---
SERIE – DOKUMENTAR
«Disko»
NRK TV
---
Discomusikken var elsket og hatet i sin samtid. I dag er det mange grunner til å bare elske den. Dette blir vi minnet om med en tre ganger 50 minutter lang amerikansk dokumentarserie. Jeg nevnte denne da jeg skrev om Polarprisen til Nile Rodgers fra Chic i vår. Svensk TV hadde allerede serien på programmet, og jeg håpet at NRK snart ville følge etter. Nå er den her. Jeg foretrekker å bruke seriens originaltittel «Disco», uten denne k’en NRK har satt inn. De kaller ikke sine egne serier for «Jasseventyret» eller «Historien om norsk råkk».
Det som til slutt ble 70-tallets største popkulturelle farsott begynte som et undergrunnsfenomen på klubber for afroamerikanere og homofile i amerikanske storbyer. Serien legger stor vekt på den frigjørende effekten den hadde i disse miljøene: Når livet er hardt, fester man hardere. Slik får vi være med på framveksten av denne klubbkulturen. Et fristed for mange slags subkulturer og marginaliserte mennesker.
Les også: Synnøve Vereide Trampe: Kvinner kan velge og vrake. Menn kan velges – eller vrakes (+)
Homoaktivismen slik vi kjenner den begynner kanskje med Stonewall-opprøret i 1969, etter et politiraid mot en homseklubb av samme navn i Greenwich Village i New York. Det eneste stedet i sitt slag som tillot menn å danse åpenlyst med hverandre. Reaksjonene var sterke, og opptøyene varte i flere dager etterpå. Året etter fulgte de første Pride-feiringene i USA.
– Det er interessant at homofiles frigjøring vokste fram fra vårt ønske om å få danse med hverandre. Å kunne danse sammen er noe av det som gjør oss til mennesker, sier Jake Shears fra The Scissor Sisters i første episode.
Denne serien legger mindre vekt på å gå i detaljer om musikkens utvikling. Den første episoden heter «Rock The Boat», etter sangen til The Hues Corporation, som var en av de første store hitlåtene som definerte den nye stilen. Å diskutere hvem som kom aller først vil alltid være en definisjonssak, om det var «Soul Makossa» med Manu Dibango fra Kamerun, «The Love I Lost» med Harold Melvin & The Bluenotes fra det populære plateselskapet Philadelphia International, eller Temptations-veteranen Eddie Kendricks med «Girl You Need A Change Of Mind».
Den andre episoden, «Ain’t No Stoppin’ Us Now», introduserer de nye discodivane, Donna Summer, Gloria Gaynor, Candi Staton og Thelma Houston, med fanesanger som «Love To Love You Baby», «I Will Survive» , «Young Hearts Run Free», og «Don’t Leave Me This Way». Alle artister som nå regnes som en viktig del av frigjøringskampen for svarte amerikanske kvinner. Vi må ta med Sylvester og «Mighty Real» også, for igjen å minne om at alle de nevnte har en høy stjerne i det som senere er kjent som LHBTQ+-bevegelsen.
Les også: George Monbiot: – Jeg er en konspirasjonsteoretiker (+)
Mange av platene som fylte dansegulvene på disse klubbene gikk videre ut i den streite verdenen, og ble noen av de største suksessene i samtida. Som så ofte før – det som først var alternativt og undergrunn ble fort stort nok til at det gikk an å selge. Fra 1976 til 1978 var ABBAs «Dancing Queen» og sangene til Bee Gees fra «Saturday Night Fever» det aller største i popmusikken. Studio 54 i New York ble det mest kjente discoteket i verden. Men med med sin strenge siling av de «rette» menneskene i de lange køene var klubben blitt antitesen til klubbkulturen den vokste ut av. På forbausende kort tid var inkludering blitt til ekskludering. Det ligger også en egen dokumentar om Studio 54 i NRK-spilleren nå.
Chic får æren av å åpne den tredje episoden med «Le Freak», som et symbol på at disco ikke bare hadde krysset grensene til alle lag i samfunnet, men også tatt over hegemoniet i hele popmusikken. Nå skulle alle lage disco: The Rolling Stones, Rod Stewart, Dolly Parton og Frank Sinatra, men også en lang rekke mer talentløse artister. Forfallet satte inn. I alle dokumentarfilmer om denne tida blir «Disco Duck» med Rick Dees & His Cast Of Idiots brukt som skoleeksempel på hvor dypt det gikk an å synke. Den enorme populariteten slo tilbake, og kulminerte i den skammelige «disco demolition night» i 1979, der radio-DJ-en Steve Dahl inviterte lytterne til å ta med discoplater til en baseballkamp for å sprenge dem i lufta.
Som om ikke dette var nok dårlige nyheter: Aidsepidemien tok med seg mange av pionerene i miljøet utover 80-tallet. Og der slutter denne serien – nesten. Den får med seg housemusikken som oppsto som en naturlig fortsettelse av disco, og nevner også at discomusikken fortsatte å øve innflytelse på popen gjennom hele 80-tallet: Hip hop, r&b, postpunk, synthpop, og fortsatt er premissleverandør for en rekke artister som beveger oss både sjelelig og fysisk, og, som det sies til slutt i serien, forener folk på en måte som regjeringer og religioner aldri kan klare.
