Fiskelykke i Nordmarkas huldertjern

Folkeminnesamler Peter Christian Asbjørnsen er kjent for å samle inn norske eventyr og sagn sammen med teologen Jørgen Moe. Asbjørnsen elsket turene i Nordmarka, Vestmarka og Krokskogen, og var en av de første som beskrev fluefiske med stang i Norge.

En julidag i 1843 ble utferdstrangen vekket hos Asbjørnsen i Kristiania «midt i denne hete sommertid i denne kvalme byen». Det ble en fisketur i Nordmarka. Etter noen timers gåtur kom han til Hammeren i nordenden av Maridalsvannet, et knutepunkt for tømmerfløting og senere Hammeren kraftverk, og så videre nordover til den voldsomme Helvetesfossen som dundret ned fra Bjørnsjøelva i Skjærsjøen.

Voldsomheten var bare en forsmak på kreftene som ble sluppet løs under tømmerfløtinga: «Når demningen åpnes, når Bjørnsjøens vide vanne slippes ut og tømmeret fløtes i elven, overgår dens larm og brus alt man kan forestille seg».

Med fiskestangen som balansestokk og støttestav sprang Asbjørnsen fra stein til stein til han kom til utspringet av Bjørnsjøen. Her hvilte han en stund på dammen og så på sola gå ned. Så fortsatte han å gå gjennom skogen for å se om det var folk som kunne ro ham nordover til husmannsplassen Bonna ved foten av Kikut, det eneste stedet det bodde folk ved vannet.

[ Det ligger mye historie i Nordmarka ]

Peter Christen Asbjørnsens beskrivelser av sine markavandringer og folka han møtte der er en kilde til både skogsmystikk og kulturliv på midten av 1800-tallet. Avsidesliggende husmannsplasser, ferdselsårer og faste skyss-punkter gir et viktig innblikk i livet til menneskene som bodde ytterst i det som da var Aker kommune som omkranset Kristiania på alle kanter. I Nordmarka var livet nærmere knyttet til nabokommunene Norderhov, Lunner og Nittedal enn til Kristiania.

Ved Skysskafferodden sør i Store Sandungen møtte Asbjørnsen to eldre menn. 84 år gamle Elias fisker eller svenske var krøpling og på Fattigkassa. Tilnavnet hadde han etter sin ungdomstid som sjømann ved Göteborg i konfliktåret 1788, der Danmark-Norge og Sverige sto mot hverandre i Tyttebærkrigen. Han var med på slaget om København under Napoleonskrigen i 1801 og hadde reist i Middelhavet og sett Indias kyst.

[ Det iskalde Kristiania  ]

Nå gikk han rundt i Nordmarka og fortalte med gnist i øynene om sine ungdomsopplevelser og sitt hell som fisker. Asbjørnsen slo seg sammen med de to eldre karene og fisket utover natta til de ble overrumplet av torden og regn. Gjennomvåte og forfrosne tente de bål og Elias fortalte om en av fisketurene sine i Nordmarka da han var ung:

«Det var i 1806. Jeg lå i byen i den tid, men det var så strengt, at ingen matros måtte være lenger borte enn en dag og ikke over en halv mil fra Christian, med mindre han meldte det for kommandørkaptein Lassen. Jeg hadde lyst til å gå i Nordmarka og fiske; så meldte jeg meg og skar ut med litt niste og en buttel brennevin i hver lomme».

Det gikk dårlig med fisket. I Bjørnsjøelva fikk han ikke napp. Fra dammen rodde han båten som lå der over til Smalstrøm, men fikk ikke fisk her heller, og han fortsatte derfor til Hakkloa i Lunner, «for biter det ikke der, så biter det ingensteds», men han fikk ikke fisk og gikk så sør igjen til Skysskafferodden hvor Skysskaffertjernet lå.

[ Det magiske Nordmarka ]

Det var et huldertjern hvor det aldri fisk å få, men Elias tok sjansen: «kanskje huldrefisken går på beite, når den andre ikke er heime». Han dro opp abbor etter abbor på flere kilo da han så at bak seg lå to vakre fisker med en tredje i kors over seg. Han undret seg først over hva det betydde, og til slutt ble fiskene bak ham til åtte. Da uværet kom brått, og stilnet igjen med en gang han la fra seg fiskene skjønte han at det var huldra som hadde vært ute. Sagnene sa at huldretjernene var vann med dobbelt bunn, hvor fisken hørte huldra til.

Kilder: Sagnkartet, Norsk folkeminnesamling, «Huldretjern», http://frigg.sprakochfolkminnen.se/static/js-apps/sagenkarta-norsk/#/record/nfs558, Peter Christen Asbjørnsen, «En Nat i Nordmarken», Norske Huldreeventyr og Folkesagn, 1845