Blant rikfolk og skurker i Nordmarka

Soppsteder og bærturer blir for kjedelig. Nordmarka-forfatter Sverre Grimstad vil heller skrive om skurker, skogsarbeidere og rikingenes hang til en «knært».

Oslo

Sverre Grimstad har elsket Nordmarka helt siden han kom hit i ungdomstiden for å studere.

– Det er jo spesielt, jeg vil si nærmest unikt, at en europeisk hovedstad ligger sånn til at du kan være midt i byen det ene øyeblikket og bare noen minutter senere sette foten ut i marka, sier han.

Nå er den pensjonerte bedriftsøkonomen ute med en ny bok, «Fra Nordmarka og Alaska», som tar for seg Nordmarkas kulturhistorie, samt historien til mange jernverksarbeidere som utvandret til Alaska i andre halvdel av 1800-tallet. Boka er den sjuende har skriver om nordmarka.

– Jeg er ikke interessert i å skrive om hvor vakkert det er, hvor fint det er å se fisken sprette i vannet. Folks personlige opplevelser i marka er det skrevet massevis av bøker om fra før. Jeg søker å formidle den rike kulturhistorien, sier Grimstad, som har fått en unik tilgang på historisk informasjon i familien Løvenskiolds arkiver.

På Grensen: Sverre Grimstad ved et av grensemerkene i marka. FOTO: MARIANNE REUSCH
 

Les også: – Hva faen skal jeg i Hollywood? (DA+)

Stranger

Ett av kapitlene i boka handler om området mellom Kobberhaugtjern og Blanktvann og der grunneier (?) Harald Løvenskiold i 1922 parsellerte ut en rekke hyttetomter for å dekke inn en arveavgift. Mange av tomtene ble kjøpt opp av diverse bedrifter og foreninger som ville bygge firmahytter. En av dem som ville ha sin egen hytte var Harald Stranger, bror til Oslos ordfører Rolf Stranger.

Marka-jetsett: Harald og Hjørdis Stranger holdt store middagsselskaper for fiffen i Marka.
 

Les også: – Jeg er fornøyd med denne siden av elven

Festligheter

Harald og Hjørdis Stranger var meget friluftsinteresserte og fikk kjøpt en fantastisk tomt på en høyde nord for Blanktvann – 20 mål tomt for 4000 kroner. Strangers vennekrets besto av alt fra profilerte norske politikere som John Lyng, polarflygeren Bernt Balchen og skuespillere og kulturpersonligheter som Knut Wigert og Alfred Maurstad, og straks Strangerhytta sto ferdig i 1924 kom vennekretsen på besøk.

– Stranger bestrebet seg på å servere middager på høyde med de fineste restauranter, og hushjelpen Agnes serverte iført sort drakt med hvitt forkle og pannebånd, slik det sømmet seg hos en velstående familie, sier Sverre Grimstad, som fikk tilgang til hyttebøkene der sammenkomstene er beskrevet i morsomme om enn noe kryptiske ordelag. Her beskrives særlig alle de gjeve festlighetene som foregikk rundt om på hyttene. I hyttebøkene, der det skrives på en blanding av tysk, norsk og engelsk omtales gjestene med hirdnavn fra norrøn mytologi og vikinghistorie, som for eksempel «Rolf Jarl» som var Rolf Stranger og «Sagagull», hans kone Else.

Birger Blanktvannsbråten, Hjørdis Stranger og hushjelpen Agnes fra Bega, i påsken 1938.

 

En hikkas

Hyttebøkene vitner også om mye mingling mellom hyttefolket i Blanktvannsbråten, Svartorseter og Slakteren. I tillegg til Hjørdis og Harald Stranger inviterte gjerne Marie og Hjalmar Collett-Müller og Dybwads-ene til bridge og en liten «hikkas» eller en «knært», eller et fingerbøl scotch» og de ble gjerne «litt pussa».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Spenning

Sverre Grimstad har også lett seg fram til glemte steder, som hulene der legendariske kriminelle som Gjest Baardsen, Ole Høiland og den såkalte Fleske-Lars gjemte seg for politiet.

– Mye tyder på at mange av dem fikk litt hjelp fra hyttefolket i nærheten, smiler Grimstad.

Les også: Slik ble Jon Michelet sjøens helt (DA+)

Alaskasporet

Nordmarkas historie handler selvsagt også om de mange arbeiderne som jobbet i skogen og på jernverkene.

– På slutten av 1800-tallet så ble jernverkene nedlagt og selv om Løvenskiold forsøkte å få folk inn i nye jobber i alt han drev med, som sagbruk, jordbruk skogsdrift, teglverk og så videre – så var det mange som mange som likevel ble arbeidsledige. De utvandret til Amerika. Og når gullet ble funnet ved Yukon River i 1890 årene dro mange til vestkysten og tok båter oppover for å være med på gullrushet, forteller Grimstad. For noen år siden gikk han og kona veien, «The Chilkoot Trail» som er fjellovergangen fra Chilkoot pass ned til Yukon River på grensen mellom USA og Canada, samme rute som mange av de norske arbeiderne gikk for å komme til de nyoppdagede gullfeltene ved Klondike River. Underveis passerte de mange av gravene til gullgravere som ikke overlevde den harde turen.

– En beinhard, femdagers tur og det største turopplevelsen noensinne, sier Grimstad, som er i gang med sin åttende bok om Nordmarka. Da tar han med seg graveutstyret og går ut i skogen igjen for å finne gjenglemte steder utenfor allfarvei.

– Når man får en så unik tilgang til arkiver og kilder som jeg har fått, synes jeg at jeg må skrive det ned slik at det kan være til glede for framtidens markaelskere.

Bildene i saken er utlånt fra Dreyer forlag og Marianne Reusch.