«Bikkje-Lisa» var Oslos første dyrepoliti

Lisa Kristoffersen (1833–1928) var en av Kristianias mange byoriginaler, kjent under navn som «Dyre-Lisa», «Bikkje-Lisa» og «Kristianias våkne samvittighet». Engasje­mentet for dyrenes vel våkna mens Lisa og mannen bodde i USA.

Etter 25 år i utlendighet valgte hun å flytte hjem for å tilbringe alderdommen i fødebyen. Hun ble raskt et kjent innslag i bybildet.

Bevæpna med knortekjepp eller paraply og trillende på ei gammal barnevogn full av dyremat, saumfor Lisa Kristiania på jakt etter dyremishandlere og dyr som lei nød. Fikk Lisa se en kjørekar som brukte pisken på hesten eller hadde for tungt lass, ga hun ham kjeft så øra flagra. Hvis mannen var spydig tilbake, tok Lisa, ifølge boka «Byoriginaler» av Haakon B. Nielson, svepa fra mannen. Og hvis han ikke skjønte alvoret og tok til vettet da, dro hun ham av vogna etter beina og prylte ham med stokken eller paraplyen.

«Melkekjørere er de værste mot hesta. De sitter på lasset når de kjører oppover bakke, slår med sveipa og røsker stakkar’n foran kjerra i munnen,» skal Lisa ha uttalt på 80-årsdagen sin.

I samme anledning fem år seinere, 1918, bedyra hun: «Dere kan tru jeg har jult opp mange dyr’plagere i mi ti’!»

LES OGSÅ: Bolignødens Kristiania

Nesten daglig inspiserte Lisa Kristoffersen Grønlands torg for å påse at dyra som skulle slaktes eller selges, ble behandla ordentlig.

Fredager, som var lønningsdag for kjørekarene, befarte hun også etablissementene på Vaterland og Grønland.

Mange av kjørekarene var nemlig så sugne på lønningspils at de parkerte hestene sine på gata i stedet for å dra hjem til stallen med dem. Og etter å ha inntatt noen øl skal det ha vært en del som rett og slett glemte at de hadde hest. Men så kom ’a Lisa:

«Hun gikk fra hest til hest og merka seg hvem det var, hvem som hadde noe på ryggen og hvem som var uten. Når hu hadde gått hele runden, kom 'a tilbake igjen, og der så 'a at de samme hesta sto like godt. Da bar det i vei til Bekkegata poltistasjon og inn til fullmektingen. Der greidde 'a å få med seg to konstabler. Og så når 'a pekte, spente dem hesten ifra vogna, hest etter hest og leidde dem inn i bakgården til poltistasjon. Der var det stor stall og der fikk hesta stå tørt og godt hele natta», forteller Labben (Harald Herlufsen) i boka «Labben fra Grønland» av Anders Buraas.

Når kjørekara seinere på kvelden eller dagen etter kom på at de hadde hest og oppdaga at den var borte, visste de hvem som hadde vært på ferde. «Da var’e å gå Canossa-gangen til Bekkegata og melde seg og betale en bot på 5 kroner eller 10 kroner hvis det var en gjentatt forseelse.»

Lisa kom etter hvert på så god fot med politiet at hun fikk utdelt en egen politifløyte for å kunne tilkalle assistanse raskt.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hytta med paraplyen

Labben kom sjøl i nærkontakt med Lisa. Som kjørekar var han belemra med en liten, blakk fjording som ikke kunne gå ordentlig i skritt mer enn ti meter av gangen, og Labben måtte stramme tøylene rett som det var. Når Lisa ble vitne til behandlinga, hytta hun mot ham med paraplyen sin.

En gang Labben hadde stoppa for trikken, greip Lisa sjansen til å holde ham igjen: «Nå fikk jeg tak i deg» sa hun. Labben inviterte henne opp på bukken, og da hun vel var oppe, ba han henne overta tømmene mens han rulla seg en røyk:  «Lisa tok tømma, hu, men ikke hadde fjordingen gått mer enn 8–10 meter, så hogg’n til. Og Lisa på ryggen opp i vogna med beina i været. Heldigvis datt ’a på høysekken. «Slo’ru deg, Lisa?’ spurte jeg og fikk tak i ’a og halt ’a opp på bukken igjen. ’Nei,’ svarte ’a, men hun var nok litt skaka. Likavæl tok ’a tømma på nytt og vi dilta bor til Motzfeldts gate da fjordingen hogg til igjen, veit du.

Men denna gangen hadde ’a passa på å ha tømma stramt, så da datt ’a ikke. ’Å, jasså, er ’e en sånn en du har, sa ’a. (...) Ja, ja, jeg trudde du dreiv og jagde den, jeg’ sa ’a, ’men jeg ser jo nå at den er så blank og pussa at det er reint moro.»

LES OGSÅ: Møt «Labben», en slags virkelighetens Oslolosen

Har fått eget øl

Lisa ble med Labben bort til fiskehallen hvor han skaffa henne en stor koketorsk. Etter det var Lisa og Labben godt forlikte og vinka til hverandre hver gang de møttes: «For hu visste at jeg behandla dyra orntli’.»

I 1907 stifta Lisa Kristoffersen og venner en forening til dyrenes beskyttelse i Kristiania. I 1934 fikk hun en plass oppkalt etter seg på Bjølsen, og i 2015 et øl fra St. Hallvards bryggeri.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!