Barnehjemmet for borgerlige barn

Av Johanne Bergkvist

1. oktober 1778 ble barnehjemmet Christiania Opfostringshus etablert i Kongens gate 1 for femti barn i alderen seks år til konfirmasjonsalder, 25 gutter og 25 jenter. Etterhvert gikk barnehjemmet over til et rent guttehjem. Barnehjemmet var et waisenhus etter det tyske ordet for foreldreløs, waisen, og ikke for alle. Barnehjemmet var utelukkende for ektefødte barn av borger- og håndverkerstand.

Kongens gate var en hovedgate i Christian IVs by, og Kongens gate 1 er en av Oslos eldste bygninger i Kvadraturens sørlige del ved Bankplassen. Deler av huset er fra 1625, da det var en borgerlig kjøpmannsgård. Waisenhuset, eller Christiania Opfostringshus som det formelt het for å ikke forveksles med det Ankerske waisenhus, holdt til i Kvadraturen fram til barnehjemmet flyttet til Ullevål gård i 1918.

Les også: Fra tvangsskole til Botsen

Barnehjemsbarna hadde gode sjanser for å lykkes med å komme ut av fattigdom og inn i borgerlige rekker. Guttene ble plassert i lære hos en håndverker, kjøpmann eller skipper, mens jentene ble tjenestepiker i byens fornemme hus og kunne øyne et håp om et godt ekteskap. Sykdom og død truet også velstående familier med å synke ned i fattigdom, og stiftelsen var borgernes bidrag til å hjelpe de foreldreløse og fattige av borgerstand. Oppfostringshuset bar dermed standssamfunnets stempel, og de fattige ble gruppert etter stand og verdighet. De verdige var sett på som uforskyldte i sin nød, og uten moralske brister. Det var derfor ikke nok at barna var av borgerlig stand, de måtte også være født i ekteskap. I tillegg måtte de være friske og oppvakte og klare opptakskravene (E. Kjekstad, Christiania Opfostringshus, 1778-1978, 1878).

Pietisme og lutheransk tro sto sentralt, og barna skulle få en rasjonell utdannelse og gudsfrykt. Men Christiania Opfostringshus var også inspirert av opplysningstidas idealer. Skoleutdannelse sammen med yrkesforberedelse sto sterkt. Ved innvilgelsen la statsminister Ove Høegh Guldberg vekt på at «saadanne Børn bør lære Religion, Skrivning, Regning, og dessuden at arbeide med Hænderne» (J.K. Berle, Christiania Opfostringshus gjennem 150 år, 1928). Allerede i desember 1780 sto barna til offentlig eksaminasjon. Det er ikke sikkert den første utspørringen imponerte. 50 barn fra seksårsalderen ble undervist av én eneste lærer. Men selv katedralskolen var ikke mye bedre, og sammenliknet med byens almueskolevesen framsto Waisenhuset som en gave.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Christiania Opfostringshus var likevel et typisk waisenhus. Guttene gikk i uniformer, en blå vadmelsskjorte med vest eller trøye til, en kjortel med svart krave og skinnbukser med knapper, svarte ullstrømper, sko med messingspenner, en underskjorte av strie, et svart halstørkle og en rund hatt. I tillegg fikk alle barna lommetørklær og en nattlue. Barna måtte bidra til institusjonens inntekter i hustrykkeriet og synge i begravelser og gudstjenester. I 1874 klaget bestyreren på hvordan dette gikk ut over elevens skolegang. Befolkningsøkningen gjorde at guttene måtte synge i åtte-ni begravelser daglig. I 1876 ble barna fritatt fra å synge i begravelser, og godtgjørelsen for å synge i Vår Frelsers kirke forhøyet (Waisenhusets fritak fra sangoppvartning, oslohistorie.no).

Morgenvasken var ved vannposten i gården, sommer som vinter. I begynnelsen var både hygiene og matstell ganske tarvelig selv om menyen på papiret skulle være næringsrik. Fnatt, eller skabb, var et stort problem og i 1793 klaget husets lege på at barna måtte få klesskift og ikke undertøy av så grovt stoff at det rev opp huden og førte til sår og utslett. Han krevde at ingen barn måtte gå sultne og at barna måtte få bade i sjøen om sommeren. Forholdene ble bedre. Gårdsplassen var aldri lekeplass, og det var lite fritid for barna. Til tross for det beskriver tidligere waisengutter et sterkt kameratskap og tid til barndommens gleder. Tidligere waisengutt Conrad Blikstad ble apoteker i Fredrikstad og kom inn på Waisenhuset i 1854. Han beskriver tiden slik «om sommeren hadde vi 3 ganger om uken sjøbad på det militære badehus under gymnastikklærerens veiledning. Der blev man ohne weiter kastet ut i vannet og naturligvis passet på av de større gutter. Jeg lærte nokså snart å svømme, til glede og nytte for fremtiden. Av annen underholdning hadde vi noen livlige timer på Kontraskjæret; der boltret vi oss av hjertens lyst med forskjellig guttesport.»

Det var ikke lett å komme inn på Waisenhuset. Først i 1930 ble kravet om borgerlig bakgrunn tatt vekk, og kun skoleflinkhet gjensto. For enkelte var det en skuffelse at elitepreget forsvant. Barnehjemmet ble lagt ned i 1978 og representerer med sin 200 år lange historie veien fra borgerlig forsorg til offentlig velferd.

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv

Les historien om torturanstalten i Pilestredet: De var fattige, forsvarsløse barn. Hun var en mektig kvinne av borgerskapet og fanatisk religiøs. (Dagsavisen+)