Verden
Ti år med krig, ødeleggelse og et ørlite håp
17. desember 2010 viste gateselgeren Mohamed Bouazizi hvordan en maktesløs og fattig person kan forandre Midtøsten for all tid. Men ti år senere tillates ikke markeringer av Den arabiske våren.
De tunisiske demonstrantene lyktes med sine protester i januar 2011, diktator Zine el Abidine Ben Ali ble tvunget til å gå av. Tunisia er også det landet som har greid seg best ti år etter Den arabiske våren.
FETHI BELAID
26 år gamle Mohamed Bouazizi hadde nok ikke noen tanker om å skape revolusjon i Midtøsten. Men da han tente på seg selv, 17. desember 2010, etter nok en gang å ha blitt ydmyket av det lokale politiet i Tunisia, følte plutselig millioner av mennesker i Midtøsten hans smerte.
I begynnelsen så ikke regionens ledere, som gjerne hadde styrt i rundt 30 år, noen fare. Men folkene som strømmet ut i gatene nektet å gå. De krevde forandring. De krevde verdige liv og ikke minst demokrati. Og ikke en gang regimenes fryktede sikkerhetspoliti kunne skremme folk bort.
En etter en måtte diktatorene gå. Tunisias president Zine el Abidine Ben Ali, som hadde styrt i 24 år, fylte et fly med gullbarrer, og flyktet. Egypts president Hosni Mubarak, som hadde styrt i 30 år, ble tvunget til å trekke seg. Libyas leder Muammar Gadaffi, som hadde styrt i 34 år, ble torturert i en grøftkant før han ble skutt og drept.
