Verden

Den dagen latteren døde

Frykten for frykten vil bli den største utfordringen i etterdønningene av terrorangrepet mot Charlie Hebdo.

«Hos Charlie Hebdo kjemper vi for friheten til å spotte gud. Men vi kjemper også mot rasisme, antisemittisme og hat mot våre medmennesker»

Det sa Charlie Hebdos sjefredaktør Gérard Biard da han i oktober mottok en pris i Danmark fra en støttekomité for den svenske Muhammed-tegneren Lars Vilks. Biard var i London da væpnede terrorister tok seg inn i lokalene i rue Nicolas-Appert i Paris onsdag. Vi kan knapt forestille oss hva han, pårørende og kolleger nå gjennomgår etter det avskyelige angrepet som kostet 12 personer livet og kvestet flere. Mennesker som gikk hjemmefra en helt vanlig morgen i den franske hovedstaden. At mange aldri vil komme hjem igjen skaper like deler sorg og sinne. Slik fikk året 2015 den verst tenkelige begynnelsen, og angrepet vil skape frykt på mange plan. Mistro og hat vil også ramme mennesker og miljøer som på det sterkeste fordømmer angrepet på våre felles kjerneverdier.

Avmakten er de feiges foretrukne våpen. Det vet alle som anerkjenner satiren blant de viktige demokratiske redskapene man har mot framvekst av tyranni og fanatisme i enhver forstand. Det vet ikke minst tegnerne og journalistene på Charlie Hebdo, som viderefører en stolt fransk tradisjon innen politisk, religiøs og samfunnsorientert satire som står på skuldrene av historiske magasiner som «Le Rire». Avisen hadde sitt utspring i de politiske omveltningene på slutten av 1960-tallet. Da gikk en gruppe karikaturtegnere sammen om tidsskriftet Hara-Kiri. Under navnet Charlie Hebdo skulle det bli en bastion for offentlige fornærmelser i Frankrike, og de har helt fram til nå slått i absolutt alle retninger. Mot katolisisme, mot fransk borgerskap, mot alle politiske fargevalører og mot økonomer, byråkrater og intellektuelle. Men ukeavisen fikk for alvor internasjonal oppmerksomhet da den valgte å trykke Muhammed-karikaturene fra Jyllands-Posten i 2005, og som forårsaket den såkalte karikaturstriden. I det aktuelle nummeret la de til en egen karikatur på forsiden, av Muhammed som gråtende holder seg til hodet og utbryter: «Det er hardt at være elsket av idioter».

I kjølvannet av Muhammed-striden ble avisen saksøkt av muslimske organisasjoner, og frikjent. De har levd med drapstrusler og angrep med brannbomber. Dette har ikke fått dem til å dempe virkemidlene, selv om de har fått bevist at så vel muslimske som katolske religiøse ledere ikke forstår satirens nyanser. Blant dem som ble drept i går, er bladets utgiver Stephane Charbonnier, viden kjent karikaturtegner med signaturen Charb. For to år siden, etter å ha viet en utgave til Sharialovene hvor de utpekte Muhammed til «utgaveredaktør», forsvarte han Charlie Hebdos rett til å bedrive religionskritikk med uttalelsen som nå danner aksen i minneordene over ham: «Jeg vil heller dø stående enn å leve på kne». En av Charbs aller siste tegninger, publisert i denne ukens utgave, ble en hjerteskjærende spådom over 2015. Under overskriften «Ingen terrorangrep i Frankrike så langt» viser tegningen en bevæpnet islamist som rekker hånden i været og spør om man ikke skal vente til ut januar med å komme med ønsker for det nye året.

I det mest dødelige angrepet på en ytringsfrihetens fanebærer vi har sett i vår del av verden, var det Charbonnier og hans redaksjon som måtte betale den største prisen. Blant de drepte er flere av avisens fremste profiler, som tegneren Jean «Cabu» Cabut og 80 år gamle Georges Wolinski, en internasjonal legende innen tegneseriekunsten. Men det målrettede terrorangrepet i sentrum av Paris er også det verste på europeisk jord siden 22. juli-terroren her i Norge. Og det er ikke rettet bare mot uskyldige enkeltmennesker, men mot den uangripelige kjernen i satirens kommenterende natur. Det er et historisk brutalt angrep mot en medieinstitusjon, mot ytringsfrihet og mot et fellesett av demokratiske grunnverdier som i Frankrike er nedfelt i tre enkle, symboltunge ord: Liberté, égalité, fraternité. Frihet, likhet, brorskap. Et angrep på det internasjonale samfunnet som helhet.

I terrorens forskrudde hensikt ligger et mål om å spre frykt. Skal man tro de første rapportene om hva terroristene ropte under angrepet onsdag, ligger det også et sterkt ønske om hevn bak som de deler med liketenkende grupperinger av fanatikere og radikale muslimer. Angrepene på Jyllands-Posten og den danske tegneren Kurt Westergaard etter de 12 karikaturtegningene som nå kan ha kostet like mange mennesker livet, viser mønsteret i dette. Den forkvaklede totalitære tolkningen av et religiøst budskap som ligger til grunn, truer derfor utvilsomt tryggheten vi alle setter vår lit til, både som følelse og reell verdi. I den ligger alle forutsetninger for et fritt og mangfoldig samfunn.

Angrep for å kneble presse og medier er ikke av ny dato. At det er en satireavis som rammes gir likevel terroren i Paris en ny dimensjon. Vår tids satire er tuftet på prinsippet om at enhver religion og enhver politisk ideologi må tåle kritikk og problematisering. Den rammer ikke først og fremst person, men sak. Om ord er konkrete, er tegninger og visuelle framstillinger i langt større grad åpne for tolkning. Nå vil økt frykt for å støte og provosere kunne føre til bevisst selvtukt blant medier og andre som arbeider med ordet og det visuelle som uttrykksmiddel. Det må ikke få skje, selv om frykten er forståelig. Charlie Hebdo betyr «Charlie ukentlig», og som strømmen av støtteerklæringer og avskymeldinger på sosiale medier viser - i dag er vi alle Charlie. «Je suis Charlie». Den lovnaden har ikke bare den gjenværende redaksjonen, men også alle andre som brenner for ytringsfriheten uavhengig av politisk og religiøst ståsted, et ansvar for å opprettholde.

Mer fra Dagsavisen