Bistanden til Ukraina: – Det mest verdifulle er å gi penger

Bistanden fra land og internasjonale organisasjoner til Ukraina har ikke vært målrettet og effektiv nok, skriver to forskere ved Nord Universitet i Bodø i en ny artikkel. Forskerne Giuseppe Grossi og Veronika Vakulenko har kartlagt bistanden til Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar. Studien viser blant annet:

• Mangel på langsiktig planlegging.
• Ukoordinert respons fra giverland.
• En samlet og koordinert respons fra internasjonale organisasjoner.

Forskerne har analysert responsen til 35 land og flere internasjonale organisasjoner, deriblant Verdensbanken.

– Vår forskning viser at hjelpen som ble gitt til Ukraina, besto av ikke bare humanitær, men også militær hjelp. Den fokuserer først og fremst på kortsiktige tiltak, heller enn å fokusere på de langsiktige konsekvensene og gjenoppbyggingen av et fritt og demokratisk Ukraina, sier Grossi i en artikkel fra Nord Universitet hos Forskning.no.

Det internasjonale samfunnet har gitt over 15 milliarder dollar i økonomisk, teknisk og humanitær støtte til Ukraina, sier Grossi til NRK. Blant eksemplene fra forskerne er at byen Lviv i Vest-Ukraina ble overlesset av bleier etter at en TV-vert oppfordret folk om å donere dem.

– Landet mottok bleier til ti års forbruk for alle ukrainske babyer. Det er fint med hjelp, men bleieberget viser at noe av hjelpen har vært dårlig koordinert mellom landene, sier forsker Veronika Vakulenko til NRK.

De to forskerne mener støtten framover til Ukraina må være mer bærekraftig og ha som mål å gjenoppbygge landet. Studien ble nylig publisert i tidsskriftet Public Money and Management.

[ Revidert Oslo-budsjett: Vil styrke tilbudet til flyktninger med 130 millioner ]

Heller penger enn ting

Et generelt råd for å drive bistand i et land der det pågår krig eller væpnet konflikt, er å gi penger, ikke ting, sier Norad-sjef Bård Vegar Solhjell til Dagsavisen.

– Det er klart at det er veldig verdifullt at folk vil engasjere seg for Ukraina. Det mest verdifulle er å gi penger, det er så mye lettere å koordinere og bruke der det trengs. Får man inn penger til organisasjoner kan de kjøpe det som trengs og investere hjelpen.

I en akutt situasjon der alle rykker til for å hjelpe er det ikke så rart at det kan være litt trøbbel med koordineringen. Men det viser verdien av at man særlig har sterke FN-organisasjoner som kan være til stede på bakken og ta en lederrolle, mener Solhjell. Norad-sjefen understreker at det er mye vanskeligere å drive bistandsarbeid mens en krig raser. Samtidig er det oftere og oftere at bistandsarbeidet skjer i nettopp land som er i en pågående krig eller væpnet konflikt.

– En generasjon tilbake var det mange av landene man ga bistand til som var stabile og rolige, men bare veldig fattige. Det var det vanlige, sier han.

Det har endret seg nå, og Solhjell lister opp land som Afghanistan, Somalia, Sør-Sudan, Mali, Myanmar og nå Ukraina som eksempler. Pågående kriger og væpnede konflikter gjør det vanskeligere å nå ut lokalt med hjelpen.

– Et annet poeng er at det ofte er ødeleggelser samtidig som at du prøver å skape noe. I et stabilt land har styresmakter kontroll og kan iverksette store programmer. Land i konflikt har ofte ulike grupperinger som ikke er interessert i å skape den utviklingen, sier Solhjell.

Han kom nylig tilbake fra Mali og bruker landet som et eksempel for å forklare hvordan motivene kan være forskjellige. En viktig prioritet for regjeringen i Mali er kamp mot opprørsstyrker. For regjeringer i slike situasjoner kan det å holde på makta fort bli like viktig, eller viktigere, enn å utvikle landet videre, sier Solhjell.

I Mali oppsto et jihadistisk opprør i 2012. I 2020 grep militærjuntaen makta og landets demokratisk valgte president ble kastet. I 2021 ble det midlertidige sivile styre kastet i et nytt kupp, og oberst Assimi Goïta innsatte seg selv som president.

[ Norge anklager Russland for å støtte leiesoldater i Mali ]

Kontantutbetalinger fra Norge

Når man snakker om bistand er det viktig for Norad-sjefen å få fram at det skilles mellom humanitærhjelp og langsiktig bistand. Det første er den akutte hjelpen, som skal være nøytral. Langsiktig bistand handler om å utvikle landet, ofte i samarbeid med myndighetene. I mange av landene med væpnede konflikter kan de to likevel flyte over i hverandre.

– Humanitærhjelpen begynner kanskje med å bygge flyktningleirer eller ivareta akutte behov, som mat, vann, medisiner og tak over hodet. Men ofte blir flyktningsituasjonen langvarig, og da blir det viktigere med utdanning, flere grunnleggende helsetjenester, ordentlige vann- og sanitæranlegg og etter hvert også muligheter for at flyktningene kan jobbe, skaffe seg en inntekt og gjøre noe meningsfullt, sier Solhjell.

I forslaget til statsbudsjett for 2021 skrev den forrige regjeringen at de blant annet ville øke bruken av kontantoverføringer i norsk bistand. I Norad er det faglige synet at Norge bør gjøre mer av det, og Solhjell sier at forskning har vist at det gir gode resultater og er effektivt. Det kan brukes både langsiktig og i en akutt situasjon.

Også i en krigssituasjon kan det være aktuelt å gå inn for kontantutbetalinger i bistandsarbeidet, sier Solhjell. Det vil være avhengig av den bestemte situasjonen og om landet, nødhjelpsorganisasjonene eller andre bistandspartnere har de systemene som trengs for å klare å håndtere det, enten digitalt eller på andre måter. For Ukrainas del sier Solhjell at det er viktig å holde landet gående og passe på at staten kan fungere og levere tjenester til befolkningen sin.

[ Vil nå verdens fattigste med kontanter ]

Ser til Bosnia

Forsker Jørn Holm-Hansen ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) frykter at feilene som ble gjort i Bosnia på midten av 1990-tallet, kan være i ferd med å bli gjentatt i Ukraina.

– Det å gi bistand er en skummel affære, både når det er krig og etter. Man kan trå feil, og måten bistanden blir gitt på kan bidra til å forsterke de skillelinjene som gjør at det blir konflikt. I noen konfliktområder, og særlig i Bosnia, har jeg sett at man rett og slett ikke kan nok om konfliktene i de landene man går inn med bistand i, sier han.

Et råd fra ham er å bruke mer av den fagkunnskapen som er tilgjengelig og forskningsbasert. Den kan brukes for å forstå mer om hva konflikter bunner i og hvordan de utspiller seg.

Etter Bosnia-krigen var Holm-Hansen med på å evaluere flere deler av det norske bistandsarbeidet i landet. Han har tidligere sagt til Dagsavisen at han mener at en del av Bosnias problemer i dag skyldes at de ble et bistandsland. Politikerne fikk blant annet muligheten til ansvarsfraskrivelse.

Holm-Hansen er kritisk til måten noen av de ikke-statlige organisasjonene, såkalte NGO’er, blant annet stilte seg klart på en av sidene i Bosnia. Bistanden framsto da som partisk, og det førte til enda mer splittelse i landet. Noe lignende kan skje i Ukraina, advarer han. En risiko er at organisasjonene bare ser en del av befolkningen, og at for eksempel folk som bor i områder som i alle fall før krigen vendte seg mer mot Russland kulturelt eller språklig, kan bli mistenkeliggjort.

[ Advarsler fra Bosnia-krigen til Ukraina ]

Ser framover

Det er også viktig at politikerne i land som får bistand stilles til ansvar.

– Det er vanskelig mens en krig raser. Det er unntakstilstand og en del alminnelige demokratiske prosesser blir satt til side. Poenget er hva man skal gjøre etterpå, sier Holm-Hansen.

Hvis målet er å bygge opp et demokrati er det helt sentralt at politikerne må ansvarliggjøres, sier han. Ikke først og fremst overfor utenlandske bistandsgivere, men velgerne.

– Når velferdsordninger, helse og utdanning kommer utenfra gjennom mer eller mindre tilfeldige bistandsprogrammer og ikke gjennom politiske prosesser der politikerne må stå til ansvar overfor velgerne ved valg, undergraver man muligheten for å bygge demokrati, sier Holm-Hansen.

Det er akutt i Afrika, men kan også være et problem i land som Ukraina, sier forskeren.

– Det er særlig problematisk i korrupte land. Myndighetene sier gjerne ja takk til alt de kan få, men vet at det er muligheter til å skumme litt av fløten.

Holm-Hansen er ikke veldig overrasket over funnene til forskerne fra Nord Universitet om bistanden til Ukraina i løpet av krigens første måned.

– Det har gått kort tid siden invasjonen, og man sitter så vidt jeg vet ikke på et ferdigsydd opplegg for hvordan gå inn med bistand hvis det smeller rundt omkring i verden. At de har snublet litt i beina på hverandre er ikke så veldig overraskende. Det er mer det man gjør på litt lenger sikt som vil vise hvor godt systemet egentlig fungerer.

Hvis det fortsetter å være kaotisk vil han bli mer bekymret.

– Da må man gjøre noe med det. Dette er påpekt av forskerne i Bodø. Det er et kunnskapsgrunnlag der for de som skal gå videre og få orden i Ukraina.

[ Polen ber Norge dele olje- og gassinntekter som følge av krigen ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen