Flere land i Øst-Afrika er på vei fra sultkrise til hungersnød

Dagsavisen har fått eksklusiv tilgang til den ferske rapporten «Dangerous Delay 2: The Cost of Inaction» fra Redd Barna og Oxfam-rapporten. Den tegner et dystert bilde av tørken i Etiopia, Kenya og Somalia og konkluderer med at et menneske kan dø av sult hvert 48. sekund om det ikke gjøres mer på et globalt nivå for å avverge en sultkatastrofe.

Den forrige «Dangerous Delay»-rapporten ble utgitt i forbindelse med tørken som tok livet av mer enn 260.000 mennesker i Somalia i 2011 og pekte på sentrale årsaker til at katastrofen ble et faktum. Til tross for dette, viser den nye rapporten at antallet mennesker som opplever ekstrem sult i de tre landene Somalia, Etiopia og Kenya, har doblet seg bare siden i fjor – fra over 10 millioner til mer enn 23 millioner i dag.

To år med pandemi, krig i Ukraina og langvarig tørke har ført til en akutt humanitær krise på Afrikas horn. Det er allerede rapportert om at barn, gravide og eldre dør av sult i Kenya.

Fra sultkrise til hungersnød

Økonomisk uro, sviktende regnsesonger og påfølgende tørke gjør at flere land i Øst-Afrika nå beveger seg fra sultkrise til hungersnød. I Somalia, som ifølge FN vil stå overfor en av verdens verste matkriser i 2022, kan 350.000 barn dø av sult innen sommeren.

– Hvordan påvirkes denne situasjonen av krigen i Ukraina?

– Krigen i Ukraina har ført matvareprisene til himmels. Matolje og kornprisene er mangedoblet. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk er matprisene i verden de høyeste noensinne, og de globale forsyningskjedene er hemmet. Somalia er avhengige av matimport til befolkningen. Mer enn 90 prosent av alt hvetemel som landet importerer, kommer fra Russland og Ukraina, sier direktør for politikk og kommunikasjon i Redd Barna, Gunvor Knag Fylkesnes.

[ Frykter at en million barn kan dø i vinter ]

Verden svikter

Den ferske rapporten peker altså på hvordan verden og regjeringene i landene det gjelder, svikter med tanke på forebyggende arbeid og ikke klarer å avverge katastrofer før situasjonen har gått fra vondt til verre. Dette på tross av lærdom fra 2011 og 2017.

– I 2017 klarte verden å avverge hungersnød i Øst-Afrika. Hvorfor klarer vi ikke dette i dag?

– Det internasjonale samfunnet, landene selv og lokalsamfunnet hadde sultkatastrofen fra 2011 relativt friskt i minne da de tidlige tegnene på tørke kom i 2015. Dette førte til handling. Pengene kom tidsnok inn, og mat og vann kom raskt nok fram til å avverge en sultkatastrofe. Nå er krisen verre enn i 2017, men denne gangen har ikke pengene kommet tidsnok inn til krisen, sier Knag Fylkesnes.

Derfor er situasjonen nå håpløs.

– Varsellampene har blinket i to år, men allikevel har ikke nok handling fulgt. Verken fra det internasjonale samfunnet eller landene selv. Lokalsamfunn og lokale organisasjoner er alltid de første til å forsøke å forebygge kriser, men pengene til lokale organisasjoner har vært minimal denne gangen. Det at verden har vært igjennom en to år lang pandemi hvor rike land selv har hatt store utfordringer, mange kriser har stått i kø og nå med krigen i Ukraina som naturlig nok tatt mye oppmerksomhet, har kriser som på Afrikas horn ikke fått den oppmerksomheten den trenger.

– Er det for sent å avverge en krise?

– Det er for sent å avverge krisen. Den er allerede i full gang. men det ikke for sent å redde liv.

Vi burde lært å agere på risiko for tørke og ikke når hungersnøden allerede er i gang

—  Gunvor Knag Fylkesnes

[ Oxfam: Elleve dør av sult i minuttet ]

Kan fortsatt redde liv

For å redde liv, er det behov for ytterligere økonomisk støtte og sterkere politisk vilje for å få ned antallet mennesker som nå trues av sult.

– Vi burde ha lært at vi må agere når de tidlige varsellampene blinker. Vi burde lært å agere på risiko for tørke og ikke når hungersnøden allerede er i gang. Hvis man agerer tidlig, vil mange liv og livsgrunnlaget til millioner av mennesker reddes. Katastrofeforebygging er dessuten økonomisk smart. For hver krone investert i forebygging, sparer man det mangedobbelte, sammenlignet med hvis man responderer når katastrofen allerede har inntruffet. Vi burde også ha lært at samarbeid er nøkkelen for å lykkes. Samarbeid mellom lokale aktører, klima, bistands- og humanitære organisasjoner og myndigheter, sier Knag Fylkesnes.

Hun mener at klimatilpasning blir avgjørende framover.

– Det er et skrikende behov for klimafinansiering, og de rike landene plikter å bidra. Minst 500 milliarder trengs årlig til klimatilpasning i lav- og mellominntektsland.

– Hvordan kan vi jobbe med denne krisen globalt?

– Internasjonale aktører må være koordinerte og respondere tidlig, støtte opp om lokalsamfunnets behov, gi mer støtte direkte til lokale aktører over mange år. Avgjørende er å gi pengestøtte til familier så de har et sikkerhetsnett å falle tilbake på når hele livsgrunnlaget deres forsvinner med tørken. Hvor ille det blir i framtiden, avhenger av hvor raskt vi klarer å kutte utslipp. Ifølge Redd Barnas klimarapport vil dagens ettåringer oppleve nesten tre ganger mer tørke og avlingssvikt i sine leveår sammenlignet med sine besteforeldre på 60 år, dersom verden ikke kutter mer drastisk i utslipp og når 1,5-gradersmålet. På Afrikas horn er estimatet enda høyere, med hele 4,6 ganger mer tørke.

– Hvordan jobber Redd Barna med situasjonen?

– I det akutte nødhjelpsarbeidet nå distribuerer vi vann, mat, penger, helsehjelp og utdanning for barn som er på flukt. Vi jobber også med å støtte opp om å forebygging framtidige kriser og tilpasning til det nye klimaet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen