– En generasjon med framgang er snudd til tilbakegang

– En generasjon med framgang er snudd til tilbakegang. Hvert år siden 1990-tallet har fattigdommen gått ned, fra at 36 prosent av verdens befolkning levde i ekstrem fattigdom i 1990 til under 10 prosent før pandemien. Min frykt er at tilbakeslaget fattige land har opplevd under pandemien vil sette seg, sier Bård Vegar Solhjell, direktør i Norad, i et intervju med Dagsavisen.

Globalt mangler det ikke på oppgaver når den nye norske regjeringen snart tar over. Klimakrisen krever at verden tar i et enormt tak, og lakmustesten kommer på toppmøtet i Glasgow i november. Etter halvannet år med pandemi har dessuten verden opplevd tilbakeskritt på utvikling og økonomi. For noen land vil det vare lenger enn andre.

– De fleste land har verken økonomiske muskler eller en velferdsstat som Norge, og i alle fall ikke et oljefond. Derfor vil det ta lang tid å jobbe seg ut av konsekvensene av pandemien for de fattige land. Det er stor fare for økt global ulikhet mellom på den ene siden de rike landene som kommer seg ut av pandemien, og på den andre siden de fattige landene, som blir stående igjen, sier Solhjell.

[ Land med få vaksinerte vil også tape mest i turisme, ifølge rapport. Når kommer turistene til Kenya og Thailand igjen?  ]

Optimismen forsvant

Rundt tusenårsskiftet rådet en optimisme rundt mange av utviklingsmålene globalt. Verden klarte faktisk å gjøre mye på flere av målene. Den optimismen dempet seg allerede før pandemien.

– På mange områder har det vært en stor framgang i utviklingen i mange år, blant annet når det gjelder mødredødelighet, barnedødelighet, vaksiner og sykdom. Men så har det de siste årene gått saktere i riktig retning på mange utviklingsmål. En viktig grunn er at den økonomiske veksten ikke vært like høy som før i mange utviklingsland de siste årene, sier Solhjell.

Denne utviklingen, sammen med klimakrisen og pandemien som kom på toppen, gjør at mer kreves, mener Solhjell.

– Vi går inn i en periode som krever større innsats. Bistand blir viktigere, og global politisk innsats blir viktigere.

Dette er noen av de globale utviklingskrisene som preger verden:

Vaksineskjevhet

Det mest umiddelbare problemet globalt i forbindelse med koronapandemien er tregheten i vaksinering i fattige land, på grunn av skjevfordelingen. I Afrika har kun 5,9 prosent av befolkningen fått minst en dose koronavaksine, og bare 3,7 prosent er fullvaksinert, ifølge oversikten på OurWorldInData. Det står i grell kontrast til verdens rikeste land, hvorav mange er oppe i en vaksineringsgrad på godt over 70 prosent av hele befolkningen, og der flertallet av disse er fullvaksinert. I Europa er 55 prosent vaksinert med minst en dose, og 50 prosent er fullvaksinert.

Dette vil i sin tur føre til at nettopp de fattigste landene bygger seg senere opp økonomisk enn de rike, advarer FN.

– Dessverre er verden langt bak målsettingene som Norge og andre har satt for global vaksinering gjennom Covax-alliansen. Hvis det over lang tid blir mange land med en lav andel vaksinerte, vil det være vanskeligere for dem å starte opp arbeidsplasser igjen, få elever på tilbake skolen og satse på flere investeringer, for eksempel, sier Solhjell.

[ Skiller seg ut i Afrika: Har nok vaksiner til alle voksne nå  ]

Fattigdom og ulikhet

I 2020 vokste den ekstreme fattigdommen globalt for første gang på 20 år, ifølge Verdensbanken. Ytterligere 100 millioner mennesker havnet i denne kategorien, ifølge banken.

– Vi har blant annet sett at private investeringer fra rike land i fattige land gikk ned med 42 prosent i 2020, sier Solhjell.

De rike landene vil kunne reise seg fortere: Mens 90 prosent av de utviklede landene innen 2022 er ventet å komme tilbake til inntektsnivåene de hadde før pandemien, er det ventet at bare en tredel av utviklingsland og mellominntektsland vil klare det samme, ifølge Verdensbanken. Årsaken er blant annet at de rikeste landene vaksinerer langt raskere og har iverksatt rekordstore finansielle tiltakspakker.

Den store historien de siste tiårene har vært at det har gått riktig vei i kampen mot fattigdom: Over en milliard mennesker har kommet ut av ekstrem fattigdom siden 1990. Forskere tror antallet mennesker i ekstrem fattigdom vil fortsette å synke, men at verden ikke vil klare å nå målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

Koronapandemien har gjort jobben umiddelbart vanskeligere:

– Mange av bærekraftmålene var vanskelig å nå allerede før pandemien: I årene før pandemien så vi at nedgangen i fattigdommen gikk saktere. Men det gikk likevel riktig vei, og nå går det feil vei. Hvor lenge det vil gå feil vei, vet vi ikke. Men min frykt, som også tallene kan tyde på, er at dette ikke er bare er en hump i veien, men at det vil ta lang tid før vi kommer på rett kurs, sier Norad-direktøren.

[ – Der det er konflikt er det også sult. Der det er sult, er det også ofte konflikt. ]

Sult

Koronapandemien hatt en drastisk påvirkning også på sult. Omtrent en tidel av verdens befolkning sultet i 2020, ifølge FNs årlige rapport om status for matsikkerhet for 2021. Dette er en oppgang fra 2019 både prosentvis og i absolutte tall. Koronapandemien kastet i fjor ytterligere 120 til 160 millioner mennesker ut i sult.

Også på dette området har verden sett en framgang over tid, som nå trues. Verden har de siste 15 årene lykkes med å redusere antallet mennesker som sulter, men fjorårets økning spiste opp framgangen i de fem foregående årene. De fem FN-organisasjonene bak rapporten konstaterer at verden står ved et veiskille og at det kreves stor og konkret innsats dersom man skal ha håp om å nå tusenårsmålene om å utrydde sult og fattigdom.

Matsikkerheten trues både av konflikter, klimaendringer og ekstremvær, i tillegg til økonomisk stagnasjon og nedgang. I mange land skjer alt dette på samme tid.

– Det er komplekse årsaker til at sulten igjen har økt, men pandemien har ytterligere forverret situasjonen. Under pandemien har sulten og den ekstreme fattigdommen ikke bare har økt i land med konflikt, som for eksempel Jemen og Somalia, men også i en del mellominntektsland. Det rammer altså bredere. Forsyningskjeder preges av at økonomien stopper opp, folk mister jobben, og mangler penger til å kjøpe mat. Mange av de «nye» fattige bor i land og regioner som i mange år har hatt enorme økonomiske framskritt, som Sør-Asia, sier Solhjell.

[ Les Dagsavisen-intervju med Nobelprisvinner og WFP-sjef om sult: – Vi står overfor et monumentalt skifte (+) ]

Skole

Allerede før koronapandemien var det 250 millioner barn som gikk ikke på skole i utviklingsland, og mange av dem som var på skole lærte ikke grunnleggende ferdigheter fordi kvaliteten på utdanningen er for svak. Under pandemien ble skoler stengt i perioder over hele verden. Pandemien har gjort det vanskeligere å nå målet om å gi alle barn kvalitetsutdanning. Nå, 18 måneder etter at pandemien begynte, er skolene til nærmere 77 millioner barn fortsatt stengt eller delvis stengt på grunn av covid-19, ifølge en fersk rapport fra Unicef.

Press på menneskerettigheter

Covid-19 pandemien har forsterket den globale trenden man har sett i noen år med svekkelse av menneskerettighetene, ifølge en rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter. Det har gitt seg utslag både i diskriminering, at mange har fått dårligere tilgang til helse- og sosialhjelp, og at en del regimer har utnyttet situasjonen til å slå ned på kritikere og begrense ytringsfriheten.

Klima

Klimaendringene går direkte ut over kampen på mange av områdene nevnt ovenfor.

– Covid er den lille og korte krisen, klima er den store og lange krisen, sier Bård Vegar Solhjell.

– Det begynner å merkes hvordan klimaendringer påvirker kampen mot fattigdom. Klimaendringer alene kan føre til 100 millioner flere ekstremt fattige innen 2030. I Afrika ser vi at klimaendringer særlig rammer matproduksjonen.

Solhjell påpeker at klimakampen må være sterkt integrert i fattigdomsbekjempelse.

– Å bekjempe klimaendringer vil bekjempe fattigdom, og å bekjempe fattigdom er viktig for at land skal kunne stå imot konsekvensene av klimaendringer, sier Solhjell, og innrømmer at Norge «har en del å gå på der».

– Men vi har begynt å jobbe mye med dette, for eksempel har vi mål om at alle de 40 milliardene vi bruker årlig på bistand skal være i tråd med Parisavtalen på klima. Det kan for eksempel være å bidra til at fattige land forbedrer fiskeriforvaltningene, slik at man får mer mat fra havet samtidig som man bruker ressursene på en mer bærekraftig måte. Det kan også være å øke private bærekraftige investeringer i fattige land. Jeg håper vi både fra Norge og andre land vil se en klarere agenda for å nå bærekraftmålene. Bistand blir viktigere, men også det å mobilisere næringsliv og private bærekraftige investeringer.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev her.