I over to uker har 70 år gamle Gloria sovet i en midtdeler på en av Honduras' motorveier. Hun er aleine og har mistet alt hun eier etter de to orkanene Eto og Iota, som rammet regionen i starten av november, ifølge BBC.
3. november, mens verden fulgte det amerikanske presidentvalget, feide orkanen Eta innover Nicaragua. Den fortsatte mot Honduras og Guatemala, og over 200 mennesker døde eller er savnet etter uværet.
Knappe to uker etter Etas enorme ødeleggelser sto orkanen Iota for tur. Den rammet Nicaragua og Honduras som en kategori 4-orkan, den nest øverste kategorien.
– Livet blir ikke vanlig igjen, sier Nora Ramirez på telefon til Dagsavisen.
Orkan-ofre har søkt tilflukt under en bru i San Pedro Sula i Honduras. Foto: Delmar Martinez/AP/NTB
Hun bor i Progreso-området nord i Honduras, ikke langt fra storbyen San Pedro Sula. Sula-dalen er landets største økonomiske muskel.
Over 150.000 mennesker har blitt hjemløse på grunn av ødeleggelsene de to orkanene førte med seg, ifølge offisielle tall. Røde Kors anslår at rundt 4,2 millioner mennesker ble berørt i de tre landene.
Les også: Kommentar: Karantenens kriminelle profitører i Latin-Amerika
Mistet alt
– 4. november ble det flom i Sula-dalen. Vannet sto 15 meter over bakken, og vi måtte evakuere, forteller Ramirez.
Ikke alle naboene hennes flyktet, og noen av dem måtte sitte på hustaket sitt mens de ventet på å bli reddet. Ramirez dro tilbake før orkanen Iota, og da var rundt 40 hus ødelagte. Elva hadde tatt dem med seg.
Hun er småbruker og leder for bondeorganisasjonen CNTCs avdeling i Progreso. Deler av avlingene overlevde Etas herjing, men etter Iota var alt ødelagt.
– Det var ingen ting igjen. Alt var dekket av gjørme, sier Ramirez.
Nora Ramirez og CNTC Progreso hjelper flomrammede i Honduras med både mat og medisiner. Foto: CNTC Progreso
De siste ukene har organisasjonen jobbet for å skaffe mat og medisiner, som de deler ut til folk som er innlosjert i herberger mens de venter på at vannet skal synke igjen.
– Vi kan ikke bo der vi bodde før. Myndighetene må ta grep, sier Ramirez.
Når Dagsavisen snakker med henne er det fortsatt områder som ligger under fire-fem meter med vann eller tre meter gjørme, sier hun. Ramirez har ikke flyttet hjem ennå. Huset hennes er fylt med gjørme som hun ikke har hatt tid til å vaske ut.
Ramirez og andre frivillige står på for å hjelpe etter de to orkanene Eta og Iota. Foto: CNTC Progreso
Les også: Kommentar: Kan Amerika forenes mot koronakrisa?
Bor langs veiene
Flere organisasjoner jobber nå sammen for å bistå dem som har mistet alt. Det er ikke bare CNTCs medlemmer som trenger hjelp, sier Ramirez. Det samme gjør alle som sitter langs motorveiene.
– De trenger vann og mat. De drikker gjørmevann. Myndighetene sier på TV at de bidrar, men vi har ikke sett en eneste politiker på gata. Det er byer som er helt forsvunnet, og folk derfra sitter på veiene. De bor på gata med barna sine, sier Ramirez.
En av dem er Susan Jesenia Aguilar. 23-åringen er gravid i åttende måned, og sammen med partneren sin og babyen deres måtte hun flykte da Eta traff. I over to uker har familien bodd i et hjemmelaget telt langs en motorvei i San Pedro Sula, skriver BBC. Både hun og babyen har blitt syke, sier hun.
Andre har søkt tilflukt på skoler eller i kirker, men mange av stedene er overfylte.
Et senter for mennesker som har flyktet fra flomrammede områder i Honduras. Foto: Delmer Martinez/AP/NTB
CNTC Progreso, som Ramirez leder, samarbeider blant annet med Norsk Folkehjelp. Situasjonen i Honduras er en katastrofe, glemt av verden, sier rådgiver Mona Wærnes, som har bistått som tolk.
Les også: Sikret milliardavtale til dem som står i front på bakken
Glemmer korona
På toppen av bekymringene om ødelagte avlinger og hjem, kommer sykdomsutbrudd. Alt fra forkjølelser og mageproblemer, til korona og myggbåren denguefeber truer nå innbyggerne. Enkelte nekter å ta koronatest, ifølge helsemyndighetene i Córtes-regionen, der San Pedro Sula og en del av Progreso ligger. De frykter stigmatisering og at de kan bli tvunget ut av herbergene hvis de tester positivt.
– Ja, vi er redd for korona. Men med Eta og Iota har mange glemt korona, sier Ramirez.
En mann prøver å finne igjen eiendelene sine midt i et hav av gjørme og rester etter at elva Chamelecon gikk over sine bredder etter kraftig regnvær i etterkant av orkanen Iota. Foto: Wendell Escoto/AFP/NTB
Ramirez sier flere hun har snakket med er redde for å reise hjem igjen.
– De er redde for nye orkaner, i tillegg til at alt er ødelagt. Mange av dem er småbrukere som har kjempet i over 30 år for å sikre jordrettigheter, rydde og dyrke markene, og de er redde for å starte igjen på null, fortsetter hun, og sier at myndighetenes støtteordninger så langt bare har gått til storbøndene. Ikke småbrukere, som henne selv.
– Vi er avhengige av ikke-statlige organisasjoner og andre for å kunne kjøpe nye såkorn og bygge opp jorda vår igjen. Det er så ødelagt, og vi klarer det ikke aleine, sier hun.
Les også: Hun ble drept for sin kamp for miljøet og menneskerettigheter i Honduras. Nå tar datteren kampen videre (+)
Kjemper for jorda
Utenlandske selskaper har flere kontrakter på både jordbruk og vannverk i Honduras. Rundt 30 prosent av landet ble øremerket for gruvekonsesjoner etter 2009, da presidenten ble kastet i et kupp, skriver magasinet The Nation.
CNTC, som står for Central Nacional de Trabajadores del Campo, organiserer bønder som krever skjøte på jorda si og en jordbrukspolitikk for småbrukere og samvirke.
– Vi kjemper for å dyrke jorda og bruke den, og vi kjemper for et bedre samfunn, sier Ramirez, og legger til at de er «som en stein i skoene» for myndighetene.
Flere småbrukere har gått sammen i samvirkelag, forklarer hun. Myndighetene har gitt dem skjøter på noe land, men hun sier det omtrent er umulig å dyrke der. Det er områder de store gårdbrukerne ikke vil ha, ifølge Ramirez.
– De tar den gode jorda, eller så selger myndighetene den til utlendinger eller rikinger, fortsetter hun.
1 prosent av verdens største gårder operer 70 prosent av jordbruksarealet, ifølge en ny rapport fra International Land Coalition. De fleste steder øker ulikheten i tilgang til land, noe som særlig rammer kvinner, urfolk og lokalsamfunn.
Ulikheten er også langt større enn hva man tidligere har trodd, ifølge The Guardian. Verst stilt er land i Latin-Amerika, der den fattigste halvparten av innbyggerne kun eier 1 prosent av jorda.
Les også: Titusener flykter hvert år: – Blir utsatt for overgrep og tortur på veien
