Karantenens kriminelle profitører i Latin-Amerika

Kanskje vil vi få en ny statsvitenskapelig grunnsetning etter korona-pandemien: at det er i krig og under pandemi at samfunnets maktstrukturer kommer til syne. Det er da vi forstår hvem som virkelig har makt, og hva makten baserer seg på. I Latin-Amerika trer det nå frem flere mønstre: I noen områder har politi og militæret kommandoen. Andre steder er det kriminelle organisasjoner som fyller behovet for en autoritet.

Bare unntaksvis ser vi en legitim stat som evner å både holde kontroll og tilby livsnødvendige tjenester til folk flest.

De fleste landene i Latin-Amerika har nå innført strenge tiltak for å hindre store koronautbrudd. Eksplosjonsartet sykdomsutvikling har vi bare sett i Ecuador, der gatene i storbyen Guayaquil har vært fylt av lik i mangel av graver. De offisielle tallene for smittede og døde er beskjedne, i Ecuador som i resten av regionen. Men overdødeligheten i Ecuador de to første ukene av april var på 5.700 personer. I Mexico øker dødsfallene i kategoriene «uspesifisert lungebetennelse» og «influensalignende sykdom».

Alt tyder på at mørketallene er enorme, og at vi kan få eksplosjoner også andre steder.

For abonnenter: Våre beste artikler om korona

Les også denne: Latin-Amerika kan bli pandemiens neste store offer

Likevel er det tiltakene for å hindre smitte som til nå har rammet hardest. Med Brasil og Nicaragua som grelle unntak, har alle landene innført begrensninger på folks handlefrihet.

I mange tilfeller dreier det seg om strenge karanteneregler og portforbud på linje med det som er innført i Sør-Europa, og de blir ofte håndhevet på autoritært vis. I El Salvador er 2.500 arrestert for brudd på portforbud. I Peru brukte politiet tåregass for å hindre folk fra å reise til landsbygda for å unnslippe et liv uten jobb og livsnødvendigheter i hovedstaden Lima.

Men politi og militære er ikke på langt nær tilstede overalt. I urbane fattigstrøk og på landsbygda, er det gjenger og kriminelle organisasjoner som forsøker å overta voldsmaktfunksjonen.

I Mexico deler de mektige grupperingene, Sinaloa-kartellet og Cartel Jalisco Nueva Generación, ut matvarehjelp påstemplet narkobossenes ansikt. I noen tilfeller er hjelpen blitt delt ut fra biler med kartellenes logo, som en hvilken som helst tjenesteleverandør eller kommune.

I Venezuela har såkalte «collectivos» – regjeringstilknyttede, væpnede sivile grupperinger – lenge hatt hånd om matvarelevering. Nå er de også gitt oppgaven å sørge for at folk overholder portforbud.

Les denne: Hvorfor dør flere fra etniske minoriteter av koronaviruset? 

Å utføre slike funksjoner kan være med på å styrke deres legitimitet og territorielle kontroll. Samtidig er de viktigste inntektskildene til organiserte kriminelle i ferd med å tørke ut.

Smugling av kokain fra Mexico til USA har stupt etter at grensen ble stengt for alt annet enn helt livsnødvendig import. Med færre fly og trailere kommer også mindre narkotika.

Det samme har skjedd med metamfetaminproduksjon som er avhengig av innsatsvarer fra Kina. Mens narkotikahandel er overlegent mest profitabel, er pengeutpressing av vanlige folk og småbedrifter en vel så vanlig inntektskilde for de kriminelle organisasjonene i Latin-Amerika.

Med strenge portforbud, er også inntektene til småbedriftene redusert til nærmest ingenting, og det rammer også gjengene. Selv om noen gjenger har gitt «betalingsutsettelse» på beskyttelsespengene som de vanligvis krever inn, er det sannsynligvis bare en kortvarig lettelse.

Etter en måned med koronatiltak begynner det å tre frem et tydelig mønster. Der tiltakene er strengest har mordrater og gatekriminalitet falt betydelig.

Der det har vært mer lokale og fragmenterte tiltak, som i Brasil og Mexico, har kriminaliteten økt. Men uansett om man nå ser en nedgang i en del kriminalitet er det en overhengende fare for at kriminelle organisasjoner vil vinne på litt lengre sikt.

På samme måten som narkopenger holdt liv i svake finanssystemer Honduras og Guatemala under finanskrisen i 2008, kan kriminelle organisasjoner tre inn i både maktfunksjoner og bedrifter i løpet av koronakrisen.

Les denne: Presidenten som kaller koronaviruset «en liten forkjølelse» er i ferd med å miste grepet

Jo lenger krisen trekker ut, jo mindre blir folks vilje til å rette seg etter strenge portforbud. Folk trenger etter hvert penger og mat, og da trengs en tjenesteytende stat, ikke bare en som kan kontrollere befolkningen ved hjelp av sikkerhetsstyrker. Folk kommer til å huske hvem sitt ansikt det var på boksene med ris og bønner som holdt liv i barna i en dramatisk periode.

I slumområdet Finca Argentina utenfor El Salvadors hovedstad San Salvador, som jeg skrev om for fem uker siden, er desperasjonen nå bunnløs.

Utdelingen av regjeringens lovede bonus på 300 dollar til fattige familier var så dårlig planlagt og administrert, at det endte med at store folkemasser stimlet sammen utenfor sosialdepartementet, og politiet måtte spre dem med vannkanoner for å hindre smitte. Bare tre familier i Finca Argentina fikk den lovede hjelpen.

Resten sitter nå innesperret uten annet å leve av enn det en veldedig organisasjon tilbyr. Man behøver ingen doktorgrad i kriminologi for å skjønne at den kriminelle gjengen som ser det opportunt å dele ut matvarebokser der, er sikret lojalitet. Slik skapes stat i koronaens tid.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen