SEOUL (Dagsavisen): - Jeg føler meg ikke hjemme her, sier nordkoreanske Cheol Chae-un mens han ser ned og tvinner fingrene rastløst sammen.

19-åringen sitter på gulvet i den lille studioleiligheten han bor i, et stykke nord i Seoul. Han snakker om forskjellene mellom Nord- og Sør-Korea.

- Jeg føler ikke at dette er mitt land. Det er for forskjellig. Jeg har det bedre her enn i nord på mange måter, men likevel, sier han.

Gangnam Style

Cheol flyktet fra hjemstedet i Nord-Hamgyeong-provinsen, nær grensen til Kina, for to år siden. Veien videre gikk gjennom Kina, Laos og Thailand, hvor han fant fram til den sørkoreanske ambassaden i Bangkok. Faren, som han flyktet med, ble tatt av kinesisk politi og sendt tilbake - kinesiske myndigheter kategoriserer nordkoreanere på flukt som ulovlige økonomiske migranter, ikke som flyktninger.

- Jeg har ingen anelse om hvor han er eller hvordan han har det, sier Cheol. Han har ikke veldig lyst til å snakke om det. Å forlate Nord-Korea er en straffbar handling som normalt skaffer deg opphold i en fangeleir, med mindre du kan bestikke deg ut av det. Cheol tror ikke faren hadde penger til det.

Ferden til Sør-Korea tok Cheol nesten ett år, men ifølge ham selv er det å komme seg hit bare én del av ferden. Landet han flyktet fra er et av verdens fattigste. Regimet anses som et av verdens mest autoritære. Store deler av befolkningen er rammet av kronisk underernæring, og opp mot 200.000 sitter i politiske fangeleirer. Kim Jong-il, atomprøvesprengninger og militærparader, er blant de vanligste assosiasjonene.

Landet han flyktet til er Samsung, Hyundai, Gangnam Style og skinnende skyskrapere. Verdens tolvte største økonomi. Sørkoreanere er i gjennomsnitt nesten ti centimeter høyere enn sine kusiner og fettere i nord, på grunn av ernæringsforskjeller.

- Det føltes som å reise i en tidsmaskin, sier Cheol, om da han først kom til Seoul.

Lærer å ta T-banen

Koreahalvøya har en over tusen år lang historie som én nasjon, men har vært formelt delt i to stater i 65 år - et autoritært og tidligere sovjetvendt nord og et vestvendt sør. Ifølge sørkoreansk grunnlov finnes det ikke noe Nord-Korea. Helt siden koreakrigen tok slutt for seksti år siden, og endte i en urolig våpenhvile, har begge land proklamert ett Korea - men hver på sine premisser. Sør-Korea har et «Gjenforeningsdepartement», med egen statsråd.

Når flyktninger kommer fra nord får de automatisk sørkoreansk statsborgerskap. Det første de gjør er å gå gjennom myndighetenes tre måneder lange integreringsprogram ved et av myndighetenes to såkalte Hanawon-senter. Der får de opplæring i alt fra å ta ut penger i minibank og skrive jobbsøknader, til å ta T-banen - ting en gjennomsnittlig nordkoreaner aldri har vært ute for.

- Det var helt greit. sier Kim Byeol, en annen nordkoreaner som flyktet til sør for fem år siden.

- Men det ga meg bare en veldig kjapp innføring i hvor ulikt alt er i Sør-Korea. Det er fortsatt mye å lære etterpå, sier han.

I dag tar han opp fag fra videregående skole og vil gjerne studere film- og videoproduksjon etterpå.

- Det er vanskelig å studere her, å holde tritt med de andre. Jeg har ikke gått noe særlig skole i Nord-Korea, og det meste jeg lærte der handlet om Kim Il-sung og Kim Jong-il, forteller 22-åringen.

Selvmord

Kim og Cheols erfaringer er ikke unike. Tross introduksjonsprogrammet ved Hanawon, samt pengestøtte til utdanning og bolig, er tilvenningen til livet i sør problematisk. Den økonomiske hjelpen de får av staten går dessuten ofte til å betale tilbake såkalte «brokers», som mange har satt seg i gjeld til for å bringe dem ut av Nord-Korea.

I sør sliter nordkoreanere mer økonomisk enn sine innfødte landsmenn, og har høyere selvmordsrater. De plages jevnlig med posttraumatisk stressyndrom, og har ofte helseproblemer forbundet med flere års alvorlig underernæring. Ifølge en fersk rapport utarbeidet av forskningsavdelingen til det sørkoreanske parlamentet vurderer så mange som 55,2 prosent selvmord «av og til».

Mange av problemene stammer fra forventninger om at en felles koreansk identitetsfølelse skal gjøre ting lettere, mener Sim Jae-hyun. Han er lekbror i den koreanske fransiskanerordenen, og ved en avdeling av Hanuri-hjemmet i Seoul jobber han som sosialarbeider for nord-koreanske ungdommer med særlig vanskelige bakgrunner.

- Det handler mye om usikkerhet for framtida. Når de kommer har de gjerne en slags «koreansk drøm» om at alt plutselig skal bli bedre. Men realiteten er ofte en annen, forteller Sim, som har jobbet med flyktninger i snart 20 år.

Høyere arbeidsledighet

Kim Young-il flyktet fra Nord-Korea i 1996. Etter han kom til Sør-Korea startet han organisasjonen PSCORE - en NGO som jobber med integreringsspørsmål og gir gratis utdanningstilbud til nordkoreanske flyktninger.

Utdanning er en av de største kildene til utfordringer, forteller Kim. I et samfunn hvor «tigermammaer» betaler dyrt for å sende barna på timevis med daglig ekstraundervisning - i tillegg til vanlig skolegang - er det vanskelig for de ubemidlede å finne plass.

- De egenskapene nordkoreanere har, de tingene de kan, er det ofte ikke stort behov for her, sier han, og mener valgfriheten også er et konsept som er en byrde for mange.

- I Nord-Korea gir myndighetene deg automatisk jobb når du går ut av skolen. Ingen trenger å velge seg ut et arbeidssted og søke jobb, sier Kim.

I januar 2011 var bare 50 prosent av Sør-Koreas nordkoreanere i arbeid. 77 prosent av disse jobbet som ufaglærte i lavlønnsyrker, ifølge rapporten «Strangers at Home» fra International Crisis Group.

utenriks@dagsavisen.no

Lang og dyr vei til ett land

En eventuell gjenforening vil koste dyrt.

SEOUL (Dagsavisen): I dag finnes det 25.000 nordkoreanere i sør. I nord finnes det en befolkning på 25 millioner mennesker som, etter sørkoreansk grunnlov, har rett på statsborgerskap.

Ifølge professor Yoon Pyung-joong ved Hanyang-universitetet i Seoul, antyder nordkoreanerne i dagens Sør-Korea en av hovedutfordringene ved en gjenforening.

Byrde

– Det er mange scenarier man kan se for seg for en gjenforening. Det kan være at regimet i Nord-Korea kollapser, eller det kan skje gradvis, ved politiske endringer, sier Yoon, som også har vært medlem av presidentens ekspertkomité for sosiale spørsmål.

– Men uansett kommer folk til å måtte bære en byrde forbundet med gjenforening. For eksempel kommer den jevne koreaner til å måtte betale mer i skatt, og konkurransen om jobber kommer til å bli større med flere millioner nordkoreanere på arbeidsmarkedet. Kostnadene kan bli store.

For det kommer til å koste. Tidligere i år uttalte Sør-Koreas finansdepartement at en gjenforening kan koste opp mot sju prosent av årlig BNP i ti år, dersom det skjer innen de neste åtte årene.

Holdningsendringer i sør

Den politiske retorikken står fast. Men holdningene i befolkningen er i endring. I 1994 mente 92 prosent av sørkoreanerne at gjenforening var «nødvendig», ifølge forskning fra Seoul National University. I 2007 var andelen på 64 prosent. Blant unge er tallet enda lavere – i 2011 mente 46 prosent av de mellom 20 og 30 at gjenforening var nødvendig.

Professor Yoon mener det er et generasjonsskifte som spilles ut. Sør-Korea har sett kraftig økonomisk vekst de siste tiårene, og mange unge er skeptiske til at nordkoreanere de ikke har noen relasjon til skal komme og ødelegge festen.

– Historien Korea har som todelt er egentlig veldig kort, sammenlignet med den historien vi har som én nasjon. Men for den yngre generasjonen er det en helt naturlig ting. De har ikke kjent noe annet, så de føler ikke sterkt for det, sier han.

Yoon er imidlertid åpen for at dagens unge kan endre standpunkt etter hvert som de blir eldre. Det handler om å finne gode argumenter.

– Det at vi er delt og fremdeles teknisk sett i krig, opprettholder for eksempel et enormt forsvarsbudsjett som vil spares inn ved en gjenforening, sier han.

– Uten å løse problemene med Nord-Korea vil man ikke kunne få noen lys framtid for den koreanske halvøya, eller for regionen. Det er en ustabil situasjon. Men inntil videre blir Sør- og Nord-Korea mer ulike for hver dag som går, sier Yoon.

utenriks@dagsavisen.no