– Barna i Moria har mistet håpet

HVEM: Katrin Glatz Brubakk (49)

HVA: Barnepsykolog som har vært flere ganger i Moria-leiren på Lesvos i Hellas, blant annet for Leger Uten Grenser.

HVORFOR: En av initiativtakerne bak oppropet «Evakuer barna fra Moria». Tirsdag stemmer politikerne over forslag om å hente enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere fra de greske leirene.

Hvor er du nå? 

– Nå står jeg utenfor Stortinget, der vi holder markering. Vi prøver å vise to ting med den: Det første er at det er et enormt folkelig engasjement der ute. Motsetningen mellom det folk vil, og det politikerne viser av manglende handlingsevne, er enorm. Den andre grunnen er å minne om hvorfor vi faktisk er her. Jeg har jobbet som psykolog i Moria åtte ganger, og jeg har ikke sett så psykisk syke unger noe annet sted. Barna i Moria har mistet håpet, de får ikke helsehjelpen de trenger og de er kronisk redde. Det er en akutt krise som pågår en tretimers flytur unna.

Les også: Moria-barna: Hvem er de og hva handler striden om?

Hva tror du Stortinget stemmer tirsdag? 

– Jeg kan si hva jeg håper, og det er selvsagt at man klarer å komme fram til et flertallsvedtak. Det er flertall med partiene som har sagt at de vil finne en løsning. Så kunsten er å ikke la politisk taktikkeri og posisjonering komme i veien for å dra til med det humanitære bidraget som er nødvendig.

Høyre etterlyser en permanent ordning for å håndtere asylsøkerne i Europa, og påpeker at det her kun er snakk om en engangsløsning. Hvorfor støtter du dagens initiativ for å hente barn hit? 

– Vi er helt enige i at vi trenger en varig løsning. Det har vi sagt siden situasjonen oppsto i 2015, og vi må fortsette å jobbe for det. Men situasjonen blir bare verre og verre, så vi må finne noe annet. Det er flott hvis man får med seg Europa på en varig løsning, men jeg har bare sett forverring de gangene jeg har vært i Moria. Vi har ikke bedt om evakuering før. Leger Uten Grenser har jobbet for å fylle hullene som Hellas og EU burde dekket, men det går ikke lenger.

Les også: Slangen i skatteparadiset (+)

Katrin Gantz Brubakk avbildet under en markering foran Stortinget tidligere i år. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Hva har endret seg siden du var i Moria første gang i 2015 under den såkalte flyktningkrisa, og til da du var der i februar i år? 

– I 2015 kom situasjonen overrumplende på alle. Det var ekstremt mange som kom på stranda, opp mot 10.000 på én dag. Jobben da var i stor grad å ta imot folk, plukke dem opp av vannet da båtene veltet, kjøre folk med skuddskader til lege. Helt akutt hjelp. Men da hadde folk fortsatt håpet. De var på Lesvos i noen dager, så kunne de bevege seg videre. Den største forskjellen nå er at håpet er borte. Nå må de regne med en ventetid på rundt to år før asylsøknaden blir behandlet i Hellas, og vi hører ofte fra voksne at de føler seg behandlet som dyr.

Les også: KrF og Venstre vil prøve å overkjøre Høyre i Stortinget

Hva sier barna? 

– Barna sier at de er redde hele tida. Lydene minner dem om bombing i hjemlandet, og de er vitner til knuffing i matkøen, knivstikking og slåsskamper. Jeg ser også først og fremst fortvilelse. De trodde de skulle komme til et sted der de endelig kunne kjenne seg trygge. De er fortvilte over å ikke få gå på skolen, og de savner det de hadde. Rent psykologisk er de hele tida på vakt, og prøver å finne ut om det går bra. De har ikke kapasitet til å utvikle godt den delen av hjernen vi bruker for å roe oss ned. Da får man overaktiverte, skvetne, redde, og til dels aggressive barn. Ikke fordi de er det, men fordi situasjonen skaper det.

Hva sliter de du behandler med? 

–  Til klinikken kommer de som har det aller verst. Det er påfallende stor forekomst av angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og selvskading. Jeg har sett selvskading i barn helt ned til to år, det har jeg aldri sett noe annet sted. Jeg har sett åtteåringer bli psykotiske, noe som er ekstremt sjelden. Alle har traumehistorier fra før, og de trenger ro og forutsigbarhet.

Hvilke endringer har du merket i lokalbefolkning på Lesvos de siste åra? Det har blant annet vært sammenstøt mellom utenlandske ytre høyre-aktivister og demonstranter. 

– Jeg opplever at de aller, aller fleste grekerne er positive og ønsker å hjelpe. Jeg har sett gamle greske bestemødre komme med ristet brød, tomater og olivenolje. Jeg har sett stor hjelpevilje, og det er virkelig rørende. Men de føler seg sviktet av Europa. De sier de er slitne, at de har tatt belastningen lenge nok og at de ikke vil ta hele byrden alene. Det har dessverre ført til at ytre-høyre tendenser har blusset opp i noen deler av lokalbefolkningen. Dette er et europeisk ansvar, og vi må handle som det.

Les også: Ber om akutt evakuering av flyktninger: – Et korona-utbrudd her vil få katastrofale følger

Til noe helt annet: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– For ikke lenge siden leste jeg «Mammas svik», av datteren i Alvdal-saken. Det er kanskje ikke den som har betydd mest, men det er nærmest akkurat nå. Som terapeuter prøver vi å forstå den andre. Det å prøve å få innblikk og se hvor det sviktet, der tror jeg vi har mye å hente på å høre fra folk som har opplevd det. Og det er en forferdelig sterk bok.

Hva gjør deg lykkelig? 

– Alt fra å reparere en ting ingen tror kan fikses, til å sitte og høre på havet og være sammen med engasjerte folk. Det å dele engasjement med andre gir meg mye.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da spiser jeg sjokolade. Og drikker sjampanje.

Samtidig? 

– Gjerne samtidig! Det er min «guilty pleasure».

Hvem ville du helst stått fast i heisen med? 

– Nå lever ikke Nelson Mandela lenger, men jeg skulle gjerne stått med ham. Men hvis jeg vil oppnå noe, tror jeg det måtte vært Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Og heisen skulle helst stoppet og vaktmesteren hatt fridag, så vi måtte stått der en stund! Da hadde vi hatt tid til å virkelig prøve å forstå hverandres ståsted.

Les også: Oslo stiller seg bak asylopprop – vil presse regjeringen til å evakuere barn fra skrekkleir