HVEM: Kim Wigaard (34) – på telefon fra ferie i Thailand
HVA: Artist, sanglærer, dirigent.
HVORFOR: Dirigent i NRK-programmet «Demenskoret»
Du er jo dirigent i programmet «Demenskoret», som er blitt en stor suksess. Hvordan har tilbakemeldingene vært?
– Vi har fått tilbakemeldinger fra alt fra ungdom på 16 år til bestemor på 85, programmet har nådd bredt. Responsen har vært overveldende, vakker, følsom og tårevåt. Jeg har aldri opplevd en så voldsom respons på noe før.
Hva rørte deg mest underveis?
– At det handler om medmenneskelighet, samhold og følelser rundt familien. Vi kjenner vel alle på frykten av at noen nær oss skal bli syke. I «Demenskoret» får vi et innblikk av hvordan det er å leve med en sykdom det snakkes veldig lite om. Samholdet vi fikk i produksjonen av «Demenskoret» er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Gleden koristene får av musikken og samholdet er ubetalelig.
Og du har fortsatt å dirigere koret, også etter at TV-programmet ble ferdig innspilt?
– Ja, Nasjonalforeningen for folkehelsen driver det videre, og jeg og Jelena (Gulobovic, musikkterapeut og pianist i programmet, red.anm.) har korøvelser med dem hver onsdag i Oslo. Jeg er veldig glad for at vi fikk til det.
Er det med de samme koristene?
– De fleste av dem som var med i programmet, er med videre, men ikke alle, blant annet fordi det blir for lang reisevei for noen av dem. Og så har vi fått inn fem nye.
Så det er fortsatt plass til flere, dersom noen kunne tenke seg å være med?
– Ja, dersom man bor i Oslo-området, har fått en demensdiagnose og ønsker å synge, tar vi gjerne imot flere!
Noe av det dere ønsket med programmet, var at det skal startes flere kor for mennesker med demens. Har dere sett en effekt allerede?
– Ja, vi har sett en kjempeeffekt, nye kor er startet eller er i planleggingsfasen i flere kommuner rundt omkring i Norge, blant annet i Levanger, Stavanger, Ås, Drammen og kommuner i Nord-Norge. Det er veldig stort å være med på en korrevolusjon for en gruppe som er glemt i samfunnet ellers.
[ Nabo om avhopperen: – Hvordan han har klart å komme seg over der, det er en gåte ]
Du har selv fortalt at du hadde en far med demens. Hvordan har det vært for deg å ha den erfaringen i dette prosjektet?
– Tøft. Jeg har sett tilbake på hvor vanskelig det var, gamle følelser kommer opp igjen. I «Demenskoret» har det vært vakkert å se at de pårørende har mange rundt seg i samme situasjon. Det hadde ikke jeg. Det å være pårørende for noen med demens var et helvete, jeg følte aldri at jeg strakk til, jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte. Jeg var pårørende i seks år for pappa før han døde. I tillegg har jeg vært pårørende for en farmor, tante og mormor med demens. Min tante lever fortsatt, mens farmor og mormor er døde.
[ Debatt: «Pårørende til personer med demens har ikke mer å gå på. Strikken er røket.» ]
Hva er det som er så bra med å synge sammen for mennesker med demens?
– Når vi synger sammen frigjør hjernen oksytocin, et «lykkehormon» som gjør at man blir ekstra glad og får en følelse av lykke. Melodier og tekster sitter ofte i hukommelsen. Det vekker gamle minner når vi synger sanger vi har lyttet til og sunget før. Kognitiv svikt er fascinerende: Kanskje du har mistet mye av språket, men likevel kan huske en tekst og synge en sang. Vi opplever at mennesker med demens finner tilbake til seg selv gjennom korsangen. Musikken blir et kommunikasjonsmiddel.
Så de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– En av mine favorittbøker er «Miracle of breath». Det er en bok som går i dybden på pust. Det er noe ethvert mennesker burde lært mer om.
Hva gjør deg lykkelig?
– Å synge og utøve musikk. Og forloveden, da! Han sitter i bakgrunnen her!
Hvem var din barndomshelt?
– Robert Stoltenberg. Han lekte med kjønnsuttrykk og ufarliggjorde det å være annerledes.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– The list is long …. nei da! Jeg kan være litt distré, noe som merkes fordi jeg har en jobb som gjør at det alltid er noe som skjer. Men det er et sjarmerende problem, sier forloveden min i bakgrunnen her!
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da liker jeg å være sammen med mitt nøkkelknippe av nærmeste venner, og spise middag eller drikke vin.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Det er mye! Gjerne mot at det er så få tilbud i demensomsorgen. Jeg kunne gått i tog hele uka for at vi skal få demensvennlige kommuner og få musikken inn overalt. Men det skjer noe nå!
Ja, har «Demenskoret» satt i gang endringer rundt omkring?
– Absolutt. Dette var sparket vi trengte for å få i gang en diskusjon, få i gang demenskampen. Det kommer veldig mye bra som et resultat av dette programmet, det ser jeg av henvendelser og tilbakemeldinger. Jeg kan ikke si så mye om det, men jeg skal i mange spennende møter framover, blant annet om hvordan vi kan bruke musikk i demensomsorgen.
[ Debatt: Ønsker å starte demenskor i Fredrikstad ]
Vet dere også om det blir en ny sesong av Demenskoret?
– Vi har ikke fått bekreftelse på det ennå, men jeg håper det, og mener det bør komme en ny sesong. Hvis mange ser på programmet og sprer ordet, får vi enda høyere seertall, og da er sjansen for det enda større.
Er det noe du angrer på?
– Svært lite. Jeg gjør ting jeg har lyst til. Jeg tenker at hver dag er en gave, jeg holder ikke tilbake.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Det må være kjæresten min, han er morsom. Vi hadde kanskje blitt litt redde med én gang, men deretter hadde vi ikke hatt et kjedelig sekund!
[ Kina: Hvem skal ta vare på de eldre og holde hjulene i gang når befolkningen krymper og eldes? ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
