– Vi skal hjem!

Familien Levin hadde flyktet til Sverige i 1942. For Mona Levin og moren hadde det vært en særdeles dramatisk flukt som startet 26. november 1940, samme dag som «Donau» satte kurs for Tyskland og Auschwitz med norske jøder om bord. Da freden kom, var hun blitt fem år gammel.

– Den dagen er et av mine aller tidligste ordentlige minner. Vi var flyktninger og bodde i en nybygget drabantby utenfor Stockholm sammen med masse forskjellige flyktninger. Det var en hel norsk koloni, men også dansker, finner og polakker, et riktig internasjonalt fellesskap.

Les også: «Drept fordi de var jøder»

«Ville de legge ned våpnene uten kamp?»

Sov i sponkurv

– Hva gjorde du da du først fikk vite at det var blitt fred?

– Jeg lekte utenfor huset. Det gikk en bratt trapp opp utenfor huset, og jeg husker at mor og far kom opp med en flunkende ny barnevogn til søsteren min. Hun var blitt født et halvt år før og hadde sovet i en sponkurv. Til da hadde vi fått låne en vogn av Gunnar Sønstevold og hans kone, en sak laget av finérplater, fordi det var det nordmenn hadde råd til. Da jeg så den flotte, nye barnevognen, skjønte jeg øyeblikkelig at det var noe spesielt på gang, forteller Mona Levin, som også tenker at hun kan ha snappet opp ett og annet om en mulig fred fra de voksnes prat.

– I hele Sverige-tida snakket mor og far om at vi skulle hjem når det ble fred i Norge. Det var det alt handlet om fra dag én. Så da de sto der med den nye barnevognen, slapp jeg bøtte og spade og bare løp bort til dem. Far løftet meg opp, og jeg har inntrykk av at de smilte over hele kroppen da de sa: «Det er fred i Norge! Tyskerne har tapt krigen.» Og da far sa: «Nå skal vi hjem!», bare spratt tårene ut av øynene mine med en sånn kraft at de landet på haken. Det kommer jeg aldri til å glemme, det var som om tårene eksploderte ut av øynene mine.

Les også: Milorg-veteran (100): – Jeg er ingen helt

Les også: Slik feires fredsdagen

Les også: Fikk ikke 
være med på 
motstandsparaden

Nasjonalsangen

Levin har hørt foreldrene fortelle om hvordan de hadde vært på Kungsgatan for å handle og opplevde at alle vinduene på begge siden av gaten plutselig ble blåst opp og at folk hadde tømt papirkurver ut av vinduene mens de sang nasjonalsangen.

– Over hele Stockholm sang folk «Ja vi elsker». Da skjønte de at nå hadde Tyskland kapitulert. Dermed gikk de inn i nærmeste stormagasin og kjøpte den dyreste vognen de kunne finne.

Hva som skjedde utover dagen, var hun for liten til å huske.

– Men jeg regner med at det var fest og feiring. Far skulle spille på Medborgarhuset og spilte sikkert vegger opp og stolper ned med Grieg. Han hadde spilt for «gutta på skauen» og ved alle sånne funksjoner for Norge, absolutt uavbrutt i to og et halvt år, så det går jeg ut fra at han gjorde denne dagen også. Mor måtte for det meste være hjemme og passe barn, men kanskje hun også fikk bli med denne dagen, det har jeg glemt å spørre henne om. Jeg er blitt fortalt at i byen gikk danskene i tog til den norske ambassaden, slik nordmennene hadde gjort til den danske noen dager før.

Les også: «Norge frelst og fritt»

Les Sigrid Bonde Tusvik om 8. mai på Nyemeninger.no

Delt opplevelse

14. juni 1945 kom de hjem til Oslo. Det ble en todelt glede.

– Bestefar var forstander i den jødiske menigheten i Oslo og en av dem som kom hjem med det første toget, på morgenen 17. mai. De var blitt møtt av vaiende flagg hele veien fra grensen. Han fikk åtte dager på seg til å finne ut hva som var skjedd med synagogen og menigheten, og 14. juni kom vi hjem. Jeg husker det som gledesfylt, men blandet med stor sorg fordi så mange av familien var borte. Så det var en delt opplevelse og vanskelig for et lite barn å orientere seg i.

– Har du fått et eget forhold til Sverige?

– Ja. Jeg kan takke Sverige for livet.

Les også: «Jeg fyrte av et par salutter»

Les kommentar på Nyemeninger.no: Et hakekors å bære

Les også:

Da verden snudde

Fersk frihetsavis