---
KUNST
«Mark Rothko. Malerier på papir»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo,
Til 22. september
---
Med Mark Rothko-utstillingen har Nasjonalmuseet skaffet seg en verdig konkurrent til suksessutstillingen med Britta Marakatt-Labba. De vises i hver sin ende av Lyshallen, og det er like dempet belysning begge steder. Men det er en intens glød i mange av Rothkos fargesterke malerier, og akkurat som på Tate i London får de en overjordisk kvalitet, – for dem som ser det: Rothkos bilder begeistrer mange, men de kan være tomme for andre. Jeg kjenner noen av sistnevnte kategori, og her skal jeg forsøke å fortelle hvorfor jeg lar meg begeistre. 40 år etter husker jeg fortsatt hvordan bildene hans satt seg i kroppen første gang jeg så dem. Følelsen sitter der fortsatt.
Uavhengig av hva du synes om de ikoniske maleriene Mark Rothko malte de siste tiårene før han døde i 1970, er det mye mer som gjør denne utstillingen interessant. Jeg skal komme tilbake til hvordan de berømte maleriene kom til Tate, men det utstillingen viser oss er at kunstneren gikk gjennom flere faser før han utviklet de abstrakte komposisjonene.
Anmeldelse «Jordsvingninger» på Munchmuseet: En ny måte å se Munch på (+)
Karrieren kan deles i fire faser, med figurative arbeider fra 1930-tallet, en surrealistisk periode i 1940-årene, og utviklingen av fargefeltmaleriene på 1950- og inn i det mørke på 1960-tallet. De siste maleriene er, i likhet med de 14 maleriene i Rothko-kapellet ved Menil-museet i Houston (innviet 1971), så mørke som du vel kan tenke deg. De går sort-i-sort, men ser du etter oppdager du at det er mange nyanser i mørket. Tar du deg mer tid oppdager du blått, lilla og andre farger.

Og apropos abstraksjon: Mark Rothko likte ikke betegnelsen. «Jeg er ingen abstrakt kunstner» sa han: «Jeg er bare opptatt av å uttrykke grunnleggende menneskelige følelser: tragedie, ekstase, undergang og så videre …». Utfra dette kan vi selvfølgelig diskutere betydningen av begrepet «abstraksjon», men det er like interessant å forsøke å forstå hva det er som gjør at disse bildene beveger så mange? Jeg kan ikke svare for alle, men for meg ligger noe av hemmeligheten i kontrasten mellom de store grepene og de finstemte detaljene, og i spennet mellom de kraftfulle fargesammensetningene og de mørke vibrasjonene i komposisjonenes ulike fargefelt. For meg virker maleriene slik han ønsket: De formidler en kroppslig opplevelse som skifter mellom hvile og ro, uro og storm.
Les også: Kunstsilo gjør Kristiansand til en storby (+)
Da Rothko tok sitt eget liv 25. februar 1970, 66 år gammel, var han dypt deprimert. Mange mener at bildene hans reflekterer dette. Selv hevdet han at de to tingene ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Han var ganske hard og kompromissløs fra tidlig av, noe man kan anta har bakgrunn i hans historie som flyktning. Født i 1903 kom han til USA som liten gutt, etter at familien flyktet fra jødeforfølgelser i Russland. Han mistet språket, og han ble hetende Markus Yakovlevich Rothkowitz frem til 1940. I nyere tid har familien opprettet et museum i hans fødeby Daugavpils i dagens Latvia.
I 1968 overlevde han et hjerteinfarkt. Legen rådet ham til å forandre arbeidsmetode. I løpet av de to siste årene malte han over 250 malerier på papir. Mange av de sene papirarbeidene var mørke, men det var også mange lyse malerier med store flater i rosa, lys blått og utallige nyanser av grått. Det fine med utstillingen i Nasjonalmuseet er at du kan se at det går en linje fra de tidlige, figurative bildene til de sene arbeidene. Se for eksempel på mønsteret i skjorten på maleriet av «sittende kvinne i stripet bluse» fra 1933/34. De klare fargene og kraftige penselstrøkene kan sees som et frempek mot de sene arbeidene.

Mark Rothko regnes som en av modernismens viktigste og mest folkekjære kunstnere. Han var ingen pioner i betydningen av å være først ute, men det at han utviklet en egen metode som konsentrerer seg om samspillet fargene imellom, gjorde ham til noe helt spesielt. Hans mest kjente bilder ga han som gave til Tate i London (han ville gjerne at maleriene skulle henge i nærheten av J.M.W. Turner), til Japan og til National Gallery of Art i Washington D.C., som har organisert utstillingen.

De 30 maleriene er kjent som «The Seagram’s Murals». De var malt til et oppdrag han fikk i 1958 om å utsmykke «Four Seasons», en luksusrestaurant i den nybygde Seagram building i New York. Arkitekten Ludwig Mies van der Rohes skyskraper på Park Avenue er etter min mening den vakreste modernistiske kontorblokken, men det var ikke nok for Rothko. Etter hvert som han jobbet med maleriene, ble de mørkere og mørkere. Til slutt betalte han tilbake det fyrstelige honoraret, samtidig som han snerret sin avsky for det klientellet restauranten skulle betjene.
Anmeldelse Nerdrum-museet: Museum for den odde kunstneren (+)

Slik endte de berømte maleriene i London, der Tate Britain laget et eget rom for dem. Flere av «The Seagram’s Murals» ble samlet i den store, retrospektive utstillingen på Fondation Louis Vuitton i vinter. Jeg så ikke utstillingen i Paris, men jeg har en opplevelse av at Nasjonalmuseets utstilling har mange av de samme kvalitetene – selv om denne «bare» har arbeider på papir. Rothko skilte ikke mellom malerier på papir og lerret, og han jobbet på papir gjennom hele karrieren.
For meg er dette en flott utstilling, delvis fordi jeg antagelig aldri vil få tilbake opplevelsen jeg husker fra Tate Britain. Fem av Tates ni Seagram-malerier skal vises på Tate St Ives fra 25. mai. Dit er det et stykke å reise, så det er mye enklere å ta turen til Nasjonalmuseet.
Anmeldelse: «Fifty Shades of Black»: En overraskende rik presentasjon (+)