Innenriks

Da verden snudde

Voksne som ropte og skrek av glede. Barn som ikke trengte å legge seg. NS-folk som snek seg langs gatehjørnene. Slik husker den da ni år gamle Stein Ørnhøi fredsdagene i 1945.

Av Hanne Mauno

Men egentlig er det ikke 8. mai, men 7. mai 1945 som huskes som den store fredsdagen i Stein Ørnhøis barndomsby Trondheim.

– Det var den 7. mai at verden snudde, sier Ørnhøi i dag.

Provisorisk flaggstang

For nyheten om at Tyskland hadde kapitulert nådde ulovlige, norske radioer kvelden før 8. mai, og da begynte det å skje mye rart og spennende. Folk løp ut og ropte og skrek, og den senere SV-eren og forfatteren Stein Ørnhøi var en av disse småguttene på Byåsen som denne kvelden stimlet sammen rundt skolens vaktmester Kjøren. Straks vaktmesteren hørte at Norge var fritt, begynte han å rigge til en provisorisk flaggstang på husveggen sin. Nå skulle det norske flagget opp, etter fem års okkupasjon! Kvart over ni om kvelden gikk flagget til værs.

«Det var en stille vårkveld», skriver Stein Ørnhøi i sin erindringsbok «Gutten og krigen». «Så det var ingen vind som løftet det lille flagget som etter mange år var hentet ut av en eske på loftet. Men det var likevel en ufattelig jubel over den umalte flaggstanga som var surret fast til husveggen, og det lille norske flagget som hang øverst i toppen. Flagget blafret ikke i fredsvinden. Det var mer som om det smilte litt lurt der det hang i halvmørke denne vårkvelden som fortsatt var stappfull av jubel».

Les også: Milorg-veteran (100): – Jeg er ingen helt

Les også: «Ville de legge ned våpnene uten kamp?»

Vinkende tyskere

– Vi ungene syns det flagget var helt fantastisk. Vi hadde bare vage erindringer om 17. mai-tog og norske flagg som vaiet i vinden. For oss var norske flagg noe som bare lå og støvet ned på loftet, og som det var farlig å vise fram, sier Ørnhøi til Dagsavisen.

– Noe jeg husker veldig godt fra 7. mai, var at voksne folk skrek og hoiet og oppførte seg som unger. Selv kjøpmann Bjerkestrand, som ellers var litt av en alvorsmann, stakk hodet ut og ropte: «No e`det fred!» forteller Ørnhøi, og etteraper sin barndoms trønderdialekt.

– På den tida var de voksne enda mer voksne enn i dag, om du skjønner, så for meg var det et lite sjokk. Jeg syns også det var veldig rart å se tyske lastebiler komme kjørende med hvite flagg, med lasteplan fulle av unge tyske gutter som vinket til oss og jublet for freden. Vi vinket ikke tilbake. Vi syns det var feil at de jublet, for nazister var jo onde og slemme, forteller Ørnhøi.

– Tyskerne ble plutselig mennesker de også. Vanskelig å forstå for en guttunge, sier Ørnhøi, som også husker en eldre NS-dame som nærmest snek seg langs hushjørnene for å få handlet mat. Han syns litt synd på henne.

– Hun var vel en småborgerlig, gammel dame som syns det var tryggest å holde seg inne med makta. Hun var jo ikke den eneste vanlige nordmannen som tenkte sånn. Det var nok mange flere «norske helter» i mai 1945, enn det var i april, sier Ørnhøi.

Les også: Fikk ikke 
være med på 
motstandsparaden

Les også: «Norge frelst og fritt»

Les også: Slik feires fredsdagen

Les Sigrid Bonde Tusvik om 8. mai på Nyemeninger.no

Les også: «Jeg fyrte av et par salutter»

Les kommentar på Nyemeninger.no: Et hakekors å bære

Les også:

– Vi skal hjem!

Fersk frihetsavis

Mer fra Dagsavisen