Milorg-veteran (100): – Jeg er ingen helt

Slik minnes 100-åringen 8. mai 1945:

– De 350.000 tyskerne i Norge hadde hovedkvarteret sitt her på Lillehammer, og ble ledet av general Bøhme og staben hans. Om ettermiddagen 8. mai landet britiske og amerikanske militære med to sjøfly ved Fornebu. Av den kommisjonen var det fire som dro videre til Lillehammer for å levere ordre til general Böhme over hvordan de tyske fangene nå skulle forholde seg i Norge. Det var Brigader Hilton som ledet kommisjonen, de andre var oberst Hay fra hæren, kommandørkaptein Per Askim fra marinen og Pete o’Bennett skvadronleder med ordre fra flyvåpenet. De møtte opp i general Böhmes private residens på Bjørkhaug der kapitulasjonsordrene ble overlevert. Kort fortalt godtok Böhme de ordrene han fikk. Tyskerne gikk inn i de reservasjonene de var tildelt, altså leirene og la fra seg våpnene, og tok ansvar for egen disiplin og egen orden, sier Molberg Nilssen.

I boka «I Milorgs tjeneste» skriver Molberg Nilssen:

«I den tussmørke vårnatten før 9. mai kom jegerne ruslende som skygger ut av skauen fram til mobiliseringsplassen».

Forsvarets overkommando ønsket erfarne menn til å hjelpe til med overgangen de første månedene for å forhindre hevnaksjoner og opptøyer.

Les også: «Ville de legge ned våpnene uten kamp?»

Les kommentar på Nyemeninger.no: Et hakekors å bære

Les også: Fikk ikke 
være med på 
motstandsparaden

Avløste tyskerne

– Hvordan var disse dagene like før og etter 8. mai?

– Jeg hadde kommet fram fra skauen 6. mai til Øyer, nærmere bestemt til Øverli gård med min stab. Da hadde vi ligget på skauen i ett helt år, og vi ventet ordre fra sentralledelsen i Oslo. 9. mai hadde jeg et møte med major Helle på Lillehammer om at vi skulle overta vaktholdet 10 mai. Vår oppgave ble å påse at disiplinen var i orden og at alt gikk sin ordentlige gang. Det ble en ren vaktavløsning og overvåkingsjobb, og ingen lange knivers natt, noe som var ideelt for hjemmestyrkene, minnes Molberg Nilssen.

– Så det ble ikke noe dansing i gatene?

– Ikke for meg, men det var mye glede i byen. Vi sov ikke på de første 14 dagene. Vi var 250 mann som kom fram og avløste tyskerne på sine vaktsteder rundt omkring, og vi var jo svært spente på hva general Böhme ville foreta seg. Han var jo tross alt ikke slått. Men alt gikk stille, rolig og fint for seg. Det dreide seg om å få organisert hvordan de tyske fangene skulle forholde seg i Norge, for det var jo ikke snakk om å bygge nye fangeleirer med piggtrådgjerder og slikt. Så de allierte spilte på det tyskerne hadde bygget opp av forbindelseslinjer og forsyningslinjer. Selv kom jeg til å samarbeide mye med han som var sjef på tysk side – Wilhelmp Scoepf. Vi arbeidet bra sammen og ble godt kjent. Da han dro sa han: «Nå er vi ferdig med krigen. Nå har vi helt andre oppgaver». Vi holdt kontakten til han døde i 1995, da ringte hans kone til meg og sa at Schoepf var død, sier Molberg Nilssen.

Les også: «Norge frelst og fritt»

Les Sigrid Bonde Tusvik om 8. mai på Nyemeninger.no

– Opptatt av fakta

– Hvordan ble 17. mai-feiringen på Lillehammer i 1945?

– Veldig høytidelig. Vi heiste flagget klokka 08.00 og hadde oppstilt hele hjemmestyrken – to kompanier – på torget. Der holdt jeg en tale for flagget og brakte med en hilsen fra kronprins Olav, som var vår sjef. Etterpå gikk de som skulle holde vakt til sine poster, og vi andre feiret nasjonaldagen, sier Molberg Nilssen, som ble tildelt Deltagermedaljen og den britiske utmerkelsen King’s medal for Courage in the Cause of Freedom for sin innsats.

Nå er hele staben hans borte, og selv er han eneste gjenlevende distriktssjefen i Milorg i Norge.

– Jeg er ingen helt, bare opptatt av fakta, av det som virkelig skjedde, sier den spreke og beskjedne 100-åringen.

– Vi var 40.000 hjemmestyrker i Norge som var på stedet der vi trengtes, og holdt vakt når det var nødvendig. Det var det som var vitsen med hele hjemmestyrken.

Les også: Slik feires fredsdagen

Les også: «Jeg fyrte av et par salutter»

Les også:

– Vi skal hjem!

Da verden snudde

Fersk frihetsavis