Hva er solidaritet?

Grupper av mennesker har naturligvis alltid holdt sammen delt ressurser og slåss sammen for å overleve eller for en bedre tilværelse. I familien storfamilien og i lokalsamfunnet holdt folk sammen også før kapitalismen vokste fram. Men det er først med den oppløsning av sosiale bånd som industrikapitalismen førte med seg at begrepet om solidaritet ble utviklet.

Ordet solidaritet ble utviklet i Frankrike der det alt på 1500-tallet ble brukt av juristene som en betegnelse på det å ha et felles ansvar for gjeld som et av medlemmene av en gruppe hadde pådratt seg. Ved overgang til 1800-tallet beveget solidaritetsbegrepet seg fra jussen til sosiologien og etter hvert også til politikken.

Tidlige franske sosiologer som Auguste Comte reagerte mot følgene av den framvoksende kapitalismen og individualiseringen og brukte solidaritet som en betegnelse på bånd som binder et fellesskap sammen. Senere formulerte Emile Durkheim sitt skille mellom mekanisk og organisk solidaritet. Mekanisk solidaritet fantes i det gamle og bondesamfunnet der folk var mer like og også tenkte mer likt enn i dag. Organisk solidaritet fant han i det moderne samfunnet der den nye arbeidsdelingen gjorde folk mer avhengige av hverandre men samtidig mer ulike og individuelle. Det er mye å si om denne to-delingen men den setter ord på et viktig spørsmål: Hva bygger solidariteten på? Likhet? Gjensidig avhengighet?

For oss i Skandinavia er solidaritetsbegrepet først og fremst knyttet til arbeiderbevegelsen. Arbeiderbevegelsens solidaritetsideologi kan tilbakeføres i en før-marxistisk form til Charles Fourier utopiske «sosialisme» og Pierre Leroux's utopiske kommunisme i første halvdel av 1800-tallet. Den fikk en marxistisk utforming etter utgivelsen av Det kommunistiske manifest i 1848 om enn ikke solidaritetsbegrepet finnes der. Marx brukte ordet solidaritet svært sjeldent og foretrakk begrepet brorskap. Kjernen i dette begrepet er som kjent arbeiderklassens samhold født av de nye felles industrielle arbeidsvilkår og utviklet i kamp mot borgerskapet. Dette var et begrep som bygget på felles interesser og som var skarpt avgrenset og konfliktorientert. Det ble videreutviklet av den tyske teoretikeren Karl Kautsky i 1891 og av det moderne sosialdemokratiets ideolog Eduard Bernstein som ga det en revisjonistisk utforming som pekte framover mot dagens sosialdemokratiske solidaritetsbegrep. Dette bygger ikke på klassekamp for felles interesser men mer på etiske verdier knyttet til menneskeverdet. Mens det marxistiske solidaritetsbegrepet var klart avgrenset til arbeiderklassen er det moderne sosialistiske og sosialdemokratiske mer åpent og inkluderer langt flere grupper – fattige i den tredje verden og grupper i vårt land som er underpriviligerte eller blir diskriminert og undertrykt.

I Vest-Europa la moderne og sosialdemokratiske og sosialistiske partier gradvis mer og mer vekt på solidaritet i sine programmer gjennom det forrige århundre. De skandinaviske og det tyske sosialdemokratiske partiet gikk i spissen for dette. Særlig etter studentopprøret fikk solidaritetsretorikken en mer framtredende plass og flere grupper ble inkludert. Men det var – overraskende nok – først i de siste tiår på slutten av 1900-tallet at velferdsstaten kvinnene etniske minoriteten ble inkludert i dette politiske språket.

Katolisismen og kristendemokratiet representerer den tredje store idé-tradisjonen som gjorde solidaritet til sitt nøkkelbegrep. Dette solidaritetsbegrepet har flere røtter. En linje går tilbake til den vekt Thomas Aquinas pavene Leo XIII og Pius XI la på sosial integrasjon og samarbeid i stedet for konflikt mellom klassene. En annen linje går tilbake til den tyske solidarismus som ble utviklet i de to første tiårene av det forrige århundre. En tredje linje kan søkes i den økende opptatt av forholdene i den tredje verden som kom til å prege katolsk sosialetikk fra slutten av 1950-tallet og bidro til at pavene Johannes XXIII og Johannes Paulus II gjorde solidaritet til et sentralt begrep i den katolske sosiallæren. Dette solidaritetsbegrepet ble gradvis nedfelt i kristendemokratiske partier i Europa med det tyske CDU og det italienske kristendemokratiske partiet som de dominerende. Også i KrFs programmer har begrepet solidaritet en viktig plass. Det er dette solidaritetsbegrepet som blir sterkest gjenspeilt i EUs nye grunnlov.

Noen vil også peke på en fjerde solidaritetstradisjon: Den høyre-autoritære som glir gradvis over i den fascistiske solidaritetstradisjonen. Her dreier det seg om en etnisk og nasjonal solidaritet med skarp avgrensning overfor dem som ikke tilhører det etniske og nasjonale fellesskapet. Det viktige her er at arbeiderbevegelsens solidaritetsbegrep aldri har hatt noe monopol i europeisk politikk og at forestillingen om det er basert på politisk nærsynthet.

Det moderne kristendemokratiske solidaritetsbegrepet har mye til felles med solidaritetsbegrepet i sosialdemokratiske partier og forskjellene mellom de to er blitt mindre og mindre. Det tilstreber harmoni og sosial integrasjon mellom de ulike samfunnsklassene er bredt og omfatter både underpriviligerte i eget land og i den tredje verden. Noen forskjeller finnes likevel fortsatt: det kristendemokratiske legger større vekt på bevaring av status quo i samfunnet mens det sosialdemokratiske er noe mer orientert mot forandring. Den sosialdemokratiske solidaritetsideen legger noe større vekt på likhet mens det kristendemokratiske legger større vekt på individets eget ansvar. Begge solidaritetsbegrepene er knyttet sammen med honnørordene frihet og rettferdighet. Kristendemokratene legger oftest også til det de kaller nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet) som betyr at private og frivillige velferdspolitiske tiltak skal ha forrang foran offentlige.

Problemet i dag når det gjelder solidaritetsideologien i både sosialdemokratiske og kristendemokratiske partier er at solidaritet er svært uklart definert og at det blir balansert i forhold til en rekke andre verdier – individuell frihet til å velge personlig ansvar og ulike og ofte motstridende oppfatninger om hva rettferdighet er. Dermed gis det rom for en lang rekke ulike oppfatninger av hva solidaritet skal være og begrepet kan lett bli tømt for et konkret innhold.

Det er verdifullt at Dagsavisen nå inviterer til en meningsutveksling om solidariteten og velferdsstaten. Denne diskusjonen bør ikke bli nostalgisk og romantisere den solidariteten som eksisterte for et halvt hundreår siden. Den klassiske arbeiderklasse-solidariteten hadde mange positive sider men den var også ekskluderende intolerant eller likegyldig overfor mange av de grupper som må inkluderes i et moderne solidaritetsbegrep – minoriteter som blir diskriminert og undertrykt og den majoritet som lever i fattig i den tredje verden. Individualiseringen i samfunnet har nok bidratt til å svekke det gamle solidaritetsbegrepet men også til å utvikle et nytt og bredere. Individualiseringens annen side er en erkjennelse av at hvis en selv er et spesielt individ må også andre være det. Vekten på menneskeverd og menneskerettigheter – også en frukt av moderniseringen – kan bli basis for en ny form for solidaritet – nå ikke bare med de nære og kjente men også med de fjerne og ukjente.

Steinar Stjernø er professor i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo. Hans bok Solidarity in Europe. The History of an Idea kommer ut på Cambridge University Press høsten 2004.