Kultur

Oslo-jenter i vinden: – Folk trenger å gråte litt

Gruppa ULD har vokst på rekordfart, og bare noe måneder etter sin første konsert skal de spille på Klubbdagen til Øyafestivalen. Hva er det med tre jenter, et piano og et trekkspill som er så oppslukende?

Fra en kjeller midt i Oslo kan man høre en rik melodi av piano og trekkspill. En vokal, nesten lik en sirenesang, følger med, og med ett blir man transportert fra Majorstuen til seterstuen.

Jentegruppa ULD får låne øvingsrommet på Norges musikkhøgskole (NMH). Dagsavisen har fått følge med på en av de mange øvingene i forkant av Øyafestivalen.

Det er Dagny Braanen Lindgren (21) som sitter med trekkspillet på fanget. Foran et flygel, sitter Lucia Andreadatter Utnem (21), mens den unike vokalen lyder fra Une Lorentze Onarheim (20).

Les også: Aerosmith er ferdige for godt

En tom kaffekopp står på flygelet, åpne vesker ligger spredt på gulvet, og noen har til og med kastet skoene. Alt drar preg av en øvingsdag som drar mot slutten.

Lyset er dempet med unntak av noen små lamper rundt omkring. Rommet er satt i stand for en intimkonsert, kun for de som spiller selv.

– Stemningen er viktig for at vi skal havne i den bobla, sier Utnem.

Lindgren sier seg enig.

– Og at man klarer å liksom gå litt i ett med musikken, eller kanskje kjenne den på et litt dypere plan.

Det er ingenting som kan avsløre at dette samarbeidet er rykende ferskt, eller at jentene knapt har spilt sammen i et år.

På vokal er Une, på piano er Lucia og på trekkspill er Dagny. Sammen er de ULD.

Inn i varmen

Gruppa gikk fra 1000 følgere på Instagram, til 10.000 på bare fire måneder. Den første låten ble sluppet på offisielle strømmetjenester for bare én måned siden, men har fått enormt mye oppmerksomhet.

– Jeg tror vi har klart å skille oss litt ut.

Gruppa har heller ikke gått under radaren for andre store artister. I oktober skal ULD blant annet spille i Operaen sammen med Mari Boine.

– Hun er en nasjonalskatt, så det er helt utrolig, innrømmer Lindgren.

– Hun er en legende, stemmer Onarheim i.

Også Delara har lusket i kommentarfeltet til gjengen, og de innrømmer at de har fått meldinger fra andre artister.

– Det er kjempekult at store artister gidder å bruke tid og oppmerksomhet på mindre artister som oss. Jeg føler det sier mer om dem, sier Lindgren.

Det er ikke uten grunn at ULD blir travle fremover.

«Trap»-anmeldelse: En felle for publikum (+)

Øya-klare

På denne øvingsdagen er det bare en uke til jentene skal spille på Øyafestivalens klubbdag på Blå.

Klubbdagen markerer åpningen av Oslo-festivalen, dagen før festivalområdet i Tøyenparken åpner. Denne kvelden åpner klubber, barer og scener i hele hovedstaden dørene for festivalens deltakere.

ULD er Grünerløkka-barens første opptreden denne kvelden.

– Det er veldig stas!, innrømmer Utnem, og de to andre er enige.

Hele gjengen har selv deltatt på Øyafestivalen flere ganger. Nå er de en del av den.

– Det er noen milepæler vi må gjennom, legger Utnem til, og jentene smiler ydmykt til hverandre.

Tross en hurtig voksende følgerskare, har ULD bare samarbeidet i underkant av ett år.

Musikk å gråte til

28. juni slapp ULD sin første, og foreløpig eneste, låt til offisielle strømmetjenester.

– Det var den første sangen vi lagde sammen, forteller Utnem.

Til tross for at jentene gikk på samme videregående skole, var det først etter et helt år på samme folkehøgskole at de fant hverandre.

Gruppa spilte «Fra en annen virkelighet» i tillegg til to andre coverlåter på Gråbein-festivalen i fjor sommer. Det var først etter denne opptreden at de skjønte at samarbeidet ble mer seriøst.

Teksten er egentlig et dikt av etterkrigsdikteren Gunvor Hofmo, men gruppa har skrevet musikken og satt melodi til teksten.

– Det er ingen som skriver som henne, sier Onarheim.

Hofmo var en dikter som var veldig preget av holocaust etter at hennes venninne Ruth Maier, allment ansett for å ha vært Hofmos kjæreste, døde i Auschwitz. Mye av Hofmos diktning har vært sterkt preget av denne sorgen senere.

– Det er mange som skriver til oss at vi har klart å fange nerven i det diktet, og det er et utrolig kompliment. Jeg føler vi har klart å ære det diktet, forteller Lindgren.

De tror det også er en grunn til at folk kjenner seg såpass igjen i musikken deres.

– Jeg tror folk trenger å gråte litt, spøker Onarheim.

Les også: På vei til Øya: Jack Whites nye album er hans beste på lenge (+)

Ikke folkemusikk

Det er ikke mange jenter som spiller trekkspill i Oslo. Det kan Lindgren si seg enig i. Hun får ofte spørsmål om hvordan hun endte opp med å spille nettopp det.

– Mamma og pappa sendte meg på kulturskolen i første klasse, for jeg var veldig interessert i musikk.

De fant derimot fort ut at det var stor pågang på kulturskolen i Oslo, så det var mest tilfeldighetene som dro henne mot trekkspill.

– Det var det eneste instrumentet som ikke hadde ventetid, forteller hun beskjedent.

Kollegaene ler litt ved siden av. De har hørt fortellingen flere ganger. Men Lindgren angrer heldigvis ikke på instrumentvalget i dag, selv om det var utfordrende å komme seg hit.

– Jeg hadde flere ganger hvor jeg ville slutte, for jeg syntes det var så flaut. Det var ingen andre som spilte trekkspill.

Likevel, er det kanskje akkurat dette instrumentvalget som har brakt dem dit de er. Gjengen tror nemlig det er derfor de ofte blir kategorisert som litt folkemusikalske. Kombinasjonen av trekkspill, piano og Onarheims folkemusikk-utdanning lager en unik sound som kanskje kan gi de assosiasjonene hos lytterne.

Men gjengen er klare på en ting:

– Vi spiller ikke folkemusikk!

Det er nemlig en sjanger som er tradisjonsrik med strenge sjangertrekk og mye tradisjonsmateriale. Gjengen er nøye på at dette er en sjanger man skal ha respekt for.

– Men vi har nok et folkemusikalsk preg, sier Onarheim.

Hun studerer folkemusikk på Norges Musikkhøgskole, en del av grunnen til at gjengen får bruke lokalet til å øve. Hun tror det er dette preget som har bidratt til den hurtig voksende følgerskaren.

De tror også sosiale medier spiller en rolle. Lindgren tror mye musikk for tiden har blitt preget av algoritmene som bestemmer hva som dukker opp i feeden til unge, og da kan veldig mye musikk bli veldig lik.

– Da tror jeg det er litt deilig for folk at det også dukker opp noe som er helt annerledes, sier hun.

Onarheim nikker med.

– Vi er i en musikkepoke som er litt annerledes. Den typen musikk er veldig i vinden nå, og vi gir nok litt de assosiasjonene.

Les også: Jussi Adler-Olsens siste runde med Avdeling Q: En fengslende avslutning (+)

Store planer

Gruppa har nok å gjøre fremover. Utenom Klubbdagen på Blå forbereder de seg også til å spille i Operaen med Mari Boine, neste års Piknik i parken-festival og ikke minst: en EP. Men heller ikke det skjer uten vansker.

– Vi er veldig avhengig av dynamikken oss imellom når vi spiller, og det er vanskelig å få med i studio, forklarer Utnem.

Tross utfordringene, håper gruppa på å gi ut EP-en sent på høsten. Men når gruppa blir spurt om hva de gleder seg mest til, kan de avsløre en liten hemmelighet.

– Vi planlegger en helt egen konsert i Jakob kulturkirke.

Men flere detaljer vil de ikke dele. En ting er i alle fall sikkert: man gjør lurt i å følge litt ekstra nøye med på denne gjengen fremover.

Les også: Besteforeldre løy, nå straffes barnebarn: – Ikke en rettsstat verdig (+)

Les også: Sjekk OL-programmet her, dag for dag og time for time

Les også: Kan det være voksnes feil at barn leser mindre? (+)






Mer fra Dagsavisen