INDRE ØSTFOLD (Dagsavisen): Silje Marie Belgen (23) møter oss i døra hjemme hos sine foreldre. Aller helst ville hun hatt sin egen leilighet, men dramatiske omstendigheter for fem år siden – og nå iherdig innsats med en målrettet studieplan – gjør at eget bosted må vente.
På vei inn i stua piper det fra en i naborommet. Familien har i mange år drevet med oppdrett av schæfere og welsh corgi.
Silje ler:
– Jeg bruker å si at jeg er tilnærmet født i en valpekasse.
– Jeg hadde få venner
På høyre hånd har Silje Belgen kun en tommel uten ledd, ingen andre fingre. Hun har dysmeli, en tilstand hvor knokler i arm eller bein ikke utviklet seg i mors liv. Genfeilen har medført at oppveksten ikke alltid var like enkel å takle. Gripeevnen naturlig nok sterkt redusert.
Hun forteller om dysmelien som preget barndommen:
– I barnehagen og på barneskolen hadde jeg få venner. Jeg følte meg litt «rar». Barn kan jo være brutalt ærlige. Det medførte at jeg trakk meg unna. Fordi jeg ikke var god nok – tenkte jeg den gangen. I dag tenker jeg annerledes. Nå ser jeg ikke på meg selv som rar, men unik.
Årene på ungdomsskolen ble litt bedre for den unge jenta fra Trøgstad, på fritiden plukket hun fra premiebordet i sprangridningskonkurranser. Nasjonalt og internasjonalt. Silje Belgen beviste at det er mulig å hevde seg, selv uten fingre på høyre hånd.
– Selvfølgelig har jeg problemer med å gripe rundt ting, men tøylene klarte jeg – med en egen teknikk. Man blir løsningsorientert, smiler hun.
[ Inger mistet datteren: – Å ha englevakt, er det dummeste uttrykket jeg vet om ]
Svevde mellom liv og død
Det blir dramatisk sent på kvelden søndag 23. september 2018. Høstens første kuldegrader gjør veibanen glatt. På vei til stallen kjører Silje Marie Belgen ut. Hardt skadet svever hun mellom liv og død.
Alle foreldres mareritt rammer familien i Indre Østfold. Tilfeldig fikk mamma Ragnhild og pappa Leif Belgen beskjed om ulykken. Hvor blir hun kjørt? Hvor hardt skadet er hun? Det var mange tanker som svirret i hodet.
Da datteren luftbåren fra Mysen ble trillet inn på Ullevål sykehus, ankom også foreldrene.
– Grusomt. Vi visste jo ikke om jenta vår kom til å overleve, forteller en tydelig berørt mamma.
18 år gamle Silje hadde hatt førerkort i en drøy måned og var alene i bilen på ulykkestidspunktet. Hodeskaden så kraftig at den førte til en høyresidig lammelse i hele kroppen. Med store hodeskader valgte sykehuset å legge henne i koma.
Tiden etter oppvåkning ble brutal, forteller Silje Belgen.
– For meg har det alltid vært viktig å være selvstendig. Klare meg selv, ikke være avhengig av andre mennesker. Jeg gikk fra å bo for meg selv med kjæresten min, ta vare på min egen sportshest, ha hund og komme meg fra A til B på egen hånd – til å være avhengig av andre til absolutt alt. Det var en ganske stor overgang, og noe jeg ikke helt ville godta i starten. Jeg har en iboende vilje om å kunne klare meg selv, «stå på egne bein», og være selvstendig.
Hun husker ingen ting fra før, under eller ukene etter trafikkulykken. Et stort tomrom. Ambulanseturen fra Ullevål til tre måneder med rehabilitering på Sunnaas sykehus, e er det første minnet som sitter igjen i dag.
– Mamma forteller at hun fikk kontakt med meg. Jeg husker ingen ting.
[ Her leter Tonje (35) etter mat til seg og datteren ]
Sliter med utmattelse
Høsten 2018 hadde Silje Marie Belgen akkurat startet på det siste året i videregående skole.
– Det var ingen på Sunnaas sykehus som hadde tro på at jeg noen gang ville klare å fullføre videregående skole, minnes hun.
Det klarte den viljesterke og målbevisste jenta – med tilrettelegginger.
– Jeg delte opp det siste skoleåret over tre år. Tok to fag av gangen. Gjennomførte, smiler hun.
Men senskadene er der fortsatt.
– Utmattelse. Det var og er fortsatt en stor utfordring. Jeg har ikke den store kapasiteten, spesielt når jeg gjør nye ting preger det meg. Jeg må planlegge og balansere dagene. Oppgaver må være forutinntatte, helst rutiner, godt planlagt og som sagt – med stor grad av forutsigbarhet. Endringer trigger utmattelsen, forteller 23-åringen.
Hun kikker bort på mamma, og sier:
– Jeg mener likevel at ulykken har vært mer belastende for familien min, enn for meg. Vi har ulike perspektiver. Jeg har lyst til å markere 23. september hvert år. Mamma mener dagen skal begraves og glemmes. Selvfølgelig forståelig slik de opplevde dagen. For egen del synes jeg datoen bør løftes opp, som en hyllest til alt jeg har klart å få til etter den dramatiske ulykken.
Gleden stor og gjensidig da Silje Marie Belgen fra rullestolen endelig fikk kose med sin kjære welsh corgi «Mini». Se video:
På veien tilbake til et tilnærmet normalt liv, er det ikke «kun» den innbitte kampen for å få kroppen til å fungere og hodet i balanse som er krevende. Diskusjoner med Nav og forsikringsselskap følger med.
– Politirapporten etter ulykken sier at dette var en villet handling, siden det ikke var bremsespor på stedet. Det ble vektlagt av forsikringsselskapet som derfor mener at jeg ikke har krav på noe. Avslaget tok jeg til tingretten, men de valgte å gi forsikringsselskapet medhold. Det ser ut til at den kampen er tapt, forklarer Silje Marie Belgen.
– Var det en villet handling?
– Jeg vet ikke. Jeg slo hodet så hardt at jeg ikke husker noen ting. Jeg tenker at slike tanker ikke var i mitt hode. Jeg hadde hest og kjæreste, livet var positivt.
– Vi har snakket mye om din fysiske helse, hvordan fungerte du mentalt etter ulykken?
– Den første tiden var jeg veldig positiv og glad, men innså nok ikke hvor store omveltninger skadene etter ulykken kom til å endre livet mitt. Da jeg kom hjem fra sykehuset ble det en brutal nedtur. Som innlagt er du skjermet. Ting ble mer utfordrende enn jeg hadde tenkt. Alle planer falt i grus, reflekterer hun.
Silje Marie Belgen fikk hjelp til tankekjøret i etterkant av ulykken. Men for sent, mener hun.
– Jeg hadde ønsket at det hadde vært noen profesjonelle som hadde møtt meg hjemme og avtalt samtaletimer umiddelbart. Det kom ingen på banen før vi ba om hjelp. Motgangene handlet mye om avviket fra mine egne planer. Dagene hadde utrolig store svingninger – litt som «en berg og dalbane».
Hun stopper opp i noen sekunder:
– Jeg innser at jeg aldri kommer til å kunne arbeide i hundreprosent stilling, men håper jeg med tiden kan stå i en liten prosentandel. Og det er helt greit, jeg har ikke dårlig tid. Men samtidig gis arbeidsavklaringspenger (AAP) i en begrenset periode. Det vil være en økonomisk trygghet hvis jeg fikk på plass en fast pengestøtte. Derfor har jeg søkt om uføretrygd, sier hun og legger til:
– Det ser også ut til å bli en kamp. Nav holder hardt på at jeg må ut i enda mer arbeidsutprøving. Greit at jeg er ung, men min mening er at du ikke kan være for syk hvis du skal ta opp diskusjonene med Nav. Jeg mener det er for krevende å få det man har rett på. Heldigvis har jeg en stå-på-vilje som gjør at jeg ikke gir opp. Jeg mener selv jeg har gode, fornuftige og tydelige planer, men det holder tydeligvis ikke.
[ Kostbart veterinærbesøk – i tillegg foreslo dyrlegen MR-undersøkelse til 16.000 kroner ]
Autorisert dyrepleier er målet
Silje Marie Belgen forteller at å sitte passiv foran en skjerm ikke er noe hun trives med. Aller helst vil hun være i fysisk aktivitet. Bidra. Være til nytte og glede for andre gir en mening med livet. Med en stor forkjærlighet for dyr, har hun hatt planene klare for yrkeslivet allerede fra barnsbein av. Bli veterinær.
Den planen måtte revurderes, forteller hun:
– Hele barneskolen, ungdomsskolen og årene jeg fikk på videregående før ulykken, var preget av å få så gode karakterer som mulig, slik at jeg kom inn på veterinærstudiet i Norge. Utfordringene med lammelser, og med et hode som lett blir overbelastet, innså jeg at et profesjonsstudium ble for tøft.
Silje Belgen er fast bestemt på å få seg en utdannelse, tross utfordringene som har dukket opp. Aller helst en utdannelse som innebærer å jobbe med dyr, omsorg for dyr og dyrevelferd. Nå er første etappe på veien til å bli dyrepleier gjennomført. På Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås.
– Studiet går normalt over tre år, jeg kommer til å bruke den tiden det må ta. Jeg har fortsatt delvis lammelser, dårlig balanse på høyre bein, opp og ned trapper er en utfordring, sliter med droppfot og høyrearmen henger etter.
– Når det er sagt, jeg kommer ikke til å gi opp, smiler hun optimistisk.
Fem år etter ulykken som kunne ha endt med døden, sliter fortsatt Silje Marie Belgen.
– Det svinger mindre enn tidligere, men er helt klart avhengig av hva jeg gjør. I etterkant av en aktivitet kan jeg bli veldig sliten og må ha noen rolige dager.
– Hva gjør Silje Marie Belgen om fem år?
– Håper jeg fortsatt kan trene med hundene, og kan hende ha en hest – hvis økonomi og kapasitet tilsier det. Håper selvfølgelig også at jeg er ferdig med studiene og har fått jobb som dyrepleier, i en liten stilling. Snart skal jeg ut i praksis på Jeløy dyresykehus, det blir spennende. Gleder meg. Praksisperioden blir også gjennomført på deltid, avslutter Silje Marie Belgen, som tar ting i kroppens og hodets tempo. Hun har ikke dårlig tid.
