Det kommer fixa sej tillslut, Enga. Helt sikkert

Som ung er det nå eller aldri. Denne kampen. Dette valget. Denne sesongen. Dette kullet. Det er nå vi skal greie det. Den bevegelsen vi er inne i nå, den tar oss oppover, oppover, oppover. Til vi har verdensherredømme. Og ingenting kan snu det.

Helt til vi taper. Der missa vi sjansen. «You only get one shot, do not miss your chance to blow», som Eminem rappa så elegant en gang. Det er bare piss, sjølsagt. Løgn og bedrag. Influenser-tomprat, som bare fører til at vi gir opp når vi aller minst bør gjøre det.

Enten det er politiske fremganger, et band som gjør det bra, eller et fotballag som for en gangs skyld vinner noen kamper.

Den første fotballsesongen jeg husker var i 1996. Jeg hadde knalltroa på Vålerenga, var bombesikker på at Espen Musæus skulle bøtte inn mål. Dag Riisnæs, Espen Haug, Jokke Walltin og Fredrik Kjølner, hvem kunne stoppe dem fra å dominere Tippeligaen? Svaret var, viste det seg, nesten alle.

Så det blei nedrykk. Det aller tristeste som finnes i fotballen. Verre enn straffebom, rødt kort, blussebøter og langtidsskade samtidig.

Men etter nederlag kommer seier. 1997 ble tidenes aller beste år. John Carew blei henta fra mammas leilighet på Lørenskog. Espen Musæus (eller Super-Musa, som han blei hetende) viste seg å være universets beste førstedivisjonsspiss. Knut Henry Haraldsen og Fredrik Kjølner var et stopperpar på omtrent to og en halv meter hver, og rydda unna alt som trengtes. Vålerenga var klare for opprykk i god tid før potetferien.

Og så var det cuppen. Et Vålerenga som lyktes med alt banka både Brann, Viking og Sogndal (ja, litt heldige med trekninga der, det må være lov å si, Egil) uten problemer. Vi gikk i tog fra Bislett til Ullevål, fylte den ene tribunen proppfull av syngende supportere med trøkk og en fantasi Norge aldri hadde sett før, og grisejulte Strømsgodset i finalen. Jeg tente sigaren på 2–0. Og sjøl om drammenserne reduserte et par ganger var jeg aldri redd.

Nå skulle vi virkelig ta over verden! Opprykk! Cupgull! Europa! Verden! John Carew!

Så blei det ikke sånn heller. Espen «Supermusa» Musæus viste seg igjen å ikke være verdens beste spiss. Carew stakk av åpenbare grunner ut i verden. Og sjøl om Pascal Simpson og Hai Ngoc Tran var gøyale signeringer, så ble ikke den fantastiske 97-sesongen starten på en ny gullalder heller.

Det er nesten så man skulle tro det går litt opp og ned her i livet.

[ Før Geir Bakke ble valgt, kjempet denne skribenten med nebb og klør og lakk og ripe for en helt annen kandidat ]

Nå er Vålerenga på bånn igjen. Verken trenerbytte eller daglig leder-sparking har skapt noe særlig magi på Intility så langt. Sjøl når man har benka de yngste talentene og prioritert stødige og mer veletablerte spillere, har resultatene uteblitt. Fortsatt taper vi hver helg, nesten. Sånt ender ganske ofte med nedrykk.

Og det går bra. Vålerenga tåler en gang til. Vi kommer til å rykke ned, før eller seinere. Og vi kommer til å rykke opp igjen også. Slapp av. Verden går ikke under i Obos. Lave skuldre, nå. Null stress. Det. Går. Fint.

Neida. Jeg klarer ikke lure meg sjøl en gang. Det er ikke sånn jeg virker. Hvert bidige nederlag skaper større bunner enn det forrige. Hver dumme dommeravgjørelse gjør dagen dårligere. Frykten for nedrykk skaper et digert, svart høl som bare vokser og vokser. Snart er det ikke noen kant rundt å stå på lenger.

Men de som greier å stå i det, de folka er rå, ass. De som «møter hver seier, hvert nederlag, med samme usårlige smil», som Rudolf Nilsen så fint sa det.

Det er de som vinner til slutt. Cupgull. Og opprykk. I samme sesong. Enten det er i fotballen eller i livet forøvrig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Dagsavisen følger Oslo-fotballen. Hør «Trikkeligaen» der du finner podkaster. ]

[ Er det på tide å kutte ut X, nå? ]