---
OBS: Dette er Dagsavisens innfallsspalte. Kan inneholde spor av både satire og sarkasme.
---
Jeg elsker Twitter. Eller elska. I mange, mange år. En tumleplass for alle mulige folk som liker å skrive, krangle, leike eller fleipe. Klasseløst var det aldri. Men faen så grenseløst Twitter føltes de første åra.
En tumleplass av moro og krangler. Spøk og alvor. Hvor helt vanlige idioter kunne havne i heftig passiar med makta, og folk kunne leke i et helt nytt fellesskap.
Twitter hadde ektere politiske diskusjoner enn på Dagsnytt 18, men også morsommere tirader mot politikken enn dem på Nytt på Nytt. Det var dikt og diktanalyse. Kultur og motkultur. Det var unge rappere og gamle visesangere. Halvunge politikere og halvgamle langere. Transfolk og fotballfolk. Som for aller første gang møttes på internett og det var briljant.
Sjølsagt kunne det ikke vare.
Første gang Twitter gikk i dass var det fordi Twitter ble så viktig. Man kunne nesten få inntrykk av at politisk protest var noe som foregikk på Twitter. Hvis tredve folk sa det samme på Twitter virka det uendelig mye viktigere enn om tusen folk gikk i gata med paroler og slagord og sa det motsatte.
Men på internett er det ingen som veit at du egentlig er en hund. Eller at alle de tredve som sier det samme egentlig bare er én eneste hund. Eller robot. Da stemmekveg kom til Twitter, først utkommandert av partiene, så programmert i Russland (ellerno) blei Twitter veldig mye dårligere.
Men fortsatt var det ikke en dealbreaker. Dette kunne man jo jobbe mot. Finne løsninger på. Fuck it, vi kunne vel lage filtre, eller noe. Håpet var ikke ute. Før Musk.
[ Erna Solberg skal slett ikke være med på noen dugnad for tilliten ]
Superrikingen Elon storma inn på Twitter med utslagsvask og slegge og gjorde sitt beste for på kortest mulig tid ødelegge det som var bra, og heller bygge noe nytt. Og jævlig.
Det siste sier han ikke, sjølsagt. Men han lovte å fjerne «botter», nå er det botter overalt. Han fjerna regler mot hatprat. Han slapp inn masse høyreekstremister. Han sparket nesten alle ansatte. Skjelte ut den frie presse. Spredde høyreside-konspirasjonsteorier. Og sånn holder han på ennå.
Og som et ekstra lite symbol skifta han navnet, til X.
Der Twitter var en helt ny og deilig offentlighet, som innimellom virka, har X blitt et verktøy den nyradikaliserte supermakta Musk bruker til å endre verden i sitt bilde. Det virker som om det er vitsen nå. At vi tvitrere nå bare er brikker i Elons makabre drømmefabrikk.
[ En dårlig uke for alle som heter Hans ]
Men hvis nå hele poenget med X-eksistensen er å fremme rasisme, homofobi, transfobi og forakt for alt som er bra, er det da noe vits i å være der for å si bra ting? Eller er det litt som å tusle rundt i nazimarsj med jugekors? Inne for å påvirke, liksom?
Jeg veit ikke.
Mens jeg tenker har jeg flytta til en kopi som heter Blåskya. Egentlig Bluesky, men jeg foretrekker den dårlige oversettelsen. Det er mye færre folk der. Men dermed er det også mye færre idioter. Det er jo noe. Og det kjennes som stemninga fra den første sommerleiren hvor alle prøver å bli kjent og ingen tar ting så jævla seriøst og bare har det gøy.
Så får vi se om historien gjentar seg. Om Bluesky snart blir stappfull av kjendiser og politikere og fotballeksperter, botter og aktivister, og etter hvert går til helvete det og.
Enn så lenge får jeg vel beholde den X-kontoen. Med jugekors.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
[ Slik kan DU utnytte kulturkrigen ]
[ Hevder russiske styrker doper seg: – Det er som Las Vegas ]
