«Makta» er et mektig bra politisk drama

---

6

TV-DRAMA

«Makta»

NRK1 og NRK TV, premiere søndag 29. oktober

---

– Je vil hematt, sier en utmattet Odvar Nordli, tynget av statsministeransvar og preget av selvmordshodepine. Han har akkurat mislykkes i kampen for å holde den unge og ambisiøse Gro Harlem Brundtland unna ledervervet i Ap og statsministerstolen, vært plaget av avisforsidene om hvor dårlig det går og følt seg overvåket på sitt eget kontor.

Den alvorstunge hedmarkingen, i Anders Baasmos skikkelse, har også hatt surrealistiske opplevelser som har fått verden til å gå rundt for ham. For det er noen spreke og overraskende fortellergrep de tyr til i «Makta», serien som skildrer maktkampen i Arbeiderpartiet på 1970- og 80-tallet, en kamp som den unge kvinnelige legen Gro Harlem Brundtland skulle vinne.

Det er tydelig at serieskaperne Kristin Grue, Silje Storstein og Johan Fasting ikke har vært redde for å teste ut nye fortellergrep. der målet kan ha vært å unngå å gjøre en historisk maktkamp fra snart 50 år siden traust og ærbødig som en NRK-serie om samme tema ville vært for 15 år siden.

Der har de på langt på vei lykkes. Å kalle dette en multiverse-versjon av en mektig politikers framvekst er en overdrivelse, men det er ikke bare Odvar Nordlis mareritt som er eneste uventede og genrebrytende grep i «Makta». Serien er en oppvisning i originale, uventede og morsomme innslag, som i sum blir en drivende god, levende og underholdende fortelling – som fortsatt basert på virkelige hendelser fra tungbeint norsk topp-politikk og det norske samfunnet på 70-tallet.

Storsatsingen fra NRK, Motlys og Novemberfilm har fra første stund har understreket at serien er en miks av fiksjon og historie – basert på «sannhet, løgn, og dårlig hukommelse». Hva dette konkret går ut på bør en seer få opplevelse selv, men det går i triksing med meta-referanser og sinnrikt plasserte brudd på den fjerde veggen – altså øyeblikk der noen plutselig avbryter fiksjonen ved å se rett i kamera og henvende seg direkte til deg.

At et TV-drama av dette store formatet bryter så mye ut av fiksjonen på den måten kan jeg ikke huske å ha opplevd før, men valgene som er tatt fungerer. Serien føles mer levende og direkte når sjangerbruddene forekommer. De skjer heller ikke på bekostning av en lett tilgjengelig og interessant historie.

Her gjør de akkurat som de vil, serieskapertrioen og konseptuerende regissør Yngvild Flikke, med et kapittel kjent og ukjent norsk historie og de mest kjente politiske størrelsene fra denne tida. Det inkluderer sånt som at Nader Khademi har rollen som en alltid shots-klar Einar Førde, at den ekte Gro dukker opp i gamle TV-opptak iblant, og at Christian Skolmen framstiller Thorvald Stoltenberg med så mye trutmunn at det har en latterliggjørende komisk effekt, enten den er villet eller ei.

De kjente personene fra fortida blir stort sett framstilt fri for harselas og karikatur. De er egentlig framstilt med empati og menneskelighet, uten at det gir inntrykk av serieskaperne har nærmet seg temaet Gro og de indre stridighetene i Arbeiderpartiet med ærefrykt og silkehansker.

Møbelhandleren på Jessheim

Her snakker vi om et kapittel norsk historie med størrelser som Gerhardsen, Bratteli, Stoltenberg og Harlem Brundtland til stede, men det er en viss møbelhandler på Jessheim som stjeler det meste av showet. Møbelhandler Arvid Engen var intrigemaker i kulissene gjennom flere tiår med direktelinje til flere i Ap-ledelsen. Skal vi tro denne serien hadde han det jævla gøy også, slik han spilles som en glisende, listig og sjarmerende 70-talls gigolo-aktig type av Trond Espen Seim. Møbelhandleren var ikke glad i Gro, som han ikke hadde taket på, «dama» han ville ha vekk. Det ville LO-leder Tor Aspengren også, og en voksende skare mektige karer.

Samtidig følger vi den unge legen og det kommende maktmennesket Gro Harlem Brundtland som gjør rakettkarriere i landet største parti, snart involvert i intern rivalisering om sentrale verv, i Bravo-ulykken, i det kaotiske stortingsvalget i 1977, partiets famøse valgkamp-(fylle)-tog gjennom landet ved kommunevalget i 1979, og avgangene til statsministrene Bratteli og Nordli.

Her er det ting som det er greit å få googlet sannhetsgehalten i med en gang om de faktisk skjedde (svaret er ja). Skildringen av de historiske hendelser fra denne tida, blir også en del av seriens underholdningsverdi, særlig for oss på 50-ish. Det er ikke så mye nostalgien det handler om, men at serien går inn på hendelser og folk som vi kan huske at de voksne fulgte på Dagsrevyen med alvorlig og engasjerte miner den gang.

Vi får også se unge Gro danse på nach, til tonene av Dr. Eriks «Det eneste jeg vil er å ha det fett» fra 1997. Jepp, musikken i serien kan også komme fra en annen tid, og blir en effektiv kontrast til arbeidersangene den gamle garde får de unge med på – og som klinger like hult den gang som nå.

Gro Harlem Brundtlands vei til makta

«Det må være en kvinne», heter første episode. Ap sitter i regjering med Trygve Bratteli (Lasse Kolsrud) som statsminister, en aldrende mann som ikke alltid er helt med. Det er han ikke alene om, Ap-ledelsen anno 1974 er i hovedsak en samling aldrende menn i utakt med tiden. De trenger ny helseminister, og er politisk smarte nok til å se at de trenger en kvinnelig statsråd. For utenfor vinduet foregår kvinnekampen, og 1975 er Kvinneåret. Det handla ikke om framtidsvisjoner og ønsker om ny politisk retning, da blikket deres falt på den unge kvinnelige legen Gro Harlem Brundtland. Det skulle hun snart erfare.

AP-toppene skulle på side merke at den nye statsråden var korrekt og målbevisst, en som foretrakk å holde seg til dagsorden framfor akevitt-glasset. Veien inn i politikken startet altså litt tilfeldig, og nokså motvillig, men det politiske dyret Gro våknet i møte med inkompetanse og veike Ap-ledere og gammeldagse tankemønstre i regjering og storting. Hva hun egentlig tenker om partikollegene, er hun smart nok til å holde for seg selv, den kommende statsminister. Hun spilles livaktig av Kathrine Thorborg Johansen, i den grad at hun har stemmen til Gro, måten å snakke på og stramheten i tonefallet inkludert. Det er så replikkene kunne vært dubbet av datidas Gro selv.

Reiulf Steens kamp

Skuespilleren slipper likevel litt lett unna i rollen, all den tid hun er seriens hovedattraksjon, for skildringen foregår mest utenpå. Det kan forklares med at serien ikke er et nærgående portrett om en markant skikkelse i norsk historie – den er en dramatisering av en avgjørende politisk maktkamp i norsk historie. Gro har en sentral rolle likevel, all den tid andre er veldig opptatt av henne. Samtidig vier serien vel så mye tid til de andre involverte, som Reiulf Steen, en politisk visjonær som aldri skulle bli statsminister. Til det var han for akademisk og radikal, er beskjeden, dessuten ble han sett på som upålitelig siden «han er litt for glad i damene, og drekker for mye».

Han er også Gros første kampfelle, og siden en rival som forsøkte å forhindre at hun ble AP-leder og statsminister i 1981. Han spilles godt av Jan Gunnar Røise, som hovedperson i drama med høyst temperatur, i både menneskelig og politisk forstand. Her handler det om å sikre partiets verdiståsted og framtidige retning, unngå at Ap blir «et kapitalistisk parti med arbeiderbevegelsens verdier som maske».

Reiulf Steen løper fortvila rundt på Ola Narr og Carl Berners plass i vår tid, på leit etter en Einar Gerhardsen som forsvinner ut av syne og ut av tida. Skuespillerne befinner seg i vår tids Oslo i denne serien, et virkemiddel som får historiene fra den gang til å komme litt nærmere. Serien framstår ikke som mindre aktuell heller, med premiere like etter at Ap har gjort sitt dårligste valg på 99 år.

Etter seks episoder slutter «Makta» med begynnelsen på Gro Harlem Brundtlands store karriere, da hun blir statsminister i 1981. Stridighetene i Ap fortsetter i del to som kommer på NRK i januar.