Nyheter

– Langt, langt tilbake i tid viste man omsorg med mat

Wenche Andersen mener noe av det aller viktigste man kan gjøre for å gi barn matglede, er å samles rundt bordet og spise sammen.

Hvem: Wenche Andersen (68)

Hva: Fjernsynskokk for TV 2s «God morgen, Norge», kostholdsøkonom og matjournalist.

Hvorfor: Gir ut kokeboken «Matglede: Frokosten, småretter, kosemat og middager» sammen med Linnéa Myhre. Myhre har skrevet teksten, mens Andersen står for oppskriftene.

Hei, Wenche! Hvordan får man matglede?

– Jeg tror det er noe man vokser opp med. Det er viktig og hyggelig å skape matglede med barna. Barn er i utgangspunktet sultne, og i mat er det omsorg og nærhet. Vi lager mat til noen vi bryr oss om. At barn vender seg til å sitte ved bordet, spise med de voksne, få lov til å prøve ut nye ting, si hva de liker og ikke liker og hvorfor de ikke liker noe, tror jeg er viktig for å skape matglede. Gi barna et ordforråd til maten, istedenfor bare «æsj» eller «nam».

– Linnéa snakker mye om at man får et helt annet forhold til mat når man får være med å lage den; skrelle en gulrot, være med å koke poteter, bli litt nysgjerrig på smak og mat. Det å sette seg rundt bordet og gjøre det til et hyggelig samlingssted hvor man kan fortelle om dagens små og store gleder, tror jeg også er veldig viktig. Sånn at det å sette seg til bords er noe man gleder seg til.

Bokcoveret til "Matglede", av Linnéa Myhre og Wenche Andersen.

Er boka spesielt rettet mot de som har et anstrengt forhold til mat?

– Nei. Linnéa og jeg har snakket mye sammen og vi har lest det hun har skrevet så fint. Vi opplever at dette er en bok for alle; også for enslige, som bør unne seg selv å spise og lage god mat hver dag, for ungdom, småbarnsforeldre og kanskje eldre som ikke er flinke nok til å ta vare på seg selv.

Merker du og Linnéa en generasjonsforskjell mellom dere i hva slags forhold dere har til mat?

– Ja, vi er vokst opp veldig forskjellig. Jeg er jo eldre enn Linnéa. Selv hadde jeg en mor som alltid var hjemme, og det er klart det betydde mye for meg. I dag er ofte begge foreldrene i jobb, og for mange er det også helt nødvendig for å få økonomien til å gå rundt. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for at man kjøper fiskepinner, posedressing og koker noen poteter iblant. Det trenger ikke være gourmetmat alltid, det kommer etter hvert. Men prøv å spis sammen, og ikke foran TV-en eller dataspill, det er det viktigste.

Jeg har lest i et intervju at ditt første matminne er at grisen du hadde kost med tidligere, ble slått i hodet og gjort om til lungemos og pølser? Det høres ikke akkurat ut som noe man får matglede av?

– Haha. Vi visste hele tiden at den grisen skulle dø, så vi måtte fore den riktig for at kjøttet skulle bli bra. Vi hadde respekt for det levende dyret. Det er klart det var litt skummelt, men ikke noe «æsj, det vil vi ikke spise». Jeg er vokst opp med det, så for meg var det helt vanlig, men i dag er mange skjermet for hvor kjøttet kommer fra. Vi kaster veldig mye mat i dag, og det handler nok blant annet om at vi ikke har den respekten for råvaren som vi hadde før.

Det ble en kraftig økning i spiseforstyrrelser hos unge jenter under pandemien. Hvor mye vil du si at matglede har å si for den psykiske helsen vår?

– Jeg tror det har veldig mye å si. Kropp og psyke henger sammen, så når man ikke spiser og straffer seg selv, da føler man seg ikke vel. Jeg tror det er viktig å vite at kroppen vår trenger næring for at vi skal vokse og gro, lære, jobbe og ha det bra med oss selv. Man kan også bli i ganske dårlig humør av å ikke ha fått i seg nok mat.

– Langt, langt tilbake i tid viste man omsorg med mat. Man leverte barselgrøt til kvinner som hadde født, delte mat med familier som hadde mistet noen og leverte hjemmebakt brød til naboer. Da jeg var barn delte vi ut mat i juletider til de som ikke hadde så mye, ikke fordi vi syntes synd på dem, men fordi vi skulle dele med hverandre. Mat er så mye! Men noen bruker mat som en straff mot seg selv ved å ikke spise.

Du er jo «hele Norges Wenche». Hvordan er det å ha en «hele Norges»-tittel?

– For meg er det Ingrid Espelid Hovig som er hele Norges kokk. Jeg vokste opp med henne, og etter hvert som jeg ble utdanna kokk, jobbet jeg med henne og vi reiste rundt i landet sammen. Jeg synes det er hyggelig at man kan skape en stemning og påvirke folk til å spise riktig, lage god mat og bry seg om hverandre med maten. Det er en stor ære å ha den muligheten. Det hender at jeg møter folk på butikken som sier de har laget noe av det jeg har laget på TV, og det er kjempehyggelig!

Du jobber litt mindre nå enn før. Er det en stor overgang?

– Ja, fra og med september trappet jeg ned litt, fra fem dager i uka til tre dager i uka. Men overgangen er ikke så stor, jeg står fortsatt tidlig opp, for jeg har alltid vært glad i det, men jeg får mer tid til å svare på spørsmål og forberede ukesmenyen. Jeg er kjempeheldig som har en arbeidsgiver som gir meg muligheten til å trappe ned, istedenfor å ansette en ny.

Før vi går over til faste spørsmål. Har du noen mattips til høstmørket?

– Vi er inne i den beste sesongen for høsting. Bruk det du har dyrket selv, eller plukk bær og sopp i skogen. Ta med barna på sånt! La de få oppleve hvordan det er å bruke naturen. Har man ikke mulighet til det, er de norske råvarene i butikk på sitt beste nå, og det må vi bruke, for vi trenger bonden og bonden trenger oss. Norsk mat er kortreist og smakfullt.

Har du en go-to-rett med disse råvarene?

– Jeg spiser mye rotgrønnsaker nå, for de er så gode. Ovnsbak dem i en langpanne med rapsolje, salt, pepper og urter. Sødmen i rotgrønnsakene kommer fram når de ovnsbakes. Da trenger man nesten ikke noe mer, men det er kjempegodt sammen med fisk eller kjøtt.

Ja, nam! Ok, vi tar noen faste spørsmål. Hva gjør deg lykkelig?

– Å dele et måltid med mine nærmeste, det gjør meg rett og slett lykkelig. Lage mat sammen, dekke bordet, spise og ha en god prat. Det gjør meg også lykkelig å ta en fjelltur med nistepakke og termos med te og sitte og se utover utsikten og tenke at dette er mitt rike. Lykke kan også være å bake en kake. Jeg har en gammel mor, 90 år, som bor på sykehjem. Det er en lykke i å bake noe hun liker og dra og besøke henne. Eller å levere noe nybakt til naboer. Det er så mye som gjør meg lykkelig.

Heldige de som har deg som nabo...

– Jeg har noen drømmenaboer som er hyggelige å dele med.

Hvem var din barndomshelt?

– Besteforeldrene mine var mine første og største forbilder. Bestemor lagde så gode lefser som jeg fikk være med å kjevle og steke, og jeg fikk ha sirup eller sukker på, som jeg normalt ikke fikk spise så mye av. Vi fikk TV veldig tidlig, mens det fremdeles bare var prøvebilder. Etter hvert som Ingrid Espelid Hovig kom på fjernsynskjøkkenet skrev jeg ned oppskriftene hennes. Hun ble også et viktig forbilde for meg, som jeg senere fikk bli kjent med og jobbe sammen med.

Hvem ville du helst sittet fast i heisen med?

– Oi. Den var ikke lett, du. Det må være en som ikke er redd. Alex Rosén er det første som slår meg. Han prater jo mye, men kan også være stille. Han er en lok person, og løsningsorientert er han også. Jeg går for ham, jeg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen