Kultur

Hvem var Rachel Grepp? Den nest viktigste kvinnen i Arbeiderpartiet

På listen over de viktigste i Arbeiderpartiets historie, er det to kvinner. Den ene er Gro Harlem Brundtland. Nå kommer boka om den andre.

Rachel Grepp (1879-1961).

– Rachel Grepp var en stor kvinne i sin tid. Målet med denne biografien er å løfte henne fram, så hun får sin plass i historien.

Dette sier Elisabeth Vislie, journalist og forfatter. Nå gir hun ut boka «Den røde rederdatteren: Rachel Grepp – en biografi» (Orkana forlag), om en av Arbeiderpartiets glemte kjemper.

Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen holder innledning på lanseringen av biografien mandag, på Internasjonalen på Youngstorget.

Rachel Grepp (1879-1961) var sentral i fremveksten av den norske arbeiderbevegelsen på 1900-tallet, sentral i byggingen av Oslo som kulturby, og en feministisk pioner i norsk presse.


23 menn, pluss Gro og Rachel

I forordet til sin bok påpeker Vislie at Arbeiderpartiets nettsider bare har to kvinner på sin oversikt over de viktigste menneskene i partiets historie. Under fanen «Historien om Arbeiderpartiet» finner man 25 kortbiografier over Arbeiderparti-profiler «som har hatt en hovedrolle i byggingen av det samfunnet vi har i dag»: Fra Arbeiderpartiets første formann Anders Andersen, via en Gerhardsen og to Stoltenberg, til Hans Christian Amundsen.

Bare to kvinner er med. Den ene er Gro Harlem Brundtland. Den andre er Rachel Grepp.

For snart et tiår siden begynte Elisabeth Vislie å jobbe med en bok om Gerda Grepp, banebrytende krigsreporter for Arbeiderbladet, og lette etter stoff om Gerdas mor Rachel.

– Det første jeg gjorde da jeg skulle skrive bok om Gerda Grepp, var å lete etter biografien om Rachel Grepp. Den fantes ikke. Da ble jeg irritert, sier Elisabeth Vislie.

– Jeg følte et ansvar for å bringe Rachel Grepps navn videre i historien, inn i bokhyllene. Og da måtte jeg skrive biografien selv.


– Åtte av ti biografier er om menn. Fortsatt er det slik at menn skriver om menn, og kvinner skriver om menn. Kvinner blir ikke hentet fram fra historien på samme måte. De går i glemmeboka. Selv folk som kjenner Arbeiderpartiet godt flakket usikkert med blikket da jeg spurte dem om Rachel Grepp – «å ja, var hun gift med Kyrre Grepp, eller var det kanskje moren hans?» forteller Elisabeth Vislie.

Elisabeth Vislie, har skrevet biografi om krigsreporter Gerda Grepp
Ved Spaniamonumentet i Birkelunden


Velstående og radikale

Rachel Grepp kom fra en velstående skipsrederfamilie i Bergen, og møtte sin kommende ektemann Olav Kyrre på gymnaset i Bergen. De var unge og radikale, de ble begge tidlig engasjert i arbeiderbevegelsen, og etablerte seg i Kristiania, der de gikk inn i den revolusjonære fløyen av Arbeiderpartiet.

Rachel Helland (senere Grepp) (1879-1961), rundt 1900.

Kyrre Grepp ble leder av Arbeiderpartiet i 1918, men var allerede da preget av tuberkulose. Han døde i februar 1922, sterkt svekket av sykdommen. Rachel Grepp var blitt enke i en alder av 43, men jobbet videre i partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Våren 1922 ansatte redaktør Martin Tranmæl henne som ansvarlig for den nye Kvinnesiden i avisen SocialDemokraten – fra 1923 Arbeiderbladet, fra 1997 Dagsavisen. Grepp ble også redaktør for avisens prestisjesatsing Lørdagskvelden, et tidlig featuremagasin.

Vislie trekker fram et sitat fra hennes første lederartikkel på den første kvinnesiden: «Vi skal kjempe for et nytt og bedre samfunn med rom for alle og nød for ingen».

Hun var journalist, politiker og agitator i ett, skriver Vislie, slik praksisen var i datidens partipresse.

– Rachel Grepp var en viktig stemme. Lederne hennes ble gjengitt i Arbeiderparti-aviser over hele landet. Kvinnesiden ble brukt som høytlesning i kvinnegrupper landet rundt, forteller Vislie.

– Hun ville at kvinnene skulle komme ut av privatsfæren og inn i partiet. Det var hennes feministiske prosjekt. Ikke sitt hjemme på 1. mai, kom dere ned fra fortauene og inn i toget, skrev hun. Uten kvinnene var ikke arbeiderbevegelsen like sterk, mente Grepp, forteller Vislie.

Den norske delegasjonen ved Kominterns 4. kongress i Moskva, 1922. Sittende fra venstre: Rolf Hofmo, Emil Stang, Rachel Grepp, Håkon Meyer, Olav Scheflo. Stående fra venstre: Aksel  Zachariassen og Oscar Torp.

I 1922 var Rachel Grepp eneste kvinne blant Arbeiderpartiets delegasjon til den fjerde Komintern, hvor hun sto på talerstolen foran Lenin og Trotskij, og 4000 ledende kommunister fra hele verden, på vegne av norske kvinner. Hun var internasjonalist og sosialist hele sitt liv, samtidig som hun lojalt innordnet seg partilinjen etter at Arbeiderpartiet brøt med kommunismen.

Overalt i Oslo ser man sporene etter Rachel Grepp

—  Elisabeth Vislie

Flyktet under krigen – sønnen ble henrettet

Ved siden av sine verv i Arbeiderpartiet og organisasjonsliv redigerte hun kvinnesiden helt fram til våren 1940, da tyskerne invaderte Norge. Rachel Grepp møtte i Arbeiderpartiets sentralstyre de dramatiske månedene i 1940, etter at da regjeringen og kongen hadde forlatt landet.

Datteren Gerda hadde nylig vendt tilbake fra fronten i den spanske borgerkrigen, desillusjonert og tuberkulosesyk. I slutten av august døde Gerda av tuberkolose, og etterlot seg to små barn i Rachels varetekt. Samtidig hadde Arbeiderbladet nettopp blitt stengt ned av de tyske okkupantene.

Rachel Grepp satt også i formannskapet i Oslo, og ble desember 1940 arrestert sammen med Arbeiderpartiets gruppe på 16, de eneste i formannskapet som nektet å underlegge seg forordning fra okkupasjonsmakten.

Hun fikk en betinget dom av nazi-domstolen og slapp løs etter to måneder fengsling. Hennes sønner Ole og Asle hadde engasjert seg i motstandsbevegelsen, Ole ble arrestert og sluppet etter seks uker, Asle gikk under jorden, men ble i 1944 arrestert i en aksjon mot den kommunistiske motstandsbevegelsen. Dermed måtte Rachel Grepp flykte til Sverige. Februar 1945 ble Asle henrettet av tyskerne. Nå var det bare sønnen Ole igjen av de fem barna hennes, da hun vendte tilbake til Oslo, freden og jobben i Arbeiderbladet.

– Hun mistet mannen, tre barn og ett barnebarn til tuberkulose. Så ble sønnen Asle skutt av tyskerne. Bare sønnen Ole overlevde. Arbeidet reddet henne. Hver gang tragedien rammet henne, tok hun på seg nye verv, og fikk nye ansvarsområder. Hun jobbet på, sier Veslie.

– Hun var sterk av natur, men en svært lukket person. For meg som biograf var det vanskelig å komme innpå henne. Gerda kunne jeg lese som en åpen bok. Rachel holdt sorgene for seg selv.

Bygde Colosseum

Blant store prosjekter i Oslo der Rachel Grepp var sentral, under og etter krigen, som bystyrepolitiker og i styreverv, er: Vigelandsanlegget, Folketeatret, Deichman, Torggata bad, Colosseum kino, Gimle kino, Oslo kommunale kvinneklinikk, Dikemark psykiatriske sykehus, Ullevaal sykehus.

– Overalt i Oslo ser man sporene etter Rachel Grepp, konstaterer Elisabeth Vislie.

Rachel Grepp satt i styrene for Oslo Kinomatografer og Kommunenes filmsentral gjennom flere tiår og var med på etableringen av Norsk Film. Hun satt i bystyret i Oslo fra 1922 til etter krigen, og ble ved to kommunevalg den politikeren som fikk flest stemmer. Gjennom alt sitt virke markerte hun avstand til datidens borgerlige kvinnebevegelse, som hun kalte «maskerte husmorlag» og «stikk imot arbeiderklassens syn».

– Veldedighet var verste hun visste. Rettferdighet var det hun kjempet for. Hun ville at verden skulle være rettferdig. Det var hennes drivkraft livet gjennom, sier Vislie.

«Oslos fremste kvinne»

I 1956 ble hun den første som ble tildelt St. Olavs Orden. «Du er Oslos fremste kvinne» sa Oslos Høyre-ordfører Rolf Stranger, i sin tale til sosialisten og feministen Rachel Grepp.

Politiker og Journalist Rachel Grepp (1879-1961), her på jobb i Arbeiderbladet, 1947.

Einar Gerhardsen holdt talen da Rachel Grepp gikk av med pensjon i Arbeiderbladet, 70 år gammel, i 1949. Som pensjonist fikk hun oppdraget med å lede det statlige sykepleierrådet, som fikk avgjørende betydning for profesjonalisering og utvikling av sykepleierutdanning i Norge. Det ble hennes siste store bragd. Rachel Grepp døde i 1961, 82 år gammel, etter en tids sykdom.

– Hvorfor nådde hun ikke høyere i Arbeiderpartiet?

– Det har jeg også lurt på. Dels kan det ha vært hennes ideologiske overbevisning, den tidlige Sovjet-fløyen i Arbeiderpartiet mente at man måtte jobbe utenom det parlamentariske systemet for å oppnå resultater. Dels kan det være at hun var for sterkt knyttet til partiets kvinnebevegelse, som jobbet for hus og hjem, syke og eldre. Det ble ikke ansett som spesielt viktig i Arbeiderpartiet den gang, sier Vislie.

– Hun ble ikke løftet videre fram av partiet, kanskje ville hun det heller ikke selv. Og det ble aldri stilt spørsmål ved det i avisene, for eksempel. I tre stortingsvalg på rad sto hun på åttendeplass på Arbeiderpartiets Osloliste: «Husmor Rachel Grepp». Det sto husmor uansett om hun var redaktør eller styreleder. Sånn var det den gang.

«Skriv om denne kvinnen»

«Noen må skrive biografien om denne kvinnen nå» uttalte Johan Falkberget ved Rachel Grepps bortgang, sitert i Vislies bok.

Kyrre Grepp har sin egen gate i Oslo. Det har ikke Rachel Grepp, men i 1969 åpnet Oslo kommune et hjem for vanskeligstilte mødre, som fikk navnet Rachel Grepp-heimen. En stiftelse opprettet av Arbeiderpartiet deler ut Rachel Grepp-prisen annethvert år til en person eller organisasjon som kjemper for likestilling og sosial utjevning.

Kyrre Grepp fikk sin biografi i 1995. Gerda Grepp fikk sin biografi i 2016. I 2018 kom Tormod Valaker med en bok om hele Grepp-familien: «Røde hjerter. Grepp – makt, kjærlighet og død» (Vestavind forlag).

60 år etter Johan Falkbergets oppfordring har det blitt biografi også om Rachel Grepp.

– Det er så mange sterke kvinner i Arbeiderpartiets historie som fortjener sine biografier. Det er bare å sette i gang, mener Elisabeth Vislie.




Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen