Bøker

Martin Kolberg – et gresk drama på norsk

Vikingene, fjell og fjord, Eidsvold 1814, krigen, skiturer og campingferie, og kvikklunch og melkesjokolade på tur; alt dette er del av det vi kaller Norges-veven. Det som binder oss sammen. Her kan det legges til nok et element: Politikeren og samfunnsbyggeren Martin Kolberg.

BIOGRAFI

Hege Ulstein

«Tillitsmannen Martin Kolberg»

Aschehoug

Journalist Hege Ulstein er kjent for sin skarpe penn. Hun har også vært med å skrive TV-manus. Nå har hun begitt seg ut på noe langt større: En politisk biografi om Arbeiderpartiets (Ap) mangeårige profil, Martin Kolberg. Klarer Ulstein overgangen fra de kjappe aviskommentarene, til en mer helhetlig og kompleks presentasjon av både et sammensatt menneske, skiftende politiske trender, og de lange tidsspenn? Jeg feller i alle fall en tåre to ganger underveis.

Føler seg dolket i ryggen

Ulstein setter tonen allerede på første side. Kolberg våkner opp på et hotellrom i Oslo i 2017, etter valgnederlaget den høsten. Det er tre timer til Aps gruppemøte. Kolberg forventer at han skål få nye spennende oppgaver i den nye stortingsperioden. Det ringer. Partisekretæren forteller at han får ingen av de posisjonene han ønsker seg. Tvert imot blir han plassert som fjerdemann i Utenrikskomiteen, han som knapt kan engelsk! Senere på dagen stormer han inn på partileder Jonas Gahr Støres kontor. Kolberg føler seg nå like dolket i ryggen som den gangen da Thorbjørn Jagland kastet ham på bålet. Ulstein skriver: «Han setter øynene i Støre. «At du skulle gjøre det samme – det hadde jeg aldri trodd, Jonas.»

Tillitsmannen Martin Kolberg.

Tonen er satt. Vi vet at vi har et gresk drama på norsk foran oss. Et fall. I alle fall tilsynelatende. Vi følger Martin Kolberg fra hans fødsel og helt fram til siste stortingsvalg, høsten 2021, via 360 sider, pluss noter, fordelt på seks hovedbolker og 21 kapitler. Vi begynner med en innføring i det klassedelte Norge, der Kolbergs foreldres arbeidsomme og nøkterne liv skisseres. Vi får innblikk i en fin, og enkel barndom ute i Lier, der Aps Einar Gerhardsen aldri ble kritisert, på prinsipielt grunnlag! Det er bønder og arbeidere som lever i helt forskjellige verdener, hvor de sistnevnte sliter med selvtilliten, basert på forskjellsbehandling de opplever. Det er bondeungdom mot arbeiderungdom. Og tenk at i dag sitter altså Ap og Senterpartiet (Sp) alene i samme regjering!

Thorbjørn foran, Martin bak

Barndom og ungdom i Forskjells-Norge er greit beskrevet, men ennå har ikke teksten «tatt av». Men så begynner det å skje ting. Kolberg blir med i AUF, sammen med vennen Thorbjørn Jagland. Disse to familiene kjenner hverandre fra foreldrenes tid. EU-striden hardner til fram mot 1972 og både Kolberg og Jagland jobber intenst mot medlemskapet, og blir lagt merke til i partiet, som kjemper for. Kolberg får etter folkeavstemningen jobb som organisasjonssekretær i Ap fra 1973 til 1986, avbrutt av noen år som sekretær i AUF, samtidig som han er vararepresentant til Stortinget. Så blir han kontorsjef i Ap fra 1986 til 1992.

Kolberg

Ulstein skriver godt om perioden, og vi får innblikk i dette særegne, tøffe og dominerende miljøet fra det som nå er en svunnen tid. Partisekretær Haakon Lie er en slugger, og vi er i rommet når han roper til Bjørn Tore Godal, senere statsråd, at «der skulle du ha vært din drittunge». Vi får noen fine bilder av partileder Trygve Bratteli, som en gang på tomannshånd gir råd til Kolberg: «Du må alltid slåss mot høyresida».

Vi er med på partisekretær Ronald Byes turbulente periode, og Tor Aspengrens mer enn myndige tid som LO-sjef. Mye av dette er beskrevet i andre bøker, men nå får vi det gjennom Kolbergs blikk. Han er pertentlig, blir kjent som mannen med pekefingeren, som etter hvert bygger opp partiorganisasjonen – med tellekanter, som det ble sagt. Dette var en overgangsperiode – bort fra at «noen har snakket sammen». En mer demokratisk grunnmur, med andre ord.

Kolberg blir valgkampsjef når Gro Harlem Brundtland overtar ledervervet i partiet, og vi er med på dramaet rundt Reiulf Steens fall. Ulstein skriver intenst om tiden under Gro, og med den påfølgende perioden da Thorbjørn Jagland tar over som partileder. De to kameratene Jagland og Kolberg; den intellektuelle, og den operative, med ideologien på plass. Dette er drivende godt fortalt.

Kolberg

Så kommer den vanskelige og vonde tiden, da Jagland vraker Kolberg. Kolberg, mannen som alltid setter partiet først, går etter hvert for Jens Stoltenberg som leder. Dette er dramatisk. Jaglands lederstil levnes liten ære. Vi kjenner på Kolbergs fortvilelse. Hvert kapittel avsluttes når dramaet er på sitt mest intense, og vi får en ledetråd inn i neste «episode».

Valla-konflikten

Vi blir med på Stortinget når det blir stilt kabinettsspørsmål og vi ser hvordan samtaler over partilinjene har sin egendynamikk. Vi er flue på veggen når Ap går fra å ha to nestledere til bare en, og Kolbergs nøkkelrolle i også dette. Så er det konflikten mellom LO-leder Gerd-Liv Valla og LOs internasjonale sekretær, Ingunn Yssen. Det er til å få gåsehud av. Jeg husker det jo – men her er jeg direkte til stede, via Kolberg. Så følger Aps nyorientering mot et bredere rødgrønt samarbeid, noe Kolberg ivrer svært for. Han drar ut til den gamle LO-høvdingen Haakon Lie og ber nærmest om velsignelse for prosjektet:

«Haakon, er det greit nå? At vi går i regjering med SV?» Ny pause. «Det er faen så klart, det. Vi må få bort høyrefolka.»

Kolberg

Slike herlige anekdoter krydrer teksten. I tillegg er det også mange interessante sider ved Kolberg jeg aldri hadde hørt om, slik som forholdet til religion. Ateisten Kolberg hadde et reflektert forhold til både kristendommens plass i norsk kultur, og til lekmannsbevegelsen. Eller som han sa under et ikke ukomplisert folkemøte ved Enevald Flåtens Levende Ord i Bergen en gang: «Det er helt ålreit for meg hvis Jesus kommer hit. Da er vi i alle fall to sosialdemokrater her.»

At han hadde humoristisk sans er det ingen tvil om, og innslaget der han og Dagsavisens Arne Strand deltar i Nytt på nytt i 2007 er fortsatt legendarisk.

Fornyeren og forkynneren

Kolberg fremstår via Ulsteins penn som en fornyer av Ap. Han er både tenker og ideolog, ja, nærmest en forkynner. Det er selvsagt at Kolberg kommer positivt ut av denne presentasjonen, der er jo hans egen historie. Ulstein klarer å balansere det hele, ved at kildetilfanget er bredt nok, både via samtaler med andre, og tidligere biografier. Det kommer også fram tro og tvil hos Kolberg når det gjelder enkelte standpunkter og visse hendelser, ikke minst av personlig art. Pressen levnes ikke alltid like stor ære her.

Kolberg har kommet langt på sin klassereise. Og det er sterk lesning når han tar avskjed med mora på hennes dødsleie. «Har du hatt det bra, Martin Arvid?», spør hun. Han nikker, og hun sier, sorgtungt: «Men det var ofte lite penger».

Jeg kjente tårene presse på da jeg leste dette.

Kolberg

Det skrives at partiet var Kolbergs helligdom. Han våget likevel å stille seg kritisk til vekstmodellen partiet er del av, uten å få gehør. Han var også blant de første som sto rakrygget vis-à-vis Frps retorikk og utspill, ikke alltid populært i eget parti. Han er en viktig forkjemper for konstitusjonelle spørsmål og refser norsk næringsliv og norske politikere når det behøves, og det viser det seg at det gjør. Stadig vekk.

Trond Giske og Thorbjørn Jagland kommer svært dårlig ut av denne boka. Og ingen av dem ville heller være med å bidra, kommer det fram av forfatterens etterord.

Kolberg er selvsagt ikke en Messias, men han fremstår som en helstøpt politiker, som setter både partiet og landet først, og som vil noe. Hans kamp mot velferdsprofitører er dypt befestet. Han er klar på at nestekjærlighet har dårlige kår i et liberalistisk samfunn. Og hans klare beskjed til Ap bygger på det han fikk med seg i ungdomsårene: «Ap skal aldri være fornøyd med å styre samfunnets institusjoner. Vi skal styre samfunnets politiske utvikling.»

Kolbergtoppen

I 2021 var det 10 år siden Utøya-massakren. Kolberg fulgte det hele på kloss hold, og under feiringen av Kolbergs 70-årsdag i 2019 kom AUF med en sterk gave. De hadde bestemt at den lille kollen mellom Kjærlighetsstien og stedet der Buskerud AUF pleier å ha sin teltleir under sommerleirene på Utøya, heretter skulle bære hans navn, Kolbergtoppen.

For andre gang under lesingen falt en tåre fra min side.

Kolberg følte seg dolket i ryggen da han fikk telefon fra partisekretæren på hotellrommet i 2017. Det var starten på hans sorti fra det politiske Norge. Men historien om partiets parlamentariske leder, partisekretær, statssekretær og komitéleder har blitt til historien om et stykke Norge. En del av samfunnsveven vår. Og knapt noen nålevende politiker har til de grader klart å se sammenhengen mellom sterke fagforeninger og Aps samfunnsomformende rolle. Kolberg, Kolberg, Kolberg!

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein er forfatter av boken. Denne anmeldelsen er innkjøpt av en av Dagsavisens eksterne anmeldere.



Mer fra Dagsavisen