Hvem: Sigrid Sollund (45)
Hva: Programleder for Dagsnytt 18 og forfatter av boka Hersketeknikker – nyttige og nådeløse.
Hvorfor: Debatter på rekke og rad under valgkampen: Er det mange hersketeknikker?
Hei Sigrid! Hva synes du om partilederdebatten?
– Jeg synes det var en god debatt, jeg. Men det er ganske interessant når man leser terningkast og sånt. Folk leser så mye inn i andres kroppsspråk. Det er jeg jo kjent med, når jeg leder debatten. Folk spør «hvorfor lo du så hånlig der?» Eller «hvorfor smiler du når du stilte et spørsmål?» Trygve Slagsvold Vedum ble for eksempel anklaget for å være sur. «Så da må det jo bety at ting går dårlig». Men man ser det man ser etter.
[ Brexit bør være en lærepenge ]
Jeg la merke til at mange brukte fornavnene til hverandre under partilederdebatten mandag. Er det en hersketeknikk – eller så jeg bare etter en, kanskje?
– Jeg har ikke lyst å være en dommer på det. Men politikerne kjenner hverandre godt, så det er ikke så rart at de kaller hverandre ved fornavn. Man trenger ikke se spøkelser ved høylys dag. Jeg synes det er mer unaturlig å kalle Fredrik Solvang ved fornavn, som en slags «Kom an, vi er jo kompiser!»
Men du. Hva er en hersketeknikk, egentlig?
– Det er noe man gjør eller sier litt i det skjulte, for å få et overtak eller sette ut en annen person. Når det virker, er det vanskelig å identifisere og sette fingeren på.
Betyr det at den alltid er bevisst?
– Nei, det trenger den ikke være. Du kan ha et kroppsspråk som setter noen ut, eller et språk som blir tolket sånn, og som ender med å virke på en måte du ikke hadde ment. Men man kan ikke ramme det inn, for det handler også om hvordan det blir lest, og hvilken kontekst det er i. Det man en dag opplever som ydmykende, kan være morsomt en annen dag.
Du leder jo Dagsnytt 18, hvilke hersketeknikker ser du ofte der?
– Det er mange fysiske hersketeknikker. At man lar være å se på den andre. Eller rister på hodet når den andre snakker, eller smiler hele tida, som for å signalisere at man ikke tar den andre seriøst. Også er det ofte at noen vrir på det som blir sagt, altså en klassisk stråmannstaktikk. Eller at man stempler andre og gir dem motiver. «Dere vil jo bare forby alt» eller «Å, ikke ta det så personlig». Eller at man kaller noen feil navn, for eksempel.
[ – Mitt problem med hele fedmedebatten er at den er så jævla kunnskapsløs og ensidig ]
Oi, gjør mange det med vilje?
– Noen ganger, ja. Det kan være like ille om man faktisk ikke vet navnet, for da signaliserer man jo at den andre er veldig lite viktig for deg. Det er også vanlig å nedjustere tittel eller si feil tittel. Eller den klassiske «jeg tror egentlig vi to er veldig enige». Da tar de deg til inntekt for eget syn.
Hva er den styggeste hersketeknikken du har sett i studio, da?
– Når du går fra sak over til person. Det kan være veldig vanskelig å forsvare seg mot.
Hva gjør du da, som programleder i studio?
– Jeg prøver å balansere det, eller peke på det. Men det er litt vanskelig, for med en gang man belyser det så kommer man langt bort fra det man egentlig skal diskutere.
Hvem er verdens beste på hersketeknikker?
– Det er nok mange gode kandidater der ute. Alle tenker vel på Trump. Han hadde et veldig talende kroppsspråk. Mange husker sikkert debatten hvor han pustet Hillary Clinton i nakken, så hun i ettertid sa hun hadde lyst å snu seg og skrike. Og da han ble president hadde han alltid knusende håndtrykk. Mye dunking og dasking, blåste flass fra skulderen til folk! Han skulle vise hvem som var sterkest.
[ At dette ikke er blitt vist verden før nå, er en del av den historiske undertrykkelsen (+) ]
Finnes det noen som er litt mer smidige?
– De flinkeste blir aldri avslørt. Du føler det er noe som skurrer, men klarer ikke sette fingeren på det. Man virker paranoid hvis man prøver. «Men jeg trodde ikke på det da du sa jeg var fin!» Det faller tilbake på deg selv. Det er vanskelig å forsvare seg mot.
Hvem synder mest, tror du, av norske politikere?
– Det får folk bedømme selv.
Er du selv påpasselig med å ikke herske?
– Jeg kan nok ha en tendens til å si ting som kan tolkes på ulike måter – var det en spøk eller ikke? Der har jeg nok blitt mer oppmerksom på min egen måte å snakke på.
Er det alltid ugreit? Kan man ikke tape på å alltid være ordentlig og saklig?
– Idealet er at argumentene skal telle. Jo svakere argumenter, desto større behov for disse triksene. Det beste er bare å parkere det. «Jeg ser hva du gjør nå, det gidder jeg ikke være med på».
[ SV: Ingen ledere i offentlig sektor bør tjene mer enn Erna ]
Noen faste spørsmål! Er det noe du angrer på?
– Jeg angrer på veldig mye hele tiden. Men at jeg aldri dro og studerte i et annet land. Jeg var kanskje litt redd. Og snusfornuftig. Så jeg opparbeider meg en enorm studiegjeld i stedet.
Hvem var barndomshelten din?
– Alle damer svarer Pippi Langstrømpe. Men jeg hadde ingen, jeg.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg er veldig svak for alt, jeg. Være sent ute, drikke øl, spise potetgull. Ja, egentlig alt som forkorter livet.
Hvem ville du helst stått i heisen med?
– Jeg må svare som sist gang jeg var med i spalta. David Bowie. Det er alltid David Bowie.
Men hvis det måtte være en politiker da?
– Jeg kommer ikke på noen. Jeg skeiet ut i går kveld også, så hjernen er ikke helt i hundre. Jeg kan ikke velge noen heller, det må bli alle! Skikkelig nøytral samling i heisen.
