Inuittgutten Minik ble utstilt og studert i New York

En seilskute er på vei inn mot havnen i New York. Det er tidlig om morgenen den første oktober 1897, men kaia er allerede stappfull av mennesker. De har stimlet sammen i det den kjente polarhelten Robert Peary returnerer fra sin lange ekspedisjon til Grønland. Men det er ikke ham folk har kommet for å se. Det er lasten om bord. Den enorme meteoritten. Og seks pelskledde inuitter, to familier med to barn plukket opp fra isødet. Den yngste av dem en gutt på seks eller syv år. Minik.

Hope heter skipet. Håp. Og kanskje er det det gruppen med inuitter kjenner mens skipet glir opp East River, og de ser silhuetter av skyskrapere bratte som fuglefjell, hestedrosjer og trikker som sammen med alle menneskene strømmer som ville stryk ...

Så feil de skulle ta.

Få måneder etter ankomst er fire av de seks inuittene døde av influensa. Den femte har reist tilbake til Grønland. Faren til Minik er den første som dør. Dermed blir Minik alene og foreldreløs i et nytt land. Noen år senere skal han finne skjelettet til sin far utstilt i et glassmonter på museum og innse at alt har vært en stor løgn.

Men der og da, i det skipet legger til kai i Brooklyn, New York: Håp.

Historiene om den ensomme inuittgutten Minik var en hyppig gjenganger i amerikanske aviser rundt forrige århundreskifte.

Dette var en tid da rasistiske og vitenskapelige tenkemåter ikke nødvendigvis lå så langt fra hverandre

Avisenes skriverier var først forkledd som vitenskap. Men det tok ikke lang tid før folk innså hva det egentlig dreide seg om: En beretning om en hjerterå bortføring, en kynisk utnyttelse av en sårbar urbefolkning, og et voldsomt svik mot en ung gutt som kjempet en ensom kamp for å få reise tilbake til Grønland med sin fars levninger.

[  Det kjempes fra hus til hus, fra gate til gate mot en overmektig fiende (+) ]

Drømmen om Nordpolen

Historien starter med oppdagelsen av en av verdens største meteoritter, den gigantiske Cape York-meteoritten som traff Jorden for over 10.000 år siden i det nordvestlige Grønland.

I 1894 lyktes det endelig den kjente amerikanske polarforskeren Robert Peary å overtale en gruppe inuitter til å vise ham hvor meteoritten befant seg. Inuittene hadde brukt jernmalm fra steinen til å lage kniver og harpuner.

Polarforskeren visste at meteoritten var verdifull. Om han klarte å frakte den med seg tilbake til USA, ville han kanskje få nok penger til å finansiere sin store drøm: Å bli den første til å nå Nordpolen.

Det tok Peary og hans menn tre år å få den store jernklumpen løs fra isen og over i et skip. En av dem som bidro i arbeidet var en ung enkemann ved navn Qisuk. Han var aleneforsørger for sønnen Minik. Robert Peary hadde lagt merke til den vesle gutten. I sin bok «Snowland Folk» beskriver han Minik som «en kvikk og oppmerksom gutt, som med en liten pil og bue ivrig jaktet på fugler».

Peary hadde blitt bedt om å ta med en inuitt tilbake til USA slik at antropologer og etnologer kunne studere inuittkulturen. Han må ha tenkt at seks personer ville være enda bedre, for da skuta Hope forlot Thule med den store meteoritten, var både Qisuk og sønnen Minik om bord. Det var også fire andre inuitter. Peary hadde lovet dem varme, komfortable hjem i solskinnslandet, og at de skulle få reise tilbake til Grønland med våpen, kniver, tre, metall og gaver til barna. De trodde de skulle være borte i ett år.

(Saken fortsetter under bildet)

Utstilt og studert

Vel framme i New York ble den 30 tonn tunge meteoritten lastet av skipet. Peary fikk 40.000 dollar for funnet. Det tilsvarer 1,25 millioner dollar i dagens penger. Han puttet alt i egen lomme. De seks inuittene ble kledd i vestlige klær og innlosjert i kjelleren til American Museum of Natural History. For forskerne ved det anerkjente museet hadde gruppen vitenskapelig verdi.

De ble undersøkt og studert av antropologer og lingvister, målt og veid og vist fram for nysgjerrige besøkende. I museets arkiver finnes fotografier som viser Minik og faren nakne på sokkel, som om de skulle være trofeer eller levende fossiler.

Dette var en tid da rasistiske og vitenskapelige tenkemåter ikke nødvendigvis lå så langt fra hverandre. En tid der det var en utbredt oppfatning at kulturer utvikler seg gjennom ulike stadier. Med de primitive på bunn, og de hvite siviliserte øverst.

Det var heller ikke uvanlig å ta med representanter fra ulike folkegrupper «hjem» i vitenskapens tjeneste. Trolig var formålet todelt. På den ene siden var fremvisningen av urfolk noe man kunne tjene penger på. På den andre siden fungerte slike utstillinger av ikke-vestlige som en lettvint og kjærkommen anledning til å kunne studere fremmede folkeslag på nært hold. Ofte var slike utstillinger med på å sementere en utbredt forestilling om at ikke-vestlige naturfolk var laverestående. Det bidro til å legitimere samtidas syn på rase og kulturell utvikling. Kongo-landsbyen i Frognerparken i Oslo i 1914 er et kjent, hjemlig eksempel. Også norske samer deltok på utstillinger i utlandet.

[ «Blunk, og de er borte.» Det er realiteten for urfolkene som er igjen i verden. ]

Rammet av sykdom

Den ukjente bakteriefloraen og tunge New York-luften ble etter hvert en for stor påkjenning for de seks inuittene. I løpet av få uker ble de alle syke. De fikk lungebetennelse, influensa og bronkitt. Ifølge kilder fikk de ikke medisinsk tilsyn mens de vred seg i smerte på dødsleiet. I stedet ble de nøye observert av forskerne. For eksempel ble sorgreaksjonene og de tilhørende ritualer hos de gjenlevende studert av respekterte antropologer som brukte materialet i flere artikler om inuittenes dødsritualer.

Under åtte måneder etter ankomst til USA var fire av de seks inuittene døde. Den femte returnert til Grønland. Bare Minik var igjen. Faren hans var den første som døde. Han ble 34 år gammel.

Noen år senere satte Minik ord på hva han der og da følte overfor avisen The San Francisco Examiner:

«Han var den kjæreste jeg hadde, særlig etter at vi kom til New York, som fremmede i et fremmed land. Du kan forestille deg hvor avhengige vi var av hverandre, hvordan vår sykdom og lidelse og mangel på forståelse for alt det forunderlige rundt oss gjorde oss ensomme og alene, så håpløst langt hjemmefra».

[ – Vi har sett tilfeller av bulldosere mot urfolk med pil og bue ]

Arrangerte falsk begravelse

Minik var utrøstelig da faren døde. Og historien om det som fulgte er vond lesning.

Minik ba om en tradisjonell begravelse, slik faren ønsket, under en haug med stein - med god avstand mellom hodet og steinene, slik at sjelen til faren hadde nok rom til å slippe ut og dra hjem. Begravelsen fant sted i hagen utenfor museet. Men Minik visste ikke at museet allerede hadde egne planer for hva som skulle skje med farens levninger, planer som ville vært umulig å gjennomføre om Qisuk ble dekket av stein.

Han visste ikke at begravelsen han overvar i det dunkle utelyset var iscenesatt for å villede ham. At bylten som var surret inn i pels og klede var en stokk forkledt som en kropp. Qisuks kropp.

Farens levninger var allerede dissekert. Huden flådd av, én etter én muskel fjernet. De indre organene hentet ut og lagt i glass. Alt kjøtt strippet fra beinene, helt til kun reisverket sto igjen. Skjelettet. Bleket og sendt til museet som en del av institusjonens samling og utstilling. Hjerne ble overlatt til legevitenskapen for videre studier. Samme prosedyre skulle skje med de andre i inuittgruppen som døde på amerikansk jord. Qisuk, Nuktak, Atangana, Aviaq.

Minik var nå foreldreløs i en alder av knappe syv år. En av de andre voksne tilbød seg å ta livet hans. Det var av barmhjertighet, tuftet i en gammel tanke om at foreldreløse ikke vil ha stor sjanse til å overleve i det barske, grønlandske klimaet. For å redde Minik bestemte ledelsen ved museet seg for at bygningssjefen ved museet, William Wallace, skulle overta ansvaret for syvåringen.

Det ville også gi forskerne en unik sjanse til å kunne studere hvordan en inuitt klarte å tilpasse seg en amerikansk oppvekst.

Mens Minik måtte tilpasse seg sitt nye liv i Bronx, døde de andre inuittene en etter en.

(Saken fortsetter under bildet)

Oppdras som amerikaner

Ifølge kildene fikk Minik det bra hos sin nye familie. Materielt sett levde han et privilegert liv sammenlignet med mange andre på den tiden. Han begynte på skole, lærte seg flytende engelsk, fikk en kristen oppdragelse, imponerte på skøyter og i baseball. Han lærte seg av med å putte kjøtt i munnen og skjære av det som ikke fikk plass. Han fikk etternavnet Wallace.

Men som den eneste inuitten i New York, følte han seg også isolert og alene. Han var en outsider, de andre barna gjorde det stadig klart at han ikke var en av dem. Men han lærte seg å ta igjen. Om han ble slått, slo han tilbake.

Der og da innså Minik at han hadde blitt løyet for i mange år.

Journalister og fotografer holdt historiene om den vesle «eskimogutten» varm. Med jevne mellomrom oppsøkte de ham for å rapportere om hvordan det gikk med «the little savage», den lille villmannen, i den nye verdenen.

Fotografier viser ham med kort, nykjemmet hår og vestlige klær. På et bilde poserer han ved en sykkel han har fått fra adoptivforeldrene sine. Men er det ikke noe med øynene? Er det ikke et drag av tomhet og mørk fortvilelse? En søken etter tilhørighet og kjærlighet, kanskje. Det er som en sorg har tatt bolig i ham og lagt seg som et slør over uttrykket.

Minik satte senere ord på følelsen: «I tillegg til håpløsheten og ensomheten, hvem kan vite hvordan det er å være så trist, å føle slik en grusom trang til å reise hjem, og samtidig vite at man er helt uten håp?»

Les også: Skriker du? Gråter du? Dette bør du vite om ditt eget sinne (+)

(Saken fortsetter under bildet)

Tvunget til å flytte

I 1901 ramlet Miniks verden igjen sammen. Først døde adoptivmoren. Deretter ble William Wallace tvunget til å forlate sin stilling ved museet på grunn av anklager om økonomisk mislighold. Wallace mistet alt han eide. Familien ble forvist til en liten leilighet på Manhattan. På denne tiden ba Wallace museet om hjelp til å forsørge Minik. Forespørselen ble avvist.

Det var heller ikke noe hjelp å få fra Robert Peary. Han reiste tilbake til Arktis og ble borte i flere år, fortsatt med Nordpolen som mål.

«Miniks tilfelle har blitt beryktet som et opprørende og ekstremt eksempel på hva barn som ble forflyttet til Vesten kunne bli utsatt for», skriver forfatter Espen Ytreberg i boka Kapp Hjertestein.

Sjokket

Noen år senere havnet Minik igjen i avisenes søkelys. Denne gang var vinklingen makaber og sensasjonspreget. Det handlet om ironien i at skjelettet til Miniks far var utstilt på American Museum of Natural History, uten at sønnen selv visste det. Det er bare et tidsspørsmål før nyheten også ville nå Minik. Året var 1907. Minik var da 17 år gammel.

Minik kom fra en kultur der en løgn kunne være forskjellen på liv og død.

William Wallace skildret dagen nyheten nådde Minik:

«Han kom hjem fra skolen med min sønn Willie en ettermiddag, da han plutselig brast i gråt. Min far er ikke i graven, beina hans er på museet, hulket han. Etter dette ble han aldri den samme gutten igjen. Det var som om noe døde i ham. Han gråt ofte og kunne gå flere dager uten å si noe. Vi gjorde det vi kunne for å få ham i bedre humør, men til ingen nytte. Hjertet hans var knust. Han hadde mistet troen.»

I virkeligheten var William Wallace vel vitende om det som hadde skjedd med levningene til de døde inuittene. Trolig medvirket han også. Noen kilder hevder at det var Wallace som hadde preparert skjelettene på sitt landsted.

Minik oppsøkte museet for å se beinene med egne øyne. Under et besøk så han et skjelett i et glassmonter. Ved skjelettet sto et navn. Farens navn. Og registreringsnummer 99/3610. «Polar Eskimo».

Der og da innså Minik at han hadde blitt løyet for i mange år.

Minik kom fra en kultur der en løgn kunne være forskjellen på liv og død. En fortelling om en isbjørn måtte være sannferdig, slik at de yngste kunne lære av den. Beretninger om hvordan man skulle se forskjell på god og dårlig is, eller komme seg unna isbjørn, like så. Løgner ville ha ødlagt samfunnet han var en del av. Derfor må løgnen ha vært ekstra tung å svelge for Minik.

(Saken fortsetter under bildet)

Davids kamp mot Goliat

Resten av livet skulle Minik forsøke å få utlevert levningene for å gi faren begravelsen han hadde lovet. Gjentatte ganger tryglet og ba ham museet om hjelp. Museet nektet. Brev ble skrevet til president Roosevelt også. Men til ingen nytte.

«Jeg kan aldri mer bli glad før jeg får lagt min far i en grav. Jeg begynner å gråte hver gang jeg tenker på de stakkars bena hans utstilt bak glass på museum, hvor alle kan se på dem. Er det virkelig slik, at bare fordi jeg er en stakkars eskimogutt, så kan jeg ikke begrave faren min i den graven han ønsket?» sa han til en avis.

Minik rettet deretter sitt sinne mot Peary og utfordret ham til et kappløp om å bli den første på Nordpolen. Da han ikke fikk svar, bestemte Minik seg for å forlate «det varme landet med de kalde hjertene» og dra tilbake til «det kalde landet med de varme hjertene».

Problemet var å komme seg tilbake. Peary ville ikke hjelpe. Han var ikke tjent med å ta med Minik tilbake til Grønland og risikere at Minik fortalte alle hvor dårlig inuittene hadde blitt behandlet i Amerika. Desillusjonert, men fast bestemt på å komme seg hjem, fant Minik ingen annen løsning enn å forlate New York til fots.

Han begynte å gå nordover. Målet hans var Newfoundland, hvor han håpet å få skyss over til Grønland med en hvalskute. Nær grensa til Canada ga han opp. Han skrev et avskjedsbrev til avisene i New York.

«I dette landet bygger dere hus til hunder og katter. Men ingen vil hjelpe en ung eskimo med å begrave sin far». Bitter kalte han amerikanerne for kannibaler, som «en rase full av kriminelle forskere».

PR-messig var det en katastrofe for familien Peary. Pearys hustru bestemte seg til slutt for å bidra til løsning. Trolig tenkte hun at Minik umulig kunne gjøre mer skade på Grønland enn i USA. Det spekuleres også i at Robert Peary etter hvert var redd for at Minik vil fortelle avisene at han, en gift mann, hadde fått to barn med en inuittkvinne på Grønland.

Minik fikk forlate USA på én betingelse: Han måtte love at han aldri ville returnere.

I en alder av rundt 19 år, i 1909, gikk han om bord i skuta til den amerikanske oppdageren og journalisten Herbert Bridgman for det som skulle være en enveistur til Grønland.

Kom endelig hjem

Samtidig som Peary hevdet å ha nådd Nordpolen, en påstand som senere har blitt trukket i tvil av mange, kom Minik endelig hjem. Men han hadde glemt språket sitt og måtte på ny lære seg å jakte og å fiske. Han slet også med å forholde seg til det grønlandske kostholdet. Han falt utenfor. Den nye tilværelsen ble ikke som han han hadde håpet. Ingen trodde på hans fantastiske beretninger og beskrivelser av bygninger høye som fuglefjell og reklamelysene på Manhattan som skinte som nordlys på himmelen. Nok en gang ble han en outsider.

«Hvorfor passer jeg ikke lenger inn der jeg er født? Og hvorfor klarer jeg ikke leve der jeg ble kidnappet?» skrev han i et brev til en venn i USA.

I flere år forsøkte Minik å tilpasse seg det nye livet i Arktis. Gradvis kjente han nok også på savn og lengsel etter livet og komforten han hadde forlatt i New York.

Når American Museum of Natural History noen år senere begynte å sende folk tilbake til Grønland, tilbød Minik seg å jobbe for dem som guide og oversetter. Han flyttet inn i den amerikanske campen og begynte å motta lønn fra den samme institusjonen som en gang førte ham vekk.

Steiner ble lagt som en varde over gravstedet, slik tradisjonen var og slik Qisuk en gang hadde bedt om.

En av de som hyret Minik var den danske oppdagelsesreisende Peter Freuchen.

«I reisefølget var en merkelig fyr som het Minik, en eskimo der som gutt var kommet til Amerika med en av Pearys ekspedisjoner, men som ikke hadde kunnet bli til noe i det civiliserte land. Nu var han kommet herop igjen og lengtet nu igjen til Amerika. En ulykkelig fyr, men snild og hjelpsom mot alle. Han var tolk for mig», skrev Freuchen usentimentalt om møtet med Minik i en beretning gjengitt i norske aviser på begynnelsen av 1900-tallet.

(Saken fortsetter under bildet)

Tilbake til USA

Herfra spriker kildene noe. Noen sier at Miniks lengsel etter USA vokser. Andre hevder at Minik planla å bygge seg et hus på Grønland med tømmer fra Amerika. Sikkert er det i hvert fall at han i 1916 reiste tilbake til USA, åtte år etter at han forlot landet.

Fire måneder etter ankomst søkte Minik om amerikansk statsborgerskap. I søknaden registrerte han seg som Minik Peary Wallace. Deretter tok han jobb som tømmerhogger på nordøstkysten av USA. Endelig begynte livet å se lysere ut. Så kom spanskesyken. Minik ble rammet.

Den 29. oktober 1918 døde han, 28 år gammel. Han ble begravet i New Hampshire.

I TV-dokumentaren The Prize of the Pole oppsøker en av Pearys grønlandske etterkommere gravstedet til Minik. Her synger han ved graven. «La sjelen stige opp og dra hjem», synger han.

I 1986 blir historien om Minik på ny kjent. Da gir forfatter Kenn Harper ut boka «Give Me My Father’s Body», en biografi om Minik og hans kamp. Det fører til ytterligere press på Museum of Natural History om å utlevere skjelettene.

I 1993 ble beinene til de fire inuittene sendt tilbake til Grønland. 1. august samme år ble levingene stedt til hvile i jorden, i fire respektive kister foran 100 lokale innbyggere i en seremoni. De ble begravet i landsbyen Qaanaaq, en times flytur fra Thule.

Steiner ble lagt som en varde over gravstedet, slik tradisjonen var og slik Qisuk en gang hadde bedt om. Etter 96 år var de endelig tilbake. På gravstedet står en plakett med minneord risset inn. Nunaminqnut Uteqihut.

«De er hjemme.» Kilder: New York Times, Narratively.com, Bowdoin College, jstor.org, The Prize of the Pole