Funn av negativer gir unikt innblikk i den mystiske Stavanger-kvinnens liv

Det var under opprydding i en gammel forretningsgård i Stavanger våren 2006 at flere hundre negativer fra en ukjent fotograf dukket opp. Den ukjente fotografen var stavangerkvinnen Hannchen Jacobsen (1869 – 1908), som sammen med sin partner Rachel Johnsen drev fotobutikk på begynnelsen av 1900-tallet.

Fotoserien inneholdt en rekke postkort og reportasjebilder, blant annet fra kong Haakon og dronning Mauds kroningsferd til Stavanger i 1906. Men det var særlig de mange portrettene av Hannchen og Rachel sammen som begeistret.

Bildene viser nemlig en nærhet og intimitet som ikke var vanlig blant studiofotografer på denne tiden: Lavmælte selvportretter fulle av dybde og kjærlighet. Hannchen og Rachel i speilet. De to venninnene i gresset, smilende. Side ved side, armene rundt, blikk som møtes, varsom berøring. Inderlige motiver av sterke vennskap, som kanskje skjuler like mye som de viser.

– En ny verden ble tryllet fram fra platene. Vi trodde i utgangspunktet at dette var et vanlig portrettarkiv, men det var det så langt ifra

—  Lisabet Risa

Det var Lisabet Risa i Arkivverket i Stavanger som mottok de historiske bildene fra fjerne slektninger av Rachel Johnsen den gangen i 2006. Risa har skrevet bok om fotografiets historie i Rogaland. Hun sammenligner følelsen av å komme over Hannchens arkiver med å finne en skatt. En skatt som måtte forvaltes for ettertiden.

Denne uken har Arkivverket gjort hele den unike fotosamlingen tilgjengelig i Digitalarkivet.no. Dagsavisen har fått en eksklusiv tilgang på disse bildene i forkant.

(Saken fortsetter under bildet)

Møysommelig arbeid

Med ærefrykt begynte Lisabet Risa det møysommelige arbeidet med å registrere og digitalisere de skjøre glassnegativene med motiver, frosset i tid og gjemt under glemselens slør i over hundre år.

– En ny verden ble tryllet fram fra platene. Vi trodde i utgangspunktet at dette var et vanlig portrettarkiv, men det var det så langt ifra. Både Hannchen og Rachel steg fram for oss som to uvanlige kvinner for sin tid, eller rettere sagt, så var det nok Hannchen som var den uvanlige, forteller Risa til Dagsavisen.

De to kvinnene hadde verken mann eller barn, så da Risa skulle nøste opp i historien, fantes det ingen nære etterkommere hun kunne bruke som informanter. Hun måtte derfor begynne med blanke ark.

Noen spor hadde hun likevel.

– Jeg kjente godt til fotofirmaet C.L. Jacobsen som Hannchens far hadde grunnlagt i 1864, og som kona hans Louise overtok da han døde. Denne familie- og firmahistorien var veldig interessant. Og mindre interessant ble det ikke da jeg etter hvert fikk mer håndfast kunnskap om Hannchen Jacobsen.

[ En beretning om en hjerterå bortføring og et voldsomt svik mot en ung gutt (+) ]

Vokste opp i fotobutikk

Hannchen Louise Wally Jacobsen ble født 27. oktober 1869 i Stavanger. Foreldrene var fotograf Carl Lauritz Jacobsen og Louise Jacobsen, opprinnelig fra Tyskland. Søskenflokken telte ni barn, fire døtre og fem sønner. Bare Hannchen fikk tyskklingende navn.

Hun vokste opp i en kunstinteressert familie, der særlig moren må ha hatt en viktig innflytelse på hennes interesser og karrierevalg. Da Hannchen var ti år gammel mistet hun både faren sin og en lillebror til skarlagensfeberen som rammet mange i Stavanger i 1879. Moren ble dermed eneforsørger for de gjenlevende barna og fikk ansvaret for ektemannens fotograffirma. Hannchen og søsknene hjalp til.

(Saken fortsetter under bildet)

Starter egen praksis

Hannchen Jacobsen jobbet lenge i familiens fotofirma, et firma som ifølge Risa var godt kjent og velrenommert i Rogaland på den tiden. Men firmaet var ikke det eneste som drev på med foto i Stavanger. I 1901 forteller kildene at det var hele åtte atelierfirma i byen. Enda flere kom til i årene etterpå, så konkurransen må ha vært hard. Da Hannchen Jacobsen 35 år gammel bestemte seg for å etablere eget firma, måtte hun altså finne sin egen nisje.

Fotobutikken «Hannchen Jacobsen & Co» annonserte første gang i «Stavanger Aftenblad» 27. februar 1904. Annonsen fortalte at de den påfølgende uken skulle åpne «forretning i fotografiske artikler». De spesialiserte seg på retusjeringsoppdrag, postkortproduksjon og som Kodak-forhandler. Det var Hannchen som var fotografen i firmaet som lå sentralt plassert i Kirkegata i Stavanger, gata for alle viktige fotografer i byen. Erfaringen og fagkunnskapen hadde hun med seg fra familiebedriften.

[ Det kjempes fra hus til hus, fra gate til gate mot en overmektig fiende (+) ]

Lisabet Risa er imponert over handlekraften og evnene hun viste.

– Trolig var Hannchen også en av de første reportasjefotografene i landet. På denne tiden var ikke det moderne, dagsaktuelle pressefotografiet ennå oppfunnet. Men måten hun løser det under kongebesøket i Stavanger sommeren 1906 er genial. Hun brukte selvproduserte postkort og solgte dem som nærmest dagsaktuelle pressebilder, forteller Risa.

Også Rachel Johnsen jobbet i Hannchens firma. De to var både kollegaer og nære venner, ytterligere definisjon av relasjonen skal forbli deres.

I ledige stunder fotograferte de to hverandre i det vesle atelieret til butikken, som regel med Hannchen på selvutløseren. Bevarte familiefotografier viser imidlertid at også Rachel var en dyktig fotograf.

[ Tor-Erik Røberg-Larsen (70) har vært en del av arbeiderbevegelsen i hele sitt liv. I høst meldte han seg inn i Senterpartiet (+) ]

(Saken fortsetter under bildet)

Mange kvinnelige fotografer

Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen var på langt nær de to eneste kvinnene som virket som fotograf i studiofotografiets glansperiode, mellom 1860 og 1920. I 1910 var det registrert hele 118 selvstendige kvinnelige fotografer i Norge. Det betyr at hver fjerde fotograf var en kvinne. Trolig var tallet enda høyere. Mange kvinner skjulte seg nemlig bak en mannlig slektnings fotofirma eller måtte bruke ektemannens navn.

Mens tidlige profesjonelle fotografiske praksiser i England og Frankrike ser ut til å ha vært dominert av mannlige utøvere, var altså bildet i Norden nokså annerledes. Her hadde kvinner en sterk og tydelig rolle.

Grunnen er mangefasettert.

Det var for eksempel en gjengs holdning at kvinner hadde et estetisk blikk som var spesielt egnet om man skulle ta gode fotografier.

– Jeg tenker at deres betydning i norsk og nordisk fotohistorie nettopp er måten de eksemplifiserer denne kulturen på.

—  Lisabet Risa

Lisabet Risa peker imidlertid også på at fotografering var et nytt yrke i andre halvdel av 1800-tallet. Når ikke menn hadde dominert et yrke tidligere, var det lettere å få innpass for kvinnene.

Fotografyrket var, på samme måte som det å være lærerinne, telegrafist eller sykepleier, et sosialt akseptabelt arbeidsfelt for kvinner fra borgerskapet. De som gikk inn i disse yrkene var kvinner som ønsket økonomisk selvstendighet. De var dermed den første generasjon som også kunne velge bort et tradisjonelt kvinnelig livsløp med mann og barn.

[ Hanne Nerland kjempet for at faren skulle miste førerkortet ]

(Saken fortsetter under bildet)

Fotofeminister

Kulturviteren Tone Hellesund har tidligere skrevet om hvordan disse kvinnene gjerne inngikk i en såkalt peppermøkultur av ugifte, uavhengige kvinner. Samtidig var de solidariske med andre kvinner gjennom å engasjere seg i sosialt arbeid som skulle bedre kvinner og barns liv og helse.

Dette synet deles av kunsthistorieprofessor Sigrid Lien. Sammen med Peter Larsen har hun skrevet boka «Norsk fotohistorie» fra 2007. For tiden arbeider hun med en bok om tidlige kvinnelige fotografer i Norden.

Hun mener Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen er gode eksempler på det hun kaller fotofeminister: Sterke, uavhengige kvinner som levde livet og forsørget seg selv uten ektemann.

– Jeg tenker at deres betydning i norsk og nordisk fotohistorie nettopp er måten de eksemplifiserer denne kulturen på. Mange av disse nordiske kvinnelige fotografene eide sine egne fotografatelierer, på samme måte som Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen, forteller Lien til Dagsavisen.

Hun forteller videre at det var ganske vanlig at de kvinnelige fotografene jobbet og levde med partnere av samme kjønn. Av sin samtid ble de gjerne omtalt som peppermøer med et «inderlig vennskapsforhold».

For mange kvinner ble fotograferingen et fristed, der fotografiapparatet fungerte som et frigjøringsinstrument.

De første kvinnene bak linsen var også sterkt engasjert i kampen for kvinnelig stemmerett og i arbeidet for at kvinner skulle få utfolde seg på lik linje med menn, både i samfunnslivet og på den politiske arenaen.

(Saken fortsetter under bildet)

Døde etter sykeleie

Hannchen Jacobsen døde i 1908, 39 år gammel. I en kort notis i Stavanger Aftenblad 7. november 1908 står det at hun døde etter «et kort, men heftig sykeleie». Hun beskrives som «en dyktig, sympatisk og energisk dame».

I dag ser Lisabet Risa på Hannchen først og fremst som en kunstner.

– Hannchen var kunstnerkvinnen som valgte kameraet i stedet for penselen. Vi sier gjerne at ordet «fotografere» betyr å skrive med lyset. Om Hannchen vil jeg si at hun «malte med lyset». Det kunstneriske talentet hennes kommer fram i måten hun komponerte fotografiene på, både i naturen og når hun fotograferte Rachel og seg selv inne i atelieret.

Firmaet avvikles

Rachel Johnsen fortsatte å drive fotobutikken alene etter partnerens bortgang. Hun endret firmanavnet til «Rachel Johnsen» og utvidet sortimentet til også å inkludere egenproduserte lampeskjermer.

Firmaet hadde fortsatt monopol på Kodak-produkter i Stavanger, men etter noen år mistet de denne retten til en mannlig fotoforhandler i samme by.

I september 1916 ble firmaet avviklet. Det var krig i Europa, norsk økonomi var nede i en dyp dal, og det må ha vært tungt å få lønnsomhet uten Kodak-agenturet.

Negativarkivet etter Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen inneholder 453 nummer, både glass- og plastnegativer. Minst halvparten av disse er etter Rachel Johnsen og viser familien hennes. Da hun avviklet firmaet tok hun trolig også vare på de mest interessante negativene etter samarbeidet med Hannchen.

Risa mener portrettene og selvportrettene av de to sammen rent kunstnerisk representerer «det beste» etter de to kvinnene.

– Historiene om de kvinnelige fotografene er spennende. De var midt i en frigjøringskamp og brukte fotografiene som et ledd i denne kampen, selv om den ikke alltid ble ført offentlig. Men disse kvinnene spilte en rolle i et Norge som var i endring, med sine kameraer og sine estetiske blikk.

[ Skriker du? Gråter du? dette bør du vite om ditt eget sinne (+) ]