Skoger ved Drammen 3. september 1955:

Sofie Johansen er ute på handel. Banker på bygdas dører. Sånn som reisendes folk brukte å gjøre på den tida. Tjueåringen er en del av et stort taterfølge som har slått leir i nærheten.

Fra vareveska byr hun fram håndbroderte duker, blonder, knapper og heklede grytekluter. Det regner denne dagen.

Samtidig, borte i leiren, er det brutt ut fullt kaos. Lensmannen og representanter fra Misjonen har oppsøkt reisefølget med ett mål for øyet. De skal ha med seg en liten gutt. Det er Sofies sønn de leter etter. Frans. Han er to og et halvt år. For knappe måneden siden tok de tvillingene hennes. En gutt og ei jente på noen få uker. Hun hadde godt av å hvile litt, mente folka fra øvrigheta. Misjonen skulle ta vare på tvillingene for henne. Til hun fikk seg et fast sted å bo.

De lovet Sofie at hun skulle få dem tilbake.

Toåringen Frans ble spart i første omgang, lensmannen på Toten hadde uttrykt at han syntes synd på den unge mora. Å ta alle tre barna, nei, det ville han ikke være med på.

Men Norsk misjon blant hjemløse gir ikke opp sin jakt på Frans. Det står en barnehjemsplass klar.

[ "Fortellingen om hvordan gode nordmenn bedrev ondskap med velsignelse fra stat og presteskap" ]

Denne våte høstdagen vises ingen nåde.

Det bryter ut slåsskamp i leiren. Foreldrene til Sofie prøver å gjemme guttungen, men da truer Misjonen med å komme tilbake og ta alle taterbarna. Familiemedlemmene blir satt opp mot hverandre. Frans blir pekt ut.

Litt senere denne lørdagen gjør Sofie seg ferdig med dagens handel og går tilbake til leiren. Synet som møter henne, skal jage henne resten av livet.

I det klissvåte teltet ligger kun lekene og sparkebuksa til Frans igjen.

– Mamma ble merket for livet, forteller Nora Pettersen. Hun vokser opp i en søskenflokk på fem. I glass og ramme på kommoden står det tre barn.

Det er søsknene som ble tatt.

Lauvås i Sandnes en dag i mai 1964:

På den andre kanten av landet, over 600 mil unna, banker politiet på døra til ei lita sliten hytte oppe i skråninga på Lauvås. Et bitte lite sted langs veien ut til Høgsfjorden. Her bor knapt folk.

Kanskje er det Olufine selv som åpner døra, kanskje er det ektemannen Henry. Det som er sikkert er at Olufine kommer fra en stor slekt av båtreisende på Vestlandet. Hun het Pettersen før hun giftet seg med Henry Bærheim, en «buro», en bondesønn. Den lille familien har bodd litt her og der i det siste, blant annet i uthuset til Henrys søster. Derfra ble de kasta ut. Nå har de tatt seg inn i denne hytta der alle rutene er knust, men et sted må de være med to små barn under året. Sosialsjefen i kommunen har vært på besøk hos den lille familien noen uker tidligere.

Han var ikke fornøyd med det han så.

Olufine har allerede mistet fire barn. Tre er på Waisenhuset i Stavanger. Ei jente er bortadoptert.

Denne maidagen tar politiet med seg de to siste. En ett år gammel jente og en fire uker gammel udøpt guttebaby. Moren har kalt han Herman. Barna blir plassert på barnehjem og all kontakt brytes.

[ Ber taterne om unnskyldning, igjen ]

Det skal gå nesten tretti år før mor og sønn sees igjen.

Herman vokser opp som Ketil. Han vet ingenting om hvor han kommer fra, bare at foreldrene er døde. En dag banker tre fremmede på døra hans.

De sier at de er søsknene hans. Og de har mer å fortelle.

Sola flyplass 5. mars i år:

Herman Marin Elikvist Bærheim ringer så snart jeg er ute av flyet. Han er blitt 56 år og har byttet tilbake til fødenavnet sitt. Han er seksbarnsfar, gift med Gro. Har skapt seg selv en trygg havn. Det har han lengtet etter hele livet.

I dag er han tidlig ute. En pliktoppfyllende type. Det har ikke alltid vært sånn. For etter at Herman ble hentet ut av den lille hytta oppe i den bratte skråninga på Lauvås den maimåneden for over femti år siden, har livet stort sett vært en kamp. Han sloss for å eksistere. Og han slåss fremdeles.

– Jeg er bitter. Mange sier jeg må legge det bak meg, men jeg klarer ikke. Jeg har havnet i bakevja i alle år. Aldri klarte å komme meg ovenpå. De tok fra meg alt.

Misjonen

I løpet av nesten hundre år, fra slutten av 1800-tallet og helt fram til 1986, tok «Norsk misjon blant hjemløse», på oppdrag fra Staten, over 1500 barn fra de reisende familiene i Norge. Som et ledd i tvangsassimileringen av taterne var et av de sterkeste virkemidlene å ta barna. Det var best å ta dem så tidlig som mulig; Misjonens mål var å bryte all kontakt mellom barna og resten av familien. Barna ble plassert på barnehjem og i fosterfamilier, gjerne på andre siden av landet for å gjøre kontakten med foreldrene ekstra vanskelig, for ikke å si umulig. Mange unge gutter ble satt bort som gratis arbeidskraft på gårdene. Brev og gaver fra foreldrene nådde aldri fram. Hvis barna spurte etter foreldrene ble de fortalt at de ikke ville ha dem. Eller at foreldrene var døde.

Misjonens intensjon var å hjelpe barna. Sånn at de skulle få et noenlunde normalt liv i samfunnet.

Noen få fikk et godt liv. De fleste ikke.

En besettelse

Det lukter hønsemøkk fra jordene på Sola i dag. Herman har satt kursen mot Lauvås, en snau times kjøretur innover igjen i landet før fjorden åpner seg på andre siden. Vårsola blender oss gjennom bilruta. Det er vakkert her ute. Men det Herman forteller er mørkt. Han har brukt hundrevis av timer på å grave i sin egen historie. For å finne litt tilhørighet. Det har nesten blitt en besettelse.

Han har tusen spørsmål, men finner få svar.

Han og den ett år eldre søsteren ble plassert på Hetland barneheim på Hinna utenfor Stavanger. Et minne om kjøttsuppe med kål rundt et bord er alt som sitter igjen derfra. Herman har blitt fortalt at han var i tre ulike fosterfamilier før han som treåring blir adoptert av et par i Stavanger. Han får navnet Ketil.

Av adoptivforeldrene blir han fortalt at foreldrene er døde.

Fantungen

Han er en som ikke blir akseptert. En bølle. En byrde. En som løser problemer med vold.

– Jeg var med folk, men hadde ingen kamerater.

Var de fire i lag, var han den ene som ikke fikk komme inn. En gang han hadde rota seg inn i en hage i nabolaget, lød det fra et åpent vindu: «Kom deg vekk, din fantunge»!

– Skjønte du hva det betydde?

– Nei. Men jeg skjønte at noe var galt med meg. Jeg kunne ikke forstå hvorfor folk ikke aksepterte meg.

Han gikk ut av ungdomsskolen med «nogen» i de fleste fag. Noe videre skolegang var ingen vits. Han begynte å jobbe på trykkeriet til adoptivfaren. Siden skulle han bytte jobb ofte. I dag er Herman uføretrygdet.

– Folk der jeg vokste opp ser sikkert på meg som en kjeltring den dag i dag. Men de kjenner ikke historien min. Jeg gikk alene hele veien. Jeg ante ikke hvorfor folk så ned på meg. Det var en enorm belastning. Jeg hadde ingen, vet du.

Herman har forsøkt å ta livet sitt. Flere ganger.

Han er ikke alene.

Stor dødelighet

Konsekvensene av fornorskningspolitikken mot de reisende har vært enorme. Dødeligheten blant dem som ble utsatt for Misjonens assimileringstiltak er oppsiktsvekkende høy.

Romanifolk født mellom 1951 og 1955 har over fire ganger så stort dødelighetsnivå sammenlignet med resten av befolkningen født i samme periode. Knappe 20 prosent i denne gruppen har skolegang utover ungdomsskolen.

Det viser en levekårsundersøkelse i Norges offentlige utredning (NOU) om politikken som ble ført mot romanifolket. I rapporten fra 2015 konkluderer utvalget med at politikken var i strid med menneskerettighetene.

Den dag i dag lever mange reisende, spesielt de eldre, med en dyp mistillit og sterk frykt for norske myndigheter.

Predikantens barnebarn

– Det er en sliten generasjon. Livsformen dere ble kriminalisert. De ble sterilisert. Lobotomert. De fikk ikke lov å snakke sitt eget språk. Generasjon etter generasjon ble tatt vekk fra foreldrene sine, forteller Kai-Samuel Vigardt.

34-åringen er av reisende slekt, både på mors- og farssiden, jobber som slektsforsker og var bidragsyter i den omtalte NOU-rapporten. Han er også barnebarnet til den kjente predikanten Ludvig Karlsen.

[ Kai-Samuel reiser inn i det ukjente ]

Kai-Samuel begynte å skjønne omfanget av sine forfedres dramatiske historie da han som liten gutt var vitne til at moren hjalp mennesker med å finne igjen sine barn eller sine biologiske foreldre. I voksen alder har Kai-Samuel gjort det samme.

– Men det er mange uvisse skjebner og ikke alle får de svarene de leter etter.

«Fangeleiren» Svanviken

I løpet av to generasjoner ble nesten en tredjedel av de reisendes barn satt bort til Misjonen. Noen ble tatt hånd om av det lokale barnevernet. Mange barn måtte også flytte med foreldre sine til Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre.

I 1907 ble «Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet», senere omdøpt til «Norsk misjon blant hjemløse», tildelt ansvaret fra regjeringen om å få bosatt de reisende.

Allerede året etter flytter de første familiene inn på Svanviken, arbeidskolonien som i etterkant er blitt beskrevet som en fangeleir.

Her skulle reisende lære å bli bofaste. Oppholdet var i utgangspunktet frivillig, men det lå et umenneskelig press i bunn: Nektet de, risikerte de at barna blir tatt.

Det var nådeløst. Knut Myhre, tidligere bestyrer på Svanviken, uttalte seg på denne måte til Norsk Ukeblad i 1963:

Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd. Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det? Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret; Vi har rett. For de små barnas skyld tar vi oss den retten.

[ Veronica Axelsen: - Mitt folk må bli synlig ]

En lavere rase

Men det var ikke nok å lære dem å bli nordmenn. Ideene om rasehygiene ble viktig i Norge utover 1900-tallet, og de reisende ble sett på som «en lavere rase». Den fremtredende overlegen og psykiateren Johan Scharffenberg så løsningen.

I perioden 1949 til 1970 ble nær halvparten av kvinnene på Svanviken sterilisert. En del gikk med på inngrepet frivillig i håp om å få beholde barna sine.

– Når man truer med å ta barna blir folk veldig føyelige. Det var et effektivt virkemiddel, forteller Kai-Samuel Vigardt.

Hans egen tippoldefar og tippoldemor var av de første familiene som flyttet til Svanviken arbeidskoloni. Da hadde de tre små barn.

– De hadde en sønn med ryggmargsbrokk, og da de hadde oppsøkt legehjelp ble de fanget opp av systemet, forteller Kai-Samuel.

På Svanviken er handel strengt forbudt, beboerne får ikke lov å snakke språket sitt eller bruke tradisjonelle klær. De ti familieboligene er på 30 kvadratmeter med ett mål jord til hvert hus. Mennene jobber på jordene, kvinnene på kjøkkenet. Etter halvannet år har Kai-Samuels tippoldeforeldre fått nok. Godin Hagvald Fredriksen og kona Anna Marie reiser sin vei og bryter all dialog med Misjonen.

– De gikk under jorden, men noen år etterpå ble de fratatt fem barn på en jernbanestasjon. Blant annet min oldemor. Det sies at tippoldemoren min ble grå over natta, sier Kai-Samuel.

Som slektsforsker har han gravd langt tilbake i sin egen historie. Mye har vært lagt lokk på. Han forteller at reisende er blitt en lukket gruppe. Det er en direkte konsekvens av fornorskningspolitikken. Selv vil Kai-Samuel aldri slutte å snakke om hva som skjedde.

– Det er et sort kapittel. En urett den norske stat har gjort, ikke vi. De så ikke på reisende som vanlige folk. De så ikke på oss som mennesker.

Livet på veien

En gang var reisende folk et vanlig syn rundt om på bygdene. Det var gjerne store følger med hest og kjerre. Mange reiste i lag. Bak på lasset lå kaffekista, handelskofferten og lærskreppa med sengetøy og klær.

Tjukke gullringer. Digre søljer. Kniver i beltet. Over leppene fôr et fremmed språk.

Frem fra kofferten dro kvinnene opp duker, blonder, strikkevarer, broderier, nåler, knapper og andre småting som bygdefolket trengte. Noen spådde framtida di i kaffegruten – det ble sagt at de reisende var gode menneskekjennere.

Mennene drev med håndverksarbeid og solgte håndverkertjenester. De tilpasset seg etter hva samfunnet til enhver tid trengte.

De var blikkenslagere. Smeder. Knivmakere. Hesten dro kjerra fra sted til sted, men den ga også grunnlag for næring. Fra gammelt av jobbet mange som hesteskjærere, det vil si at de kastrerte hester, og de drev med handel av hest.

Hesten var viktig for de reisende. Så da tok de den fra dem.

Skjøt hestene

I 1951 vedtok Stortinget en lov som forbød omstreiferne å ha hest.

Landbruksministeren Kristian Fjeld fra Arbeiderpartiet uttalte at «Jeg tror ingen er tjent med å ha disse folkene rekende etter veiene og la dem bruke dyr».

Barn opplevde at familiens hest ble skutt foran øynene deres. Andre ble sendt til slakt. De fikk ikke engang penger for kjøttet.

Nå er selve livsgrunnlaget borte.

Åtte år senere, i 1959, melder Hamar Arbeiderblad og en rekke andre arbeideraviser landet over at omstreifernes saga snart er endt i Norge. Tross straffebud og forfølgelser lever det eldgamle sigøynerfolket, men nå er det bare noen hundre igjen. Taterproblemet er løst takket være Norsk omstreifermisjon.

Du ser ikke lenger taterfølgene langs veien. Ingen knakker på døra di for å gjøre en god handel.

Men de finnes her fremdeles.

[ Her er innstillingen om Norges behandling av taterne ]

Braskereidfoss i Våler 10. mars i år:

– Vi overlevde, tross politikken som ble ført mot oss. Jeg vil rope med høy stemme. Vi finnes!

Vi er langt inne i det som en gang ble omtalt som landets største taterfylke. Her, på veien opp mot Finnskogen og svenskegrensa, har Nora Pettersen slått seg ned.

– Jeg er født inn i en tradisjonell taterfamilie. Nummer sju i en søskenflokk på åtte, forteller Nora.

Kun fem vokste opp med sine biologiske foreldre. Nora er nest yngste datter av Sofie og Edvin, og lillesøsteren til de tre barna som ble tatt fra dem.

Hun er også barnebarnet til Tater-Milla, en kjent skikkelse i Våler i Solør og som Dagfinn Grønoset skrev en egen bok om.

Og hun er oldebarnet til Stor-Johan. Han var stamfaren til en stor taterslekt som holdt til i dette området og i grensetraktene mot Sverige. Da han døde på sykehjemmet i Våler i Solør i 1946 ble dødsfallet annonsert i NRK, og minneordet om den 105 år gamle omstreiferen preget forsiden på flere av landets aviser.

«Det var sterkere folk før», brukte bestemoren til Nora å si.

Egne regler

Nå drypper det fra takrennene på det hundre år gamle huset. Snøen smelter på jordene utenfor. Da vil Nora ut på landeveien. Ta den røde kassebilen med handelsvarene og bare kjøre av gårde.

Det nærmest bruser i taterblodet, påstår hun. Hun blir rastløs, vil ut og treffe folk. Gjøre handel. Sånn som familien hennes har holdt på i flere hundre år.

Nora føler seg integrert, men slett ikke helt norsk.

– Vi har vår egen takt og tone. Det er koder man ikke kan lese seg til. Egne regler som vi fikk inn med morsmelka. De sitter i ryggmargen, forteller Nora.

– Jeg blir mer og mer stolt over å være tater.

Hun var bare 12 år da hun fikk lære seg «å handle». Da var det ut på veien med såpe og kleshengere.

– De eldre sa alltid at det var viktig å lære seg å brødfø seg selv. Å verken ligge øvrigheta eller andre til byrde, forteller hun.

Da hun ble eldre vaska hun på hotell og serverte.

Og så sang hun.

Nora kommer fra en musikalsk familie og vant en sangkonkurranse som 15-åring. Hun kom inn på musikklinja på videregående. Det var helt uaktuelt. Lojaliteten til familien veide tyngst. Hun hadde det strengt hjemme i oppveksten.

Familien skulle tåle innsyn. Ingen hadde strammere fletter. Finere sløyfer. Renere klær. Blankere sko.

– Mamma og pappa hadde hele tiden en underliggende frykt for at vi også skulle bli tatt.

Bønnfalt Misjonen

Foreldrene til Nora var nærmest bare ungdommer da de sto forlatte igjen den høsten 1955.

Etter at de tre barna var tatt fra Sofie og Edvin ble de lydige mot øvrigheta. De giftet seg og fikk seg faste jobber. Sofie stakk torv på myra og Edvin jobbet som blikkenslager. Alt for å få ungene hjem.

De bygde sitt eget hus, uten hjelp eller støtte fra noen. De ble en familie som kun reiste på sommeren. De ble bofaste, akkurat som myndighetene ønsket. Likevel, de fikk ikke ungene hjem igjen.

Sofie og Edvin skriver brev på brev til Misjonen, der de tigger og ber om å få ungene tilbake. De vet ikke engang hvor de er.

Livet halter videre.

En dresskledd Lalle

Etter hvert får familien litt kontakt med eldstegutten Frans. De får vite at han bor på et av de seks barnehjemmene som Misjonen driver, Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll. Sofie besøker han der. Da han blir eldre får han være hos dem i ferier og det er snakk om at han etter hvert skal få bo hjemme, sånn som de yngre søsknene gjør. I stedet blir Frans sendt på Misjonens ungdomshjem i Trøndelag, et guttehjem for ungdomskriminelle. Som 15-åring lever han som gatebarn i Oslo.

Nora husker første gang hun traff den tjue år eldre bortkomne broren. Det er en av disse lange lyse sommernettene, familien ligger i telt nede vet et vann. Nora er ikke store jenta, hun har blomstrete nattkjole på, der hun sitter på armen til sin eldre bror.

«Nå kommer Lalle», ble det ropt. Lalle, det var Frans, faren Edvin hadde kjælenavn på alle ungene sine.

[ Jan Tore Sanner beklager overgrep mot tatere ]

– Og der kom Frans kjørende i en speedbåt. Han hadde hvit dress på seg. Jeg kunne ikke skjønne at jeg hadde en så kul bror, minnes Nora. En eventyrer.

Frans besøkte familien med ujevne mellomrom. Da kom han gjerne kjørende i sportsbiler, hadde med seg pene damer i lange kåper. Og med lange negler. De var som porselensdukker, tenkte Nora. Hun husker hvor fascinert hun og søstrene var. Jentene hadde alltid vært helt bergtatt av Frans.

– Kusinene mine gikk i ring rundt han og stirret. Som en attraksjon. Der er barnehjemsgutten, liksom.

Tvillingene

Om tvillingene vet de fortsatt ingenting, kun at de befinner seg på Vestlandet. Nora er blitt seks år gammel den dagen familien får et brev fra Misjonen.

Over tjue år tok det før Misjonen går med på å organisere et møte med tvillingene. Det skal skje på et kontor i Kampen kirke.

Et møte under tilsyn. Generalsekretæren, en prest og en dame fra Misjonen er til stede.

– At vi kunne finne oss i det, sier Nora.

– Det var så stivt og rart og unaturlig.

Hun husker at moren gråt, og at faren gjorde seg sterk. Frans var opptatt av hvor mye han og broren lignet på hverandre.

Men selv om familielikheten var til stede, var alt annet fremmed. Tvillingene hadde fått nye navn og fikk ikke si hvor de bodde. De skulle bare få se hverandre. Alt annet skulle være hemmelig.

Det skal gå år før det blir en genuin forsoning. Tvillingene trengte tid til å fordøye det hele. Alle brevene de skulle fått. Bursdagspresangene. Julegavene. Alt hadde blitt stoppet av Misjonen.

Alle løgnene de hadde blitt fortalt. Om foreldrene som ikke ville ha dem.

– De fikk jo sjokk, vet du, forteller Nora.

– De hadde vært en del av vår familie hele tiden. Her var det en plass som ventet på dem. Men selv hadde de ikke visst noen verdens ting.

Tre søsken

Sommeren 1990 skal sannheten om fortiden en dag også komme brått på for Herman Marin Elikvist Bærheim.

Han var på vei ut for å lufte hunden sin denne formiddagen. Bodde der han vokste opp, ved siden av barndomshjemmet på Stokka i Stavanger. På veien passerer han tre voksne folk, de stirrer på han. Herman får lyst til å skjelle dem ut, han tåler ikke å bli glodd på. Dette bråsinnet har fått han i trøbbel før, han besinner seg og går videre. Hjemme igjen fra turen banker det på døra. To voksne menn og ei dame står utenfor.

«Vi er søsknene dine».

Det er Olufines tre eldste barn som har oppsøkt han, de som ble satt bort på Waisenhuset i Stavanger på 50-tallet, før Herman ble født. Nå forteller de at moren har bedt dem om å finne de bortadopterte barna før hun dør.

De forteller også at Herman er av reisende slekt.

– Hva tenkte du da?

– Hæ? Er jeg tater? Helledussen, jeg ble sjokkert. Kjempeglad. Og kjempestolt. Tenk, jeg som aldri hadde funnet tilhørighet noe sted, nå hadde jeg et helt folk der ute.

Moren til Herman, Olufine Aleksandra Pettersen, var en del av en stor slekt som reiste sjøveien på Vestlandet, fra Bergensområdet og nedover kysten. Foreldrene Bertin og Gunnhild fikk tolv barn og bodde i båt hele livet. I digitalarkivet kan man finne spor etter dem. En datter, Petra Olava, er døpt på Stord. En annen, Lovise Sofie, i Bømlo. Under bosted står familien oppført som midlertidige.

Møtet med en fremmed

Allerede dagen etter at søskentrioen sto på døra til den ukjente lillebroren, skal Herman møte sin biologiske mor. I alle disse årene har hun bodd rett i nærheten, i en kommunal leilighet en fem minutters kjøretur fra Stavanger. Herman er 26 år gammel og skal endelig treffe moren han har lengtet etter hele livet.

– Der satt det ei lita uskyldig dame i sofaen i en kommunal leilighet. Jeg tok henne i hånda og presenterte meg som Ketil, forteller Herman.

Alt var rart, han klarte ikke ta det innover seg.

– Det ble ikke som du ser på «Sporløs». For meg var det en fremmed dame som satt der i sofaen.

Akkurat det har han tenkt mye på i etterkant.

Hadde han fått sjansen i dag skulle han gitt henne en skikkelig stor klem. Hadde han fått tid skulle han blitt glad i moren sin.

Men Olufine dør lille julaften samme år, bare noen måneder etter møtet. Herman går i begravelsen, men setter seg bakerst i kirka. Han kjenner jo ikke familien. Men da den ene broren spør om han vil være med å bære kista, takker han ja.

Da han bærer kista ut av kirka, på morens aller siste reise, er det en tanke som slår han. At han aldri kommer til å få muligheten til å bli kjent med henne.

– Det gikk veldig inn på meg.

[ Fant igjen søsknene ]

«Fru Bærheims moral er dårlig»

Vi har kommet fram til Lauvås. Noen hus i en klynge. De små hyttene oppe i den gjengrodde skråninga. Men av Hermans fødested står kun trappa igjen. Hytta brant ned for noen år tilbake. En nabo følger oss opp den gjengrodde stien. Han har bodd her hele livet og husker både Olufine og mannen. Hvordan hun gikk langs veien med de små ungene. At selv om han bare var guttungen syntes han synd på henne. Og at plutselig en dag var hele familien bare borte.

Hva som egentlig skjedde her den maimåneden for snart 57 år siden, vet vi ikke.

Men i dokumentet om omsorgsovertakelse, signert sosialsjefen i gamle Hetland kommune, står det at Henry Bærheim er «en notorisk arbeidssky alkoholmisbruker» og at fru Bærheims moral er dårlig. Hun har fra før fire barn med tre ulike menn, der ett av barna er adoptert bort, mens de tre eldste er anbrakt på Waisenhuset. Sosialsjefen kunne meddele at det ikke var noe som tydet på at moren vanstelte de to barna sine, og at hun utvilsomt så godt hun kunne. Likevel, hvis ikke foreldrene ville gi fra seg barna frivillig, ville de bli hentet av politiet.

– Man kan jo tenke sitt om moren min, jeg skjønner det, sier Herman.

– Alle barna med de ulike mennene. Og hun mistet alle ungene sine. Det virker veldig kaotisk. Men det står jo ikke noe sted at hun hadde dårlig omsorgsevne. Heller tvert imot.

Fant-Sonjas sang

Den norske Helsingforskomite har kalt assimileringen av romanifolket «på grensen til et folkemord». Den norske stat har bedt om unnskyldning. Det har også Kirkens Sosialtjeneste, som er det som er igjen av Norsk misjon blant hjemløse. Det gjør ikke noe inntrykk på Herman.

I dag har ikke Herman noe kontakt med søsknene sine. Han har lite kontakt med andre reisende. Ting ble ikke som han hadde trodd. Han ble ikke en av dem. Han har ikke levd som dem. Snakker ikke språket. Avstanden ble for stor.

– Det såret meg veldig.

Vi kjører tilbake mot flyplassen. Herman setter på Lasse Johansens taterviser på stereoen. «Fant-Sonja» fyller bilen. Hermans øyne blir blanke. Han ler litt av seg selv.

– Jeg tenker på henne. Det å ha ei mor. Å legge seg inn til brystet hennes. Det høres sikkert dumt ut. Jeg er jo en voksen mann. Men det å ha en trygg havn. Det er et savn jeg aldri blir kvitt.

Kilder: «Nasjonens barn» av Bernt Eide og Ellen Aanesen, Duri drom – Romanifolkets historie, utgitt av Oslo Byarkiv, Glomdalsmuseets nettutstilling Latjo Drom, www.norgeshistorie.no, Store norske leksikon og Wikipedia.

---

Romanifolket/taterne i Norge

• En nasjonal minoritet bestående av flere tusen personer.
• Har røtter tilbake til India, med en 500 års lang historie i de nordiske landene.
• Omtales gjerne som reisende eller tater. Offisielt er betegnelsen romanifolk.
• Gruppenavnet tater er omstridt. Noen foretrekker det, mens andre opplever det som stigmatiserende.
• Har sitt eget språk som de selv kaller rotipa. Et språk med lånord fra blant annet gresk og armensk og tysk, der grammatikken er norsk.
• Reising som levemåte har tradisjonelt vært knyttet til handel og håndverk.
• Den private stiftelsen Norsk misjon blant hjemløse fikk i nesten hundre år oppgaven med å integrere romanifolket/taterne gjennom arbeidskolonier og barnehjem.
• Den norske Helsingforskomité har kalt assimileringen på grensen til et folkemord.
• 8. april er erklært som romanifolkets dag.

Kilde: Duri drom - Romanifolkets historie, utgitt av Oslo byarkiv.

Trenger du noen å snakke med? Her kan du få hjelp:

Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no

Røde Kors: 800 33 321 eller chat korspaahalsen.rodekors.no

Mental Helse: 11 61 23 eller chat sidetmedord.no