Nyheter

– Vi måtte finne nye måter å være kirke på

– Da vi måtte stenge ned all aktivitet i påsken i fjor, var det en merkelig opplevelse. Det må ha vært første gang siden svartedauden at det ikke ble feiret påske i kirkene i Norge.

– Jeg hadde aldri trodd at dette skulle gjenta seg i år, men det gjør det, sier sogneprest Christoffer Tjelle (48) i Fjell kirke i Drammen.

Inntil mars i fjor var Fjell kirke et møtested for mange i lokalmiljøet. På mandagene møttes kvinner til aerobictrening. Onsdager var barn og familier med på felles middag etterfulgt av sang- og musikktimer. På torsdagene stilte pensjonister opp uke etter uke, for å lage gratis lunsj til elever fra Galterud ungdomsskole – ofte var det godt over 100 ungdommer innom Nabokafeen.

Under betegnelsen «Kulturkirken Fjell» ble det invitert til konserter og kulturkvelder, og på søndagene var det gudstjenester og kirkekaffe.

Så ble alt forandret med pandemien.

Hvordan har det egentlig vært å være kirke i et år med koronapandemi?

– Det var en uvirkelig følelse da alt stengte ned, og sånn var det vel for de fleste, forteller sogneprest Christoffer Tjelle i Fjell kirke. Vi måtte snu oss rundt, og etter noen dager med følelse av litt apati, skjønte vi at vi måtte brette opp ermene og finne nye måter å være kirke på.

Forsterket ensomhet

Da pandemien brøt ut for ett år siden, tok frivillige og staben i Fjell grep. De tok kontakt med eldre og med folk de visste bodde alene, og som kanskje kjenner på ensomhetsfølelsen mer enn andre.

– Vi ser at mange, og ikke minst alle de som bor alene, lengter etter og savner det fellesskapet som kirken kan gi i nærmiljøet, kirkekaffen, kulturkveldene og alle de andre aktivitetene, forteller Tjelle og fortsetter;

– Jeg og diakonen er alltid tilgjengelige for samtaler, enkeltnattverd og sjelesorg. Da er det bare å kontakte oss og gjøre avtale.

– Det skal så lite til å ta en telefon. Selv har jeg utelukkende møtt positiv respons, folk blir glade når jeg forteller at jeg ringer fra Fjell kirke og lurer på hvordan de har det i denne spesielle tiden, forteller Tjelle som ikke får fullrost alle som bidrar til å gjøre en forskjell i denne tiden.

– Jeg er imponert over hvor mange som stiller opp, vi møter mange som virkelig har kjent på ensomheten, og opplever det svært tungt at tilbud som tidligere har vært lyspunkter i hverdagen nå har vært nedstengt store deler av det siste året.

Sognepresten forteller også at mange av de 80 frivillige har blitt arbeidsledige gjennom det siste året. Folk som vanligvis møtte opp for å lage mat, selge billetter, arrangere konserter og ta ansvar for utleie av lokaler, hadde plutselig ingen oppgaver.

– Vi håper at vi snart kan starte opp igjen med vanlig drift, og at våre frivillige igjen kan få oppgaver, sier Tjelle.

For mange er kirkekaffen og praten etterpå like viktig

—  Christoffer Tjelle, sogneprest

Kirke på nett

Det digitale arbeidet har preget samfunnet det siste året. Strømmetjenester, liveopptak, zoom og Teams er begreper de fleste har blitt godt kjent med, også kirkene.

– Da koronapandemien rammet oss i fjor hadde jeg veldig liten digital kompetanse og vegret meg virkelig for å gjøre ting på film, innrømmer sogneprest Tjelle, og fortsetter;

– Men vi hoppet ut i det og begynte med mobilkameraene våre, og startet opp med en filmserie som vi kalte for «Dagens Fra Fjell». Hver dag i 81 dager la vi ut en ny filmsnutt på facebooksiden vår, fra slutten av mars til midten av juni. Det ble en veldig flott erfaring, og med ny nedstengning i november fortsatte vi med en adventskalender.

Til sammen ble det over 100 filmer i 2020, og seriene fikk over 60.000 visninger. I vinter har Tjelle og de andre gått noen skritt lenger, og sender nå alle gudstjenestene direkte på Facebook og på YouTube.

– Det har vært en bratt læringskurve, men vi opplever at vi når mange, og tenker at dette kommer til å bli et permanent tilbud også når pandemien en dag er over, redegjør Tjelle.

Likevel påpeker han at kirken først og fremst er ekte møter og fysiske fellesskap.

– Det var sterkt da vi arrangerte årsmøtet i midten av mars, hvor noen deltok fysisk og noen var med på zoom. Da opplevde jeg at en i menigheten fikk tårer i øynene da hun fortalte om hvordan savnet etter fellesskapet her i kirken opplevdes. Gudstjenestene viktige, men for mange er kirkekaffen og praten etterpå like viktig.

Sorg med avstand

Da Fjell Bo- og Servicesenter ble hardt rammet av pandemien i desember, engasjerte Fjell kirke seg mye ved å gi gode tilbud som debrifingsgrupper og samtalegrupper for ansatte. I januar og februar ble det holdt til sammen 14 samlinger.

– Dette arbeidet opplevde vi svært meningsfullt og verdifullt, både for de ansatte og for oss som ledet gruppene. Vi savner kontakten med Fjell Bo- og Servicesenter mye, og vi har knapt vært innom siden mars i fjor. Men hver måned gjør vi opptak av sangandakter som sendes digitalt til beboerne, forteller Tjelle.

– Jeg tenker at skal vi være en relevant kirke her i nærmiljøet, så må vi være til stede når det skjer ting i lokalmiljøet.

Å være prest handler også om å forrette i begravelser og bisettelser. Kirken har tradisjonelt hatt ansvaret for de aller fleste gravferder, og fortsatt blir 85 % av alle gravferdene i Norge foretatt av Den norske kirke.

Hvordan har du opplevd gravferder det siste året, med alle restriksjoner med hensyn til smittevernet?

– Avstandsregler og begrensninger i antall som kan komme har vært tungt for mange pårørende. Som prest må jeg hver eneste gang minne om at vi nå viser omsorg ved ikke å klemme og håndhilse på de nærmeste, som jo oppleves naturlig for de fleste i en gravferd. Det er også spesielt å se så mange med ansiktsmasker, men under selve seremonien har vi heldigvis lov til å ta dem av, sier Tjelle som også forteller at strømming av seremonier på nett er et flott tilbud fra begravelsesbyråene.

– Men det blir jo ikke det samme som å være til stede. Verken begravelse eller fest gjør seg på internett, men det er et nødvendig substitutt, understreker sognepresten.

Han forteller om folk som tenker at gravferder og møtene med døden må være en vanskelig del av prestelivet.

– Jeg vil heller si at dette arbeidet, og kontakten med de pårørende, er noe av det mest meningsfulle i jobben. Kanskje er det ekstra viktig at presten, organisten og begravelsesbyråene gjør en spesielt god jobb når smittevernrestriksjonene gjør alt enda mer vanskelig og krevende for familiene, påpeker Tjelle.

Tar med erfaringer videre

Hvordan har det vært å være prest det siste året?

– Jeg savner normale tider, men samtidig har det vært utrolig meningsfullt å se hvordan vi har jobbet for å være en relevant og tilstedeværende kirke, også under pandemien, forteller Christoffer Tjelle som har jobbet i Fjell siden 2018 og som ble sogneprest i 2019.

Han påpeker også at noe av grunnen til høy trivsel, også har vært å ha gode kolleger og frivillige som omfavner nye ideer og som ser muligheter.

– For å si det sånn, det har vært mye å ta tak i også det siste året, vi har på ingen måte blitt arbeidsledige, oppsummerer Christoffer Tjelle.

Påskens håpsbudskap

I år som i fjor blir det altså nettpåske fra Fjell. Noen av gudstjenestene er spilt inn på forhånd, mens andre strømmes direkte.

– Påsken er jo en av de aller viktigste høytidene i kirken, og selv om mange i Norge velger hyttepåske, så er det også mange som setter pris på å feire påskedagene med gudstjenester og påskesalmer, sier Christoffer Tjelle, og avslutter;

– For meg handler troen på oppstandelsen om at livet seirer over døden. Det er et håpsbudskap. Her i Norge blir det ekstra tydelig når påsken kommer samtidig med våren. Livet kommer fram i naturen og sola varmer mer og mer. Alt er med på å forsterke påskebudskapet og det gir meg håp. Og er det noe vi mennesker trenger i disse tider er det håp og tro på at livet vinner fram.