Påske: Kattetiss i vedkassa og «sjuskiting» med Labbetuss som tilskuer

Påske er høytid og samvær med familie og venner. Enten er man hjemme, eller så går ferden kanskje til et annet land eller en annen by, i normale ikke-korona tider vel å merke. Noen vender nesa ut mot kysten, til sommerhytta, som en oppladning til båtliv og soling litt senere. Og andre igjen tar turen til fjells.

I min barndom var vi stort sett på fjellet. Det hendte vi dro på Tjøme også, hvis det var sen påske, og det ikke var vår tur til å ha fjellhytta. Og det er turene til fjells jeg husker best – av mange forskjellige grunner.

Det var rutiner å følge til punkt og prikke, før under og etter avreise. Jeg erindrer hektisk stemning og høy temperatur. En del trampeskritt opp og ned til kjelleren. Kanskje hørte vi et banneord eller to? Det hadde i tilfelle ikke vært mer enn rimelig når hele hurven på fem skulle av gårde, inkludert katta i kurven.

Skiutstyr, pulk og alle andre fjellting skulle finnes fram, pakkes, bæres, festes og stues. Og da vi omsider var på plass alle mann alle i bilen, kom kanskje noen på at de hadde glemt å tisse. Og med tanke på at det skulle bli over en hel uke til neste gang vi så et vannklosett, var det fristende å løpe inn å nyte den enkle og behagelige måten å gjøre sitt fornødne på. Men det var jo ikke alltid like populært. «Det kunne du tenkt på før» og så videre.

Men så var alt endelig klart og vi kunne starte vår ferd til påskefjellet. Det tok den tiden det måtte, men mamma kunne by på boller og saft fra forsetet, og både mann og barn spiste seg mette og vel så det.

Da vi endelig kom fram var vår hannkatt ivrig etter å ta hytta i nærmere øyesyn. Han hoppet like godt opp i den digre vedkurven og markerte solid. Så solid at duften fra Jøtul-ovnen minnet oss om, hele resten av påsken, hvordan pus hadde insistert på at han hørte til på hytta han også.

Det finnes så mange minner fra påskefjellet, og mange har jeg også tidligere skrevet om. Vi hadde påskeskirenn, med medaljer og pokaler. Vi spiste påskeegg og lammestek, og gikk lange turer på ski.

Påsken 1967 kan jeg ikke selv huske, siden jeg da bare var litt over ett år. Men takket være pappas fotografering, er mange av minnene likevel klare. Og med foreldre som hadde over middels fortellerglede, har det blitt mange historier gjennom årenes løp.

[ Byhistorie: Brakerøya - bydelen som forsvant ]

Som da pappa hadde med seg snøscooter til fjells. La meg legge til at det var uhyre sjelden man så snøscootere i fjellheimen for over 50 år siden. Det var stor stas for i alle fall to i familien, pappa og søster. Hun er avbildet på skuteren med stort smil, og fikk selvfølgelig sitte foran pappa og styre. Hun var fire år og henrykt. Jeg måtte nøye meg med å henge i pulk bak.

Så var det at min far så gjerne ville at fruen skulle prøve. (Han maste alltid om at hun måtte prøve ditt og datt. Så det ble gjennom årenes løp slalåm, windsurfing og vannski – hun prøvde alt for å glede sin mann, og sine barn, og for å stanse videre masing).

Men dette var altså en av de første strabasene hun ble utfordret på; å prøvekjøre pappas snøscooter.

Etter mye mas ga hun etter – alt for husfreden. Etter nøye instruks fra ektemannen, suste hun av gårde. Og da pappa etter en stund tenkte at prøveturen hennes var over, vinket han henne inn til «depotet» foran hytta, turen skulle være over nå. Men mamma synes det var kjempegøy og raste i vei oppover Slåttojordet i full fres – hun ville ikke stoppe.

Da vi ble litt eldre fikk vi ny hytte og andre familiemedlemmer og feire høytiden til fjells med. Skiturene ble lengre og påskerenn var ikke lenger tradisjon. Men min yngre bror og fetter lagde påskerenn likevel. Utenfor vår hytte lagde de hoppbakke, og jeg tegnet diplom. Vi kalte det Hovdekollrennet, siden hytta lå på Hallinghovda.

De to gutta hoppet overraskende langt, og applausen brøt stillheten som ellers hersket over lave fjellbjørker og hvite vidder.

Men det aller morsomste var da de to oppfinnsomme småguttene lagde påskerenn med øvelsen «sjuskiting», en slags slektning av det mer kjente skiskyting. De lagde blink med ballonger og skøyt med luftgevær. De to raste rundt på tomta til besteforeldrene våre på sine langrennski, utstyrt i fjellanorakk og fjellbukse, votter og toppluer. Inne på standplass ble vottene kastet og blikket skjerpet. Pang! Gutta traff blink, og jeg kan ikke huske en eneste strafferunde.

[ Byhistorie: 100 år med vinterferie på Tollefsbu ]

Joda, påskerennet sto til forventningene, og de to deltakerne var kjempefornøyde. Både med egen innsats og med applausen fra tilskuerne.

Og da selveste Geir Smurfene Labbetuss Børresen kom forbi, han hadde hatt show på Sanderstølen nedi veien, ble det liksom litt glamfaktor rundt aktivitetene ved mine besteforeldres hytte. Han stoppet opp og snakket ivrig med både deltakere og tilskuere, og lo godt av påskerenn-grenen «sjuskiting».

Et annet minne som står sterkt var da vi, familien på fem personer, benka oss opp i sofaen, klare for påskekrim. Vi hadde en bitteliten svart-hvitt reise TV, men den dugde nok til at jeg alltid ble livredd. Alternativet var å gå inn på det mørke soverommet alene, men det var om mulig enda skumlere. Min lillebror synes det var veldig gøy at jeg var så redd, og han erta selvfølgelig alt han kunne.

Spesielt husker jeg påskekrimmen Malstrøm, som var aldeles ufyselig nifs. Og bror som lå under stuebordet og skremte meg med å ta takk i bena mine og hviske høyt: «Anna Marie Jordahl», den skumleste karakteren i serien. Jeg blir nesten redd bare av å tenke på det, nesten 40 år etter.

God påske!

[ Byhistorie: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene ]