«Hatefulle og truende ytringer rettet mot politikere og andre samfunnsdebattanter» skal nå prioriteres av påtalemyndigheten. Dette fremkommer i Riksadvokatens årlige rundskriv. Riksadvokaten ønsker med andre ord at «rasismeparagrafen» – straffelovens § 185 som regulerer «hatefulle ytringer» – skal benyttes hyppigere. Det er på høy tid å stille spørsmålet: Hva er egentlig en «hatefull» ytring?
I offentligheten skjer det en stadig sammenblanding av vidt forskjellige fenomener, som «hat og hets», «hat og trusler» og «trusler, hatefulle ytringer og oppfordringer til bruk av vold», som det står i PSTs trusselvurdering for 2019. Slik begrepsbruk er høyst uklar – og høyst problematisk.
Det finnes egne paragrafer som forbyr trusler om vold (og annen kriminalitet), samt forbud mot oppfordringer til vold (§ 183). En oppfordring til vold kan virke handlingsutløsende: Den/de som fremsetter oppfordringen, kan med sin ytring bidra til at dens mottager utøver fysisk vold mot en tredjepart.
En trussel om vold er, for å sitere straffelovens § 263, «egnet til å fremkalle alvorlig frykt» hos mottageren, og slik frykt kan komme til å hindre vedkommendes frie livsutfoldelse.
Hva som bør klassifiseres som en «trussel» om eller «oppfordring» til en straffbar handling, kan være vanskelig å avgjøre for dommere, men i prinsippet bør det la seg gjøre. Når dommere derimot skal bedømme hvorvidt en ytring er «hatefull», blir det langt verre. Hat-paragrafen er i realiteten et illiberalt fremmedlegeme i en ellers liberal straffelov.
I § 185 står det:
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.
Hva menes egentlig med at en ytring er «diskriminerende»? En handling er diskriminerende hvis den representerer en urimelig forskjellsbehandling av noen. Men hvordan kan en ytring forskjellsbehandle? Med hensyn til å «true», finnes det, som alt påpekt, egne paragrafer om trusler om lovbrudd. Hva gjelder «forhåne», er dette helt subjektivt og derfor uegnet i en juridisk kontekst. Med henblikk på å «fremme hat» står vi igjen overfor ordet som er notorisk vanskelig å definere. Uttrykket «fremme forfølgelse» forstår jeg ikke – men jeg vil minne om at vi har en egen paragraf om oppfordringer til straffbare handlinger.
Til sist: Hva innebærer den løse formuleringen «fremme ringeakt»? Det må da være lov å gi uttrykk for manglende respekt for medborgere? Hensynet til andres «æresfølelse» og «omdømme» er for øvrig ivaretatt av injurielovgivningen.
Kort sagt, § 185 er full av uklarheter. Hat er en av mange menneskelige følelser og bør i seg selv ikke gjøres til gjenstand for strafferegulering. Det bør bemerkes at hat i sin alminnelighet heller ikke er kriminalisert i dag. Det er kun hat rettet mot visse påstått sårbare befolkningsgrupper paragrafen gjelder; det å tildele noen borgere et sterkere rettsvern enn andre bryter i mine øyne med det grunnleggende prinsippet om likhet for loven.
I januar ble en mann dømt etter § 185 for å ha skrevet følgende om Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik på Facebook:
Måtte du råtne i helvete din drittkjerring. Hun er og blir muslimsk. Vil hun rette våpen mot sine muslimske brødre eller skyte på oss om vi kommer i konflikt med folket hennes. Før driten i giljotinen, æ drar gledelig i snoren så øksen faller.
Det var kanskje riktig å dømme mannen, men i så fall burde en annen paragraf ha vært anvendt. «Før driten i giljotinen» fremstår som en drapsoppfordring (i strid med § 183), mens «æ drar gledelig i snoren så øksen så faller» kan tolkes som en drapstrussel (et brudd på § 263).
Resten av innlegget burde han imidlertid aldri ha vært straffet for. Han rettet nådeløs kritikk mot Tajik som muslim og dermed (i hans øyne) muligens illojal til ikke-muslimske medborgere. Slik hardtslående islamkritikk – vi kan også kalle det uttalt muslimfiendtlighet – bør tolereres i offentligheten, akkurat som tilsvarende angrep på andre religioner og deres tilhengere. Oppfatter man slike ytringer som «forhånelser og hatfremmende», slik retten gjorde, bør man snarere ta til motmæle mot dem enn å koble inn straffeloven.
§ 185 ble også benyttet i en sak i februar. En kvinne ble dømt for denne meningsytringen om Sumaya Jirde Ali på Facebook: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». I dommen kalles uttalelsen «grovt sjikanerende», og det hevdes at Ali er en «viktig talsperson for en minoritetsgruppe», samt at med sin ytring «bidrar tiltalte til å bygge opp under en hatkultur mot både Sumaya Ali og hennes etniske gruppe». Dette er en merkelig begrunnelse. Hva betyr det å «bygge opp en hatkultur» mot noen?
Skjellsordene mot Ali burde ikke ha utløst en straffereaksjon. Ingen bør slepes for retten for denne typen invektiver alene.
Som jeg har søkt å vise med de to dommene, rammer paragrafen helt legitime ytringer. Disse ytringer oppfatter ikke nødvendigvis jeg eller andre som moralsk riktige. Moralske vurderinger vil det herske ulike meninger om, og vi mangler en objektiv målestokk. Men jeg mener dette er rene meningsytringer, det vil si faktapåstander eller verdivurderinger som ikke kan sies å ha et reelt skadepotensial.
Med «skade» mener jeg at individet hindres i sin frie livsutfoldelse – gjennom legemsbeskadigelse (grunnet at noen har handlet etter en voldsoppfordring), det å lammes av frykt som følge av en trussel, eller innskrenkning av reell handlefrihet på grunn av en ærekrenkelse som har ødelagt vedkommendes «gode navn og rykte». Jeg sikter ikke til at noen opplever en ytring som forhånende, krenkende, sårende.
De aller fleste ytringer faller i denne «harmløse» kategorien. Det gjelder også grove skjellsord rettet mot personer på bakgrunn av medfødte egenskaper når skjellsordene ikke er knyttet til trusler om eller oppfordringer til lovbrudd (eller utgjør ærekrenkende påstander). Straffeloven bør overhodet ikke kobles inn i slike situasjoner; enhver står fritt til å møte også ytringer som oppleves forkastelige, med offentlig kritikk.
Med henblikk på «hatefulle ytringer» snur Riksadvokaten (og mange andre) problemkomplekset på hodet. Det er faktisk bruken av § 185 som truer demokratiet og samfunnsdebatten. Utstrakt ytringsfrihet er en nødvendig forutsetning for et fortløpende, fritt ordskifte mellom likeverdige borgere. Retten til å uttrykke sine tanker og følelser bør anerkjennes og hegnes om. Det er altså her straffeloven svikter.
I norsk offentlighet utsettes ytringsfriheten for jevnlige angrep i form av oppfordringer til å renske vekk «hatet» fra samfunnet. Domstolene har vist en tiltagende vilje til å slå ned på overtredelser av § 185, og nå har altså Riksadvokaten gitt sin «marsjordre». Nevnte paragraf utgjør et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Derfor bør «rasismeparagrafen» avvikles.
Denne kronikken ble trykket i Klassekampen 23. april.