Nyheter

Glitrende grublerier

Latter og tårer blandes i amerikanske Jenny Offills originale, svært gode bok om kunst og kjærlighet, minner og moderskap. Og veggedyr.

Av Gerd Elin Stava Sandve

ROMAN

Jenny Offill

«Avdeling for grublerier»

Oversatt av Tirill Broch Akre

Gyldendal

Noen bøker er vanskeligere enn andre å gjenfortelle uten samtidig å redusere dem til noe helt annet enn de egentlig er. Amerikanske Jenny Offills «Avdeling for grublerier» er en sånn bok. Ikke på grunn av det som skjer. Mye av det boka handler om er befriende gjenkjennelig i all sin hverdagslighet. En forfatter – jeg-fortelleren – hadde tenkt å bli «kunstmonster» uten praktiske bindinger til verden, men ender til sin overraskelse opp med både mann og barn og undervisningsjobb i stedet. Ungen brøler av kolikk, venner forsvinner, og leiligheten invaderes av veggedyr. Overalt. Folk har for lengst begynt, og så sluttet, å spørre om hun ikke snart skal fullføre den vanskelige andreboka. Oppdraget som skyggeforfatter av selvbiografien til en selvsentrert cowboy av en mann som nesten, men bare nesten, ble astronaut, er uansett langt bedre betalt. Depresjonen krafser på døra. Og så finner ektemannen en ny flamme...

Livet, der altså, som kunstner og kone og kvinne og mor. Tragedie og komedie, samtidig og sammenfiltret. Noen punkter typisk amerikanske, de fleste grunnleggende allmennmenneskelige.
Det spesielle med «Avdeling for grublerier» er måten alt blir fortalt på, gjennom en blanding av dagboklignende notater, sitater fra poeter og filosofer, underlige mer og mindre vitenskapelige fakta, banale «sannheter» hentet fra selvhjelpsbøker og referat av skjellsettende samtaler. Handlingen, det som kan sammenfattes i et referat av typen «først skjedde det, så det», finnes i periferien av alle disse fragmentene, ofte indirekte uttrykt. «Avdeling for grublerier» viser liksom fram kladden, romanens disposisjon, og lar den stå uten å fylle inn utfyllende tekst til punktene. Egentlig er det en roman med en hovedperson som bryr seg langt mer om tanker og ideer enn om hva som til en hver tid skjer. Selv om det som skjer definitivt er dramatisk nok.
Alt dette
 lyder vanskeligere og mer eksperimentelt enn det er. «Avdeling for grublerier» er lettlest og morsom, og tidvis altså svært gjenkjennelig i all sin hverdagslighet. Særlig passasjene der  hovedpersonen er nybakt mor, hjemme med en datter som brøler og krever, på spedbarns vis:

«Dagene med barnet føles lange, men de utvidet seg overhodet ikke. Jeg tok meg av henne i en gjentagende sekvens av oppgaver som alle hadde det eiendommelige trekket at de både hastet og halte ut i det uendelige. Oppgavene fikk dagen til å smuldre opp. // Og det uttrykket - «å sove som en baby». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret hennes i fem timer».

Kolikkbarnforeldre der ute kan garantert relatere. Også til den nybakte mors stille jubel idet babyen endelig – endelig! – slutter å hyle, av alle steder på et grelt opplyst apotek, overrislet av grusom butikkmusikk, omgitt av breddfulle hyller med glorete innpakkede remedier. «Da åpnet en liten lysning seg inni hodet mitt og jeg ble i stand til å tenke igjen». Så enkelt, så presist. Tydelig erfart. Kombinert med et halvt bittert, halvt galgenhumoristisk «Er hun snill, spurte folk til stadighet. Faktisk ikke, måtte jeg si da».

«Avdeling for grublerier» diskuterer de store temaene. Kjærlighet mellom mann og kvinne, mellom mor og barn, mellom kunstner og kunst. Den handler om eksistensiell ensomhet, om å være den man er rett og slett fordi man ikke evner å være noen annen. Den handler om å snakke sammen, men likevel ikke gjøre det, eller om å si alle de feile tingene til alle de feile tidene. Boka er et oppkomme av finurlige sitater og skarpe observasjoner, og er svært godt oversatt av Tiril Broch Aakre.

Mer fra Dagsavisen