KARASJOK/VADSØ (Dagsavisen): Den første snøen har endelig farget Finnmarksvidda hvit. To mil sørvest for Karasjok ligger den lille bygda Bieskkenjárga. Her ligger seks gårder lags bredden til Karasjokka. I et hvitt hus på oversiden av veien bor den tidligere museumsbestyreren for Det samiske museet i Karasjok. Hun tar forsiktig imot mens hunden snuser på den fremmede. Den heter Valo, som egentlig betyr hvit, men den er helt svart. Hun serverer kaffe i kjellerstua og begynner å fortelle med forsiktig stemme om opplevelsene på internatet i Billefjord.
− Det første jeg husker da vi kom til skolen, var da mamma kom til internatet og presenterte meg og seg selv på samisk. Da fikk hun refs av husmora med spørsmål om hun ikke hadde lært barnet sitt norsk, sier Berit Åse.
Hun vokste opp på Stabbursnes i Porsanger. Etter krigen var det skole der, men så ble det bygget internatskole i Billefjord. Selv om det bare er to mil mellom stedene, måtte hun bo på internatet fra hun var syv år. Foreldrene hadde ikke bil. Noen fikk haik av naboene, men hun ble sittende på internatet. Hun var heller ikke hjemme hver helg. De hadde perioder på skolen og så hadde de noen uker hjemme. Det var plassmangel.
− Jeg skjemtes den første dagen på skolen. Var det ikke bra nok det mamma kunne? I ettertid er det virkelig et overgrep overfor en mor å så konsekvent refse henne for at hun brukte sitt morsmål overfor sitt barn. Både min mor og bestemødre snakket jo bare samisk. Det hendte at noen kom forbi, og da hørte vi jo andre språk. Og i kirka selvfølgelig, forteller hun.
Staten bygde
Nylig kom boken Internatliv ut, skrevet av tidligere journalist og nå forfatter Ingjerd Tjelle. Det var 21 statlige og 38 kommunale internater i Finnmark. Det som var spesielt med Finnmark var de statlige internatene.
[ – En forelda oppfatning om at folk ikke jobber fordi de tjener for godt på trygd ]
Tjelle jobbet som journalist i NRK Finnmark i 1999 da utdanningsdirektøren fortalte at de siste skoleinternatene skulle legges ned i Finnmark. Dette er en historie som er ukjent for mange. Dermed ble hun og en journalistkollega satt på saken. De reiste rundt i Finnmark og intervjuet primært barn som hadde bodd på internat.
− Det er ikke bevisst at så få har hørt om internathistorien. Det er mye med Finnmark som ikke er kjent. Under krigen var det jo helt ekstremt her, og mange barn led før andre verdenskrig, under selve krigen og etterpå. De levde jo i brakker i mange år etter freden kom, sier Tjelle.
Tjelle tror at internatinstitusjonen som modell der man har hatt få voksne og veldig mange barn har vært gitt en disharmoni, og at det har gitt grobunn der man kunne sette plaging og utestengelse i et slags system uten at det ble oppdaget eller ivaretatt av de voksne. De voksne skulle bare ivareta de materielle behovene som mat, klær og ei seng.
− Noe av det som overrasket meg mest er hvor jævlig unger kan være mot hverandre, og hvor mange som har vært utsatt for jævlige unger i dette internatsystemet. I et slikt system gir det grobunn for at unger kommer inn uten justering og kan lage et helvete for andre. Dette har vært vanlig og går igjen i mange av fortellingene i boken, sier Tjelle.
Flyttsame, et skjellsord
Berit Åse er same og vokst opp med en mor som var flyttsame og bare med det samiske språket. Hun kunne knapt norsk da hun begynte på skolen. På den tiden, i 1959, var flyttsame et skjellsord.
− Jeg ble mobbet fordi hver gang jeg prøvde å si noe på norsk så ble det feil. Dermed hermet de andre elevene etter meg. Det var andre barn som kom til internatet som hadde eldre søsken og dermed hadde lært noe norsk. Det var de verste mobberne, det var ikke de norske elvene fra Billefjord. Jeg opplevde aldri at guttene mobbet, det var jentene, sier Berit Åse.
Mesteparten av mobbingen forgikk inne på internatet etter skoletid. Skoletiden varte fra halv ni til klokka to og så var det middag. Etter middag var det bare å være på internatet bortsett fra lekselesingen mellom fire og seks. De hadde mange timer før de måtte legge seg. På rommet var de seks stykker og noen av mobberne kunne være på samme rom.
[ Sandra (36): Fremmedkriger i Ukraina og sametingspolitiker ]
− Det utviklet seg da vi gikk i sjette klasse. Vi hadde undervisning på samfunnshuset i Billefjord. De som var av lavest rang måtte gå bakerst da vi gikk til samfunnshuset. Vi gikk på en rekke og de som var av høyeste rang i vår klasse skulle gå først. Så var det jeg og en til som vekslet mellom å gå bakerst. Jeg så mye mobbing av andre og syntes det var helt forferdelig, sier hun.
Skam
I det samiske folket har det vært mye taushet rundt internathistoriene. Det var knytte skam til det. Når du kom til skoleinternatet kunne du høre at det du har på deg, språket ditt og den kulturen du kommer fra ikke er verdt noe. Du skal assimileres inn i det norske. Det er ikke bare barna som er påført denne skammen, men også foreldre- og besteforeldregenerasjonen. Når du da har gått gjennom denne norske internatkverna så var det bare å glemme det. De ville ikke snakke om det. Det var også en del av fornorskningen som lå til grunn for opprettelsene av statlige internater i Finnmark.
− Det var en del av strategien å få alle gjennom den samme kverna med å ta dem inn i de norskproduserte internatskolene. Sånn måtte det muligens være, for de samiske miljøene hadde ikke mulighet å bygge egne internater. Internatene ble ikke spesielt fleksible med å ta hensyn til de samiske og kvenske ungene som gikk der. En del skoleinternatene var rigide. Barna skulle ikke snakke samisk og de fikk ikke uttrykke sine kulturelle preferanser i forhold til det de kom fra, sier Tjelle.
Ifølge Tjelle mente mange at internatlivet var et nødvendig onde for Finnmark. Men internatene ble for harde i sin form og drift.
− I mange kommuner var det altfor mange som ikke snakket norsk, ikke kunne de lese eller skrive. De ønsket å få ungene opp på et annet nivå fordi mange mente at de var på et for lavt kulturelt nivå, de var analfabeter og det var mye fattigdom. De skulle siviliseres, sier hun.
Hardtslående
De statlige internatene var større og mer hardtslående enn de kommunale. Det er også den statlige satsingen som gjør Finnmark spesielt, andre steder var det mer lokal drift. Finnmark er et stort fylke og hadde dårlig tilgang på skoler.
[ Marit kjørte med blålys og morfin forbi sitt eget sykehus ]
Staten bygde store bygninger langt unna allfarvei. Alt handlet om geografien. Barna skulle fraktes fra mange småsteder, fra de utroligste viker og øyer. Plasseringene av internatene var bestemt ut fra hvor skoleungene bodde og hvordan det var mulig å frakte flest mulig på den enkleste måten. De fleste stedene var veiløse, og all transport foregikk primært med båt.
---
Internat
- Det ble reist til sammen 57 internater i Finnmark. 21 av dem var statlige.
- De var en del av fornorskning av samiske, kvenske og finske barn i Norge.
- De fleste internatene ble bygget langt unna byer og bygder.
- Nylig kom boken Internatliv av Ingjerd Tjelle ut.
---
De fleste foreldrene sendte barna uten protest til internatene, men det var også de som var skeptiske.
− Det var foreldre som prøvde å utsette internatlivet. Barna var for unge og ble plaget og banket. Det generelle inntrykket er at det ikke var store protester. Det var jo skoleplikt. Det finnes historier om barn som blir rodd ut til internatbåten, men hoppet på havet og svømte inn til land. Det var masse unger som absolutt ikke ville, sier Tjelle.
For enkelte familier var det ganske greit å ha en unge eller fem de slapp å mette. På internatet fikk de mat, klær og ei seng. Norge var et fattig land og Finnmark var ekstra fattig. Flere fikk det nok bedre reint materielt å bo på internat.
− Jeg ble bare forlatt
Berit Åse Johnsen gledet seg egentlig til å begynne på skolen, men syv år på internat gjorde noe med henne.
− Broren min hadde fortalt at det var noen som mobbet, ut over det visste jeg ikke hva mobbing var. Jeg hadde gledet meg til skolen og mamma hadde sydd kjole til meg. Jeg gledet meg til å lære å lese og lære norsk. Den gangen var det ikke slik at foreldrene kunne følge med inn i klasserommet. Jeg ble jo bare forlatt der og anvist til et rom på internatet, sier hun.
Har opplevelsene på internatet påvirket deg i livet ditt?
− Ja, det tror jeg nok. Jeg er blitt mye mer forsiktig. Vi hadde 50-års markering i forbindelse med at vi var ferdig med internatlivet. Da var det en av de som sa til meg: «Du Åse, du var så snakkesalig i begynnelsen, men etter hvert sa du ingenting.» Det har preget meg, jeg tar ikke ordet så lett i ulike sammenhenger, sier Berit Åse.
Overgrep?
Ut ifra dagens perspektiv vil nok mange beskrive mye av det som skjedde på internatene som overgrep mot barn. Da Ingjerd Tjelle i 1999 første gang ble kjent med historien om internatene mente hun at det var gjort overgrep mot barna. Nå er hun mer nyansert.
− Jeg tror at myndighetene gjorde sitt beste og ville det beste, og de har gjort en stor innsats. Men de ble nok for harde og de hadde dårlig råd. Da kan det høres som det var et bevisst overgrep, men det var det ikke. Men det er nok mange unger som føler på at de har vært utsatt for et overgrep, både fysisk, psykisk og seksuelt, det var mye jævelskap. Men jeg må bare spørre om hva som var alternativet, det var ikke noe alternativ. Det var ikke mulig å bygge skoler over alt. Du ble et internatbarn når du bodde på en plass med noen får hus, sier Tjelle.
Skulle noe vært gjort annerledes, burde man hatt flere voksne. Hadde de rekruttert folk med mer kunnskap om barn, men hvor mye kunnskap hadde man om barns behov i 1925 eller 1962?
− Det var en helt annen tid og det er lett å si at det var et overgrep i dag. Hadde jeg selv vært utsatt for internatlivet hadde det nok vært enklere å si at dette var et overgrep, sier Tjelle.
Berit Åse Johnsen fikk merke det beinharde internatlivet på kroppen og mener de var utsatt for et overgrep.
− Vi har ikke fått noen oppreisning. Det er mange som bodde på internatet som har fortalt om hvor vanskelig de hadde det. Det er som et mørke, sier Berit Åse Johnsen.
[ Rita måtte føde alene som 19-åring i en annen by ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
