Murtvang for å forebygge brann

Av Nils Ellefsen

Hele gjenoppbyggingen omkring Øvre Torg og sydover i Kongens gate er murgårder i datidens dominerende stil. Vi kaller det historismen. Elefant-apoteket fra 1883 var en av de første bygårdene som ble reist etter bybrannen. Det kan virke litt rørende og nesten minne om en byggvareutstilling over hva som kunne skaffes av friser og bånd og medaljonger i historismens tid. På toppen av det avskårne hjørnet troner en bitteliten gresk gavl, med rosett i, og tre overdimensjonerte akroterier (som avsluttet tempelgavlene i det gamle Hellas). Men den er absolutt en bygning å glede seg over.

Bygningene oppover gata er også typiske for historismen, og viser litt forskjellige stilidealer, men er enhetlige i materialbruk med puss og stukk, og samme målestokk og gesimshøyder. Inntil denne tiden var bygningene som ble oppført i Moss i 2 etasjer. Men bygningsteknologien har nå muliggjort helt andre byggehøyder.

Forretningspalasset Torv-gaarden i Moss (1903) er utført i en rik jugendstil med sterkt senhistoristisk preg og et livlig eksteriør. Det er omtalt som Østfolds flotteste hus i jugendstil, eller art nouveau. Bygget er kjent som arkitekt Oscar Dehkes fineste verk. Den nye stilarten skulle frigjøre seg fra historismen og skape nye stiluttrykk basert på planterikets svungne linjer og være asymmetrisk, avrundet og ny i form og uttrykk. Men vi kan se at det er mye igjen av både historismen og sveitserstilens kjennetegn. Ikke desto mindre er fasaden, med alle sine motiver og alt sitt overskudd med hjørnetårn og spir, til å glede seg over. Disse åttekantede hengende tårn er egentlig et engelsk fenomen kalt belvedere og finnes også i sveitserarkitekturen i tre. Bygningens inngangsparti er kronet av en trappegavl fra barokken, til og med noen korintiske søyler er med. Smijernsmønsteret i rekkverket foran loftsvinduene, balkongrekkverkene og den innvendige trappen er nok det som er mest typisk jugende. Dette er Moss bys representant for forretningspalasset en bygningstype med butikker i 1. etasje og kontorer og boliger over, som fantes i Europa og i Oslo.

Grosch-gården fra 1897 på hjørnet av Karl Johan og Universitetsgata i Oslo har mange likhetstrekk, og gårdene her ble med sine fire etasjer regnet som «overmaade høie». Slik var nok oppfatningen enda mer her i småbyen. De etterfølgende nabohus på Torggata 2 og 4 er jo også lavere. De ble bygget i 1905 og 1909 av P. Mikkelsen. Han tegnet også bygningene.

De er i likhet med Torvgaarden blitt kalt jugendhus, selv om de har langt mer til felles med historismen. Dette understrekes også av materialbruken, imitert kvaderstein i første etasje og tegl i annen, med klassiske puss-omramminger omkring T-post vinduene, som er sen sveitserstil. Egentlig er det bare smijernsrekkverkene som kan kalles jugend. Da Torvgaarden ble bygget ble høyvekta flyttet lengre ned og byens første aviskiosk som sto på plassen her ble flyttet til kirkeparken. Til byjubiléet i 1920 ble det satt opp en fontene her på torget. Den ble senere fjernet og gjenoppført mange år senere på Øvre Torg. Etter byjubiléet fant mange store utbygginger sted i 1920- og 30- årene, bl.a. Park kino og Parkgården, som ble kalt skyskraperen og var byens høyeste hus inntil bank- bygget her på hjørnet ved Dronningens gate erstattet Andersen & Bang's gamle kolonialforretnings- bygning. Byggeår var 1958. Arkitekt var Arild Lindboe. Det må være lov å lure på hvordan dette huset kunne bli bygget slik. Høyden er på seks etasjer pluss en tilbaketrukket på toppen er enda høyere enn Parkgården og bryter helt med byens målestokk på sitt eksponerte sted. Etter min oppfatning er dette huset med sitt volum og høyde og sin plassering i bybildet det minst heldige i Moss sentrum. Samme året ble det avholdt en byplankonkurranse som inspirerte kommunen til en reguleringsplan basert på tidens idéer om kjøpesenter og separert trafikk med bilene på den ene siden, og gågate på den andre, og varetilførsel under det hele. Arkitekt PAM Melbye ble engasjert og planla Vekterkvartalet, med de kjente varehusene EPA og Domus, helt og holdent etter planen. Men arkitekturen er helt hans egen.

Byggeprosjektet ble ferdig i 1966 og tildelt Betongtavlen for fremragende byggekunst i betong. Det nye moderne forretnings-senteret ble valfartet i samtiden: den nye sentrumsutbyggingen, Amfisenteret, samt alle bolig- prosjektene. Nå er drivkraften ikke fossekraft og industriens verdiskapning, men som det heter i de andre linjene i Mossesangen: «Her ved sjøen, hvor markene skråner; og hvor fossedur stiger mot sky. Her ved sjøen hvor bølgene blåner; har vi bygget og reist oss vår by.» Dette er kvaliteter enhver eiendomsmegler vet å sette pris på, og er for tiden Moss sitt største fortrinn; et attraktivt boligmarked. Vedtaket om å legge jernbanen i tunnel frigjorde Sundbryggene for utbygging. Bevaringen og istandsettingen av møllebygningene og området ved fossen er det viktigste enkeltprosjekt i byen, som både tar vare på byens fødested og historie, og tilfører Moss sentrum et av våre fineste bygningsmiljøer. Istand-settingen av, Vincents Buddes plass representerer det enorme standardløftet som nå gjennomføres på gater og plasser i Moss sentrum.

Dronningensgate med gården til Andersen & Bang i forgrunnen. Og til slutt vil jeg nevne Rygge Våler Sparebanks sjenerøse gave til byen: Høyvekta på Moss, Nico Wiederbergs humoristiske skulptur, som ved sin utforming med den lengste vektarmen opp, griper poenget i høyvektas rykte på en genial måte, og følger opp det uhøytidelige og humørfylte ved byen, helt på linje med Mossekråka, og som gjør det så lett å være bypatriot. Heia Moss!

Les også: Bybrannene forandret Moss

Les også: Fra slagsted til moderne by

Dette er tredje, og siste, artikkel i en serie som er basert på et foredrag av byarkitekt Nils Ellefsen på Kulturminnedagen 10. september 2013. Foredraget ble publisert på nettsidene til Moss Historielag; Strandsitteren.

Artikkelen er redigert av Paul Norberg, etter avtale med Nils Ellefsen.

Kilde for Nils Ellefsen: Tildigere byarkitekt Ragnar Hagens arbeid med en arkitekturguide.