«Vår uvitenhet og grådighet kan bli vår ødeleggelse»

Verden koker. Ina Christel Johannessens nye dansestykke ble plutselig ubehagelig aktuelt idet de enorme skogbrannene sveipet ukontrollert over store deler av Australia.

– Det har vært rart å være i Oslo i vinter, i regn og regn og regn, og jobbe med et stykke om skogbrann, samtidig som jeg har hatt kontakt med venner og kollegaer i Australia. Vi har hatt skype-avtaler som måtte avlyses fordi de må evakuere huset og løpe fra brannen, og sett apokalyptiske, skikkelig skremmende live-filmer av flammene, sier Ina Christel Johannessen til Dagsavisen.

Les også:  «er det ikke mistenkelig gammeldags å ha kaniner og villender på loftet i våre dager?» (D+)

Si noe mer

Hun har jobbet som koreograf i 36 år, og grunnla dansekompaniet Zero Visibility Corp i 1997. Nå koreograferer hun forestillingen «When Monday Came», som har urpremiere torsdag på Dansens Hus i Oslo. Stykket handler om skogbrann.

– Jeg har alltid vært opptatt av natur. Lenge før jeg ble koreograf, ville jeg bli landskapsarkitekt, skape vekst og bevegelse i naturen. De 36 årene siden jeg ble ferdigutdanna som koreograf, har jeg jobba hele tida. Utforska forskjellige estetikker og uttrykk, jobba med tid og rom og kropp og fysikk – men det jobber man jo alltid med i dans. Så de siste årene har det blitt viktigere og viktigere for meg å si noe mer. Om miljøet. Hvordan forholder vi oss til det? Til klima? Hva gjør krisa med oss? sier Ina Christel Johannessen.

Klimatrilogi

– Vi som jobber med dans synes alltid det er så vanskelig å fortelle hva dansen «handler om», for da føler vi liksom at vi fanger det og gjør det mindre. Men jeg prøver å være modig, og si at ja, nå jobber vi faktisk med skogbrann. «When Monday Came» handler om ild og brann – danserne befinner seg på en utbrent, tom branntomt. Hva skjer da?

Les også: eliten har ingen funksjon lenger, utover å være «vakre» (D+)

Danseteatret er andre stykke i en planlagt klimatrilogi. Første stykke var «Frozen Songs», som hadde premiere i Tromsø i 2017, og som Zero Visibility Corp har danset på turné i Tyskland, Serbia, Østerrike, Italia, Spania – og Svalbard. «Frozen Songs» handla om det globale frøhvelvet på Svalbard, og om hvordan klimaforandringer gjør store endringer også i kulturen.

Brunsvidd land

Etter turneen, og etter å ha koreografert «Rites of Spring» for Den Norske Opera og Ballett, brakte jobben Ina Christel Johannessen til Australia, der hun koreograferte «North/South», et stykke om polfarere og hvordan ekstremt barske værforhold påvirker folk.

– Jeg kom til Australia i august-september. De kaller det vinter, men jeg opplevde det som en deilig vår, frodig og grønn. Bare vent noen uker, sa folk, så blir alt brunsvidd og dødt. Jeg syntes det var vanskelig å tro. Men folk fikk mer enn bare rett. Da jeg nettopp var kommet hjem igjen til Norge, og skulle begynne å jobbe med «When Monday Came», begynte skogbrannene i Australia. Det føltes veldig nært. Veldig aktuelt. Jeg hadde lest om branner i Chile og California, og selv vært i Sør-Frankrike da de fløy vanningshelikopter over landskapet, og i kompaniet har vi en danser fra Portugal, der det også har vært voldsomme branner. Men Australia føltes enda nærere.

Les også: Artig teater om en skolereform. Går det an? Ja, mener Dagsavisens anmelder (D+)

Kjapp profitt

Hver gang det brenner, er historien forskjellig, påpeker koreografen. Men likevel er det visse fellestrekk.

– I Portugal døde 60 mennesker i 2017 da en slags skypumpe fylt med ild liksom «kollapsa» i lufta og falt ned. Grunnen til brannen da var at folk hadde plantet eukalyptustrær, samme typen trær som brant i Australia. Eukalyptus vokser fort, så den skulle gi kjapp profitt i papirindustrien. Men trærne hører ikke hjemme i Portugal. De har oljefylte blader, som brenner lett. Folk i Portugal visste ikke hvordan de skulle røkte skogen. Flammene tok fullstendig kontroll, sier Johannessen.

Grådige mennesker

Følgene ble fatale.

– Eukalyptustrærne i Portugal er bare ett av veldig mange eksempler på alt det destruktive mennesket gjør. Alle problemene som oppstår når vi endrer på naturen. Når vi prøver å kontrollere, uten å se følgene av egne handlinger. Det begynner å gå opp for oss at mennesket er grunnen til klimaendringene. Men vi snakker fremdeles lite om hvordan vi påvirker miljøet også lokalt, ved å bygge og plante og innføre nye arter mens vi utrydder andre. Vår uvitenhet og grådighet kan bli vår ødeleggelse, sier Johannessen.

Politisk?

Gjør det «When Monday Came» til «politisk kunst»?

– Tja. Det er ikke så trendy å være politisk blant yngre kunstnere, har jeg inntrykk av. De er mer opptatt av kjønn og identitet. Men jeg er opptatt av miljøet. Føler at jeg må si noe! Ikke fordi jeg tror kunst påvirker politikere direkte. Eller fordi jeg liksom skal fortelle publikum noe nytt, noe de aldri hadde hørt før. Jeg kommer ikke med nye opplysninger om klimakrisen, har ingen nye hemmelige dokumenter om brannen i Australia. Jeg tror ikke dans kan redde verden.

– Men det man kan gjøre i dansen, er å lage fysiske stemninger. Så kan folk oppleve tematikken med kroppen. Vi prøver å vise hvordan brann kan oppleves. Hva gjør man egentlig etter en katastrofe? Sørger man? Prøver man å bygge opp? Er man ensom, eller i samarbeid med andre? For å forstå ting må vi oppleve dem på vår egen kropp. Så skal vi i dansen prøve å overlevere det til publikum. Det er det som er kunst, å overføre en tilstand eller en stemning og å trigge noe, sier Ina Christel Johannessen.

«When Monday Came» vises på Dansens hus i Oslo gjennom helga. Det blir også panelsamtale, pedagogtreff og klimafest i tilknytning til forestillingen. Dansere er Ole Willy Falkhaugen, Hugo Marmelada, Dorotea Saykaly, Camilla Spidsøe, Ole Kristian Tangen og Line Tørmoen, musiker er Tommy Jansen og scenograf Åsmund Færavaag.