Kultur

Detektivens siste sak

Påskens beste TV-krim er også den mest rørende, og en god filmatisering av Leif Perssons bestselger.

5

PÅSKEKRIM

«Den døende detektiven»

NRK1

Vises i tre episoder langfredag

«Så hva gjør vi nå», er den pensjonerte politimannen Lars Martin Johanssons yndlingsuttrykk. Hovedpersonen i flere av Leif G, W. Perssons romaner siden 1978 har aldri vært typen som gir seg slett, men nå er gode råd dyrere enn ellers. Han er blitt en gammel mann, han er pensjonert etter 46 år i tjenesten, og har vært døden nær etter et illebefinnende.

Han har blodpropp i hjernen, dårlig hjerte, for høyt kolesterol, høyt blodtrykk og legen på sykehuset gir klar beskjed om at han kommer til å dø om han ikke legger om livsstilen radikalt. Den samme legen kommer til Johansson når han er på bedringens vei, med tips om en uløst drapssak fra 1986. En ni år gammel jente var blitt misbrukt og drept. Politiet fant aldri gjerningsmannen, etter å ha mistenkt jentas far i lange tider. Johanssons lege fikk i sin tid vite av sin far, en avdød prest, at en kvinne hadde fortalt ham hvem denne morderen var. Men dette er lenge siden, så vitnet er gått bort, og saken foreldet. Johansson tar saken likevel, «for å ha noe å gjøre mens han blir frisk». Han holder sykdommen på avstand med stahet og tørr humor, selv om han trenger hjelp for å komme seg opp av senga. Den en gang sterke mannen liker ikke å føle seg svak og hjelpetrengende.

Les også: Guide til årets påskekrim

– Jeg er sta som en gammel geit, sier han, og prøver å lure til seg sprit, røyk og fet mat når kona og sykepleieren ikke ser ham.

Han nekter å innrømme for seg selv at han er skikkelig syk. At han er hjelpetrengende, bevegelseshemmet og i svært dårlig forfatning, stopper ham ikke fra å gå helt opp i sin nye sak. Han får sin gamle politikollega Eriksson til å sette av sommerferien til å hjelpe seg.

– Det er i ferien vi blir påminnet at vi ikke har noe liv, konstaterer han. Den gamle rikspolitisjefen har heller ikke problemer med å få gamle kolleger og venner til å stille opp for seg.

Johansson er en underholdende type, han er full av vidd, sjarm, humor, kunnskap og gode replikker. Det er så man hører forfatter Leif G, W. Perssons selv når denne politimannen snakker, men Rolf Lassgård ruver som den gamle mannen som vekselvis har dødsforakt og -angst. Selv om det kanskje er lett å tenke på Lassgård som hans andre, velkjente TV-politimann-ego, Wallander.

I likhet med Wallander er Johansson glad i livets gode sider, og han nekter å oppgi dem. Det betyr ikke at han gir opp drømmen om vodka og pjolter, selv om det er vann og en illevarslende grønn smoothie han får tildelt.

Les også: 2 x Wallander på listen av påskekrimmens ti mest sette

Johansson sniker seg til vin, pjolter og pommes frites, leker med helsa på en måte som gjør at man blir bekymra for ham. Lassgård ser faktisk magrere i kinna utover i serien. Samtidig er ikke dette en oppvisning i barsk dødsforakt og overmenneskelighet, Historien har et sindig og ettertenksomt forhold til liv levd og livets ende.

Filmatiseringen av Perssons roman fra 2010 er velprodusert, og en klasse over de TV-versjonene av nordiske krimserier som vi er vant til å se.

Rolf Lassgård har selskap av en bråte gode skuespillere. I tillegg til å by på en kriminalhistorie er dette også en fortelling en manns forhold til døden – sin egen, og andres. Han føler mest ansvar for sistnevnte. Samtidig er dette en underholdende krim, med handling som holder seg langt unna action, biljakter og skytevåpen, men heller i god Perssonsk ånd heller fokuserer på skarpsindighet, nitidig arbeid med papirspor og sånt som må kalles godt gammeldags politiarbeid.

Kommentar: TV-påskens aller helligste

Mer fra Dagsavisen