5
TV-DRAMA
«Exit 2»
NRK, premiere på NRK TV fredag 5. mars, NRK1 lørdag 6. mars
De fire fæle finansgutta i NRK-sjokksnakkisen er tilbake, og de kjører samme stilen som før. Her går det i fete biler, fine damer og et like forkvaklet menneskesyn som før. Det er gått syv måneder siden sist vi så dem, og ingen har strengt tatt endret seg i særlig grad. Denne kvartetten koser seg fortsatt i leiligheten sin med eskortejenter og dop av alle slag, og det går i United Colours, som Henrik sier, når han bestiller en dame av hver – en tynn, en tjukk, en lys, en mørk, og så videre.
Det er fortsatt en syk alfahannverden, som Henrik, Adam, Jeppe og William boltrer seg i, men nå byr historien på mer enn ekstrem kynisme og sjokkerende grenseløse utskeielser. Det er færre ville sexfester, selv om hele kvartetten fortsatt har dem. Denne gang har finansfruene fått mer plass, og skuespillere som Agnes Kittelsen og Ina Wilmann – Hermine og Celine – får utfolde seg i mye større grad. De vil ha sitt de også, enten det er penger eller ansvar for ungene, og gjerne få en hevn over eksene sine også – Adam og William. Og når serien har utvida fokuset betraktelig, har dramaet blitt mer variert og det framstår mer som en dramaserie i klassisk forstand. «Exit 2» byr rett og slett på en bedre og mer underholdende historie. Hele forestillinga framstår mer levende, og den beksvarte humoren er i behold, dialogen er like elegant skrevet og godt levert. I praksis vil det si at disse fire guttemenna fortsatt leverer hoderystende replikker som kan få deg til å tenke «fy faen, for en gjeng dette er». At de får eksdamene på nakken får dem kanskje ikke til å selge sex-redet sitt og love bot og bedring heller, men nå som serien også byr på en intrige er det fort gjort å tenke at Øystein Karlsen har skrevet mer fiksjon i denne runden. Dette kan være en norsk «Succession», i den grad at det knapt er en sympatisk karakter å se og alle er ute etter å sikre seg mest mulig av alt.
Men nei da, har Karlsen fortalt NRK, dette er fortsatt i overkant av 70 prosent sant. OK, det gjør ikke saken det spøtt bedre, all grunn til å fortsatt reagere, debattere, bli bekymra/betenkt/provosert (stryk det som ikke passer) av de søkkrikes komplett ego og kvalmende livsstil og verdier.
[ Se andre serier? Sjekk våre strømmeoversikter her. ]
Adam (Simon J. Berger) er den samme beregnelige psykopaten, og nå er han i gang med en innsidehandel som skal gjøre alle gutta enda rikere. Henrik sliter med angst etter en blackout-opplevelse på viltsafari med Jeppe i Mosambik, og William er tilbake etter syv måneder i luksus-rehab og terapi. Han er nykter, men det er ikke først og fremst forholdet til Celine han er keen på å redde. «Hun er 20 prosent glad i meg, 80 prosent fattig», er hans oppsummering av konas nye kjærlige vesen.
Hermine har fått Adam på avstand, og jobber for å skape seg en ny tilværelse – bli rik hun også. Hun vil lære seg aksjehandel, og får en innføring av Henrik og Rolf Lassgårds karakter i bransjens metoder – en trinn for trinn-innføring som også er myntet på oss foran skjermen. Måten å bli søkkrik på er å bruke ulovlige metoder, konstaterer Lassgårds rikmannsskikkelse, og konstaterer at alle på toppen kommer unna med ulovlighetene, fordi det er så vanlig at nesten ingen bryr seg lenger.
Det vi får vite om innsidehandel, pengesmugling og finanselitens nedsalting av penger i skatteparadiser er basert samtaler serieskaper og produksjonsselskap Fremantle har gjort med fagfolk, næringslivsfolk, eksperter på området og med Økokrim, i tillegg til norske finansmenns mer eller mindre bedre halvdeler, finansfruene.
Her foregår det dirty dealer i mer enn en forstand, og at historien har godt driv har mye med de gode skuespillerne å gjøre og den åpenbare kjemien som de fire finansgutta har. Det er så man kan tro at Tobias Santelmann, Simon J. Berger, Jon Øigarden og Pål Sverre Hagen digger denne livsstilen fullt ut i sivil også. Pål Sverre Hagen gjør sin rolle like sterkt som sist, Simon J. Berger er stadig en fullstendig troverdig kald psyko. Tobias Santelmanns Henrik og Jon Øigardens Jeppe fortsatt to forførerisk bad guys, som det også er fort gjort å la seg sjarmere av. Men blir du det, er det greit å huske på at sosiopaten og psykopatens store mål og drivkraft er å sjarmere deg i senk.
Det som blir litt smør på flesk i «Exit 2» er den stadige bruken av kjente hits og gamle slagere, som skal understreke stemningene og situasjoner vi får skildra. Det blir for mye fiks musikkbruk på en gang, når den ene låten nærmest glir over i en annen ved et sceneskift. Når Nick Cave levere noen strofer av «People Ain’t No Good» blir det også litt overtydelig, for Caves konklusjon bør man ha fått med seg for flere episoder siden.
Historien etterlater seg et spørsmål om det er sånn at alt kan kjøpes for penger, lykken inkludert. Ingen skal se bort fra at det spørsmålet fortsatt kan bli stilt, i en «Exit 3».
