Stjerneregissør slår til på Film fra Sør

Sør-Korea har lenge vært ett av de mest spennende filmlandene internasjonalt, med et knippe regissører som har snudd opp ned på publikums forventninger til hva en film skal være. Ikke minst skyldes den store interessen Park chan-Wook (født 1963), som sist var å se på norske kinoer for tre år siden med «Kammerpiken» – en konvensjonell film til han å være, selv om den bærer alle hans kjennetegn med intriger, hevn, sex og menneskelig dårskap.

Under Film fra Sør (7.-17. november) skal han selv introdusere visningen av «Kammerpiken» som et ledd i en større retrospektiv som selvsagt også rommer gjennombruddsfilmen «Oldboy». Dette hevndramaet ble Quentin Tarantino så begeistret over at han belønnet Park med juryprisen i Cannes som et kompromiss. Egentlig ville han gi Park selve Gullpalmen, men filmens innhold ble for sterk kost for enkelte andre jurymedlemmer.

Les også: Metafor- ekspressen

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra Night Fishing, kortfilmen som par chan-Wook viser i forkant av Film fra Sørs åpningsfilm, årets Gullpalme-vinner Parasite. Foto: Film fra Sør

Se listen over Park chan-Wook-filmer på Film fra Sør nederst i saken.

Les også: De beste filmene

Spektakulære

– Jeg ønsker at mitt eget liv skulle vært mer spennende, og derfor lager jeg filmer som er spektakulære – altså det motsatte av hva jeg selv er, fortalte han til Dagsavisen i Cannes den gangen i 2004, da «Oldboy» gjorde han til en stjerne som siden har vært å regne blant Asias aller fremste filmskapere.

Siden har han fortsatt å lage filmer som mildt sagt er spektakulære, og legg gjerne til forskrudde og kontroversielle («Thirst»), overraskende («I am i Cyborg, but that's ok»), politiske («Joint Security Area») og voldelige inntil det ekstreme. Blant sistnevnte er foruten «Oldboy» hevntoktet fra en kvinne som er blitt frastjålet barnet sitt i «Sympathy For Lady Vengeance» (2005), filmen som var et fiktivt speilbilde på Parks egen kulterklærte «Sympathy for Mister Vengeance» (2002). De tre filmene går helt naturlig under betegnelsen «Hevntrilogien».

– Det som bestemmer filmenes innhold kan like gjerne være noe som berører meg selv. Jeg opplever at jeg, som alle andre, når grenser for hva jeg kan akseptere eller tåle. Det kan være krig, det kan være familiære problemer, det kan være sinne, hat eller fortvilelse, fortalte han Dagsavisen, og kom også med en forklaring på hans nære forhold til hevn som menneskelig instinkt.

Les også: Haugerud viser med «Barn» at han er en av Norges mest spennende og særegne filmskapere

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sympathy for Lady Vengeance. Foto: Film fra Sør

Nord og sør

– Jeg vokste opp i en katolsk familie og jeg forble en katolikk til jeg begynte på universitetet, et katolsk universitet. Jeg har derfor personlig forhold til katolisismen og til frelsen, hvordan man for å fri seg fra en alvorlig synd må gjennomgå en lang og dyptgripende prosess.

Park chan-Wook feide inn på den internasjonale filmarenaen med den svært politiske og personlige filmen «Joint Security Area», med handling fra ingenmannsland på grensen mellom Nord- og Sør-Korea, om grensevakter fra begge sider som nærmer seg hverandre uten myndighetenes tillatelse. Men Park kom ikke ut av det store intet. Han ble født og vokste opp i Seoul, og begynte filmkarrieren som anmelder og filmskribent gjennom oppstarten av en filmklubb som følge av studiene ved det amerikanskstiftede Sogang University, en på den tida radikal og prestisjetung utdanningsanstalt innen kunst og kultur. Men han ville heller arbeide med film enn skrive om kunstformen som var altoppslukende. Arbeidet med filmklubben ga han snart innpass blant anerkjente filmskapere, og øyeblikket kunne ikke vært bedre for en gryende filmskaper som brant for den moderne filmen.

– Når det gjelder mitt visuelle uttrykk er det et poeng at jeg opprinnelig ville bli kunstkritiker. Jeg var interessert i og glad i kunst, og hadde selv kunstneriske talenter. Det har nok preget min måte å fortelle i bilder på. Dette er så sammenfattet med musikk og litteratur. Jeg er stor fan av den klassiske musikken. Ikke den moderne, men de virkelig tidløse komponistene, som Beethoven og Schubert. Litterært sett har jeg vokst opp med å lese Shakespeare, Dostojevskij, Kafka. Den slags litteratur. Når det gjelder film, derimot, er det de mørke, forbudte og voldelige filmene fra 1950- og 1960-tallets USA, de man gjerne kaller C-filmer, som jeg har likt best. Så mitt filmuttrykk er nok en blanding av alt dette, kunne han fortelle Dagsavisen.

Les også: «Verk uten skaper»: Ingen kunst uten frihet

New Korean Cinema

I tråd med demokratiseringsprosessen i Sør-Korea ble Park en av mange unge filmskapere som fikk muligheten til å gi sørkoreansk film en egen identitet. Som Mike Nichols, Dennis Hopper, Brian De Palma, Francis Ford Coppola og Martin Scorsese endret Hollywood noen år i forveien, skulle Park stå i fremste rekke for det som er blitt hetende New Korean Cinema, med regissører som Kim Ki-duk, den kontroversielle rabulisten som nådde et bredere publikum med «Vår, sommer, høst, vinter … og vår», og Hong Sang-soo, som har gjort fyll til en egen kunstform i filmer som «On The Beach Right Now» og «The Day After».

Den fjerde av de fremste i denne filmrevolusjonen er «Snowpiercer»- og «The Host»-regissør Bong Joon-ho, som vant Gullpalmen i Cannes i år med «Parasite». Den filmen åpner Film fra Sør, med Parks kortfilm «Night Fishing» (20111) som «prolog».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Joint Security Area. Foto: Film fra Sør

«Kammerpiken»

Dagen etter åpningen av Film fra Sør skal Park chan-Wook selv i samtale foran en visning av «Oldboy», der publikum møter mysteriet Dae-Su Oh der han sitter dørgende full på en politistasjon. Fylleangsten er ingenting mot det som skal komme. Han lukkes inne i et lite rom og holdes i live i 15 år. Verken vi som tilskuere eller han vet hvem som står bak eller hvorfor. Hans eneste tanke er hevn, men hevnen har mange ansikter og kidnapperen stiller fortsatt krav, selv når han slippes fri. Park chan-Wook har ikke lagt skjul på at «Oldboy» – selv om den bygger på en japansk tegneserie – er inspirert av hans egen bakgrunn som katolikk i Sør-Korea.

Les også:

– I denne filmen er det helt klart at den greske myten om Ødipus er til stede. Jeg ville gjerne lage en film som viste et verdensbilde der arketypene og de arketypiske forestillingene dominerer. Kanskje jeg til og med antyder et aspekt av at Gud kontrollerer det hele, men på den annen side kan det like gjerne være filmskaperen som kontrollerer alt. Jeg liker symbolikk og det å presse fram symboler, og som regissør er det jeg som sitter med fjernkontrollen og kontrollerer skjebnen til dem som deltar, sier han, men røper også at «skuespilleren» i filmens mest berømte scene, en blekksprut som ikke oppfører seg helt sushi, mistet han kontrollen over.

– I visse sammenhenger spiser man blekksprut levende, som sushi med soyasaus til, men selvsagt aldri i et helt stykke slik som i «Oldboy». Jeg forsøkte å regissere blekkspruten, og fikk den til å gripe armen, men at den skulle gå veien om nesa, det kunne ikke engang jeg forutse.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Blodtørstig Thirst. Foto: Film fra Sør

Les også: «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Park skal også selv være til stede når «Kammerpiken» (2016) vises i en lengre versjon enn den som først gikk på kino her hjemme for tre år siden. Filmen er kanskje hans mest tilgjengelige og en nytelse av et kostymedrama spekket med kontroverser og sjokkeffekter.

I Dagsavisens anmeldelse av filmen het det følgende: «En sjalusi- og krimintrikat gåte forkledd som et 30-talls periodedrama fra den daværende japanske kolonien Korea, gjør «Kammerpiken» til et overflødighetshorn av sensualitet, fetisjlekende uhygge og sterke rolleprestasjoner. Antakelig vil filmen dele sitt publikum på grunn av sin eksplisitte grunntone og et scenografisk fyrverkeri av virkemidler, fra det sanselig erotiske til det nedrige, brutale og dødelige – hvor sjalusi, forbudt kjærlighet, hevn, galskap og seriedrap utgjør ingrediensene. Men har man sansen for Park Chan-wooks evne til overskridelser og svart humor, vil «Kammerpiken» framstå som en av årets mest fascinerende filmer».

Artikkelen forsetter under bildet.