SCI-FI-THRILLER
«Snowpiercer»
Regi: Bong Joon-ho
Sør-Korea/USA/Tsjekkia/Frankrike, 2013
Sørkoreanske Bong Joon-hos første engelskspråklige film er helt på høyde med dem han har laget i hjemlandet. Han er en av de mest spennende filmskaperne i et av klodens mest spennende filmland, som har flesket til med godbiter som seriemorderdramaet «Memories of Murder» (2003), monsterfilmen «The Host» (2006) og thrilleren «Mother» (2009). Joon-ho lager sjangerfilmer, men ser ut til å hoppe inn i en ny sjanger for hver bidige film, og vrenger konvensjonene rundt til noe særegent, uventet og personlig. De fleste filmene hans har innslag med absurd humor og ultravold, og historiene ender sjeldent opp der vi forventer. Akkurat det samme kan sies om «Snowpiercer». En allegorisk, actionfylt, dystopisk sci-fi-thriller om klassekamp, som ikke helt likner på noe annet vi har sett. Filmen likner ikke engang så veldig på tegneserien den er basert på; drøy tretti år gamle «Le Transperceneige» av franske Jacques Lob og Jean-Marc Rochette. Det er mest selve konseptet som gjenstår: verden er rammet av en ny istid, og det som gjenstår av menneskeheten befinner seg om bord et enormt ekspresstog som er i konstant bevegelse.
Vel, det virket som en god idé. I 2014 prøver en gruppe forskere å bremse opp den globale oppvarmingen ved å slippe ut en gass kalt CW7 i atmosfæren, og resultatet blir en ny istid som fryser hele kloden til is. Mesteparten av verdens befolkning dør umiddelbart, men en gruppe togpassasjerer overlever. De befinner seg om bord tittelens «Snowpiercer», et gigantisk ekspresstog med over tusen vogner, designet av en gåtefull industrialist (og sikkert ivrig Ayn Rand-fan) ved navn Wilford. Etter klimakatastrofen dyrkes Wilford som en Messias, men han er forskanset i togets fremste del, langt fra folk. Femten år etter katastrofen har togsettet utviklet seg til et mikrokosmos på verden før katastrofen, et klassesamfunn inndelt etter strikte regler. De forreste vognene er forbeholdt eliten: passasjerene som «fortjener» å leve i luksus, med egne spisevogner, diskotek og dekadente forlystelser. I de bakerste vognene befinner «bermen» seg: den fattige underklassen som kun lever på elitens nåde. De er stuet sammen i umenneskelige forhold, foret med ekle proteinklumper og overvåket av bevæpnede vakter.
Det er sju år siden sist denne gruppen prøvde å gjøre opprør, som ble slått nådeløst ned av Wilfords nestkommanderende Mason (Tilda Swinton). Men nå pønsker proletariatet på en revolusjon. Underklassens kryptiske leder Gilliam (John Hurt) har gitt sin unge arvtaker Curtis Everett (Chris «Captain America» Evans) grønt lys til å starte et voldsomt mytteri. For å kunne komme seg gjennom de låste togvognene trenger opprørerne hjelp av mannen som designet det elektroniske sikkerhetssystemet: Minsoo (Song Kang-ho). Problemet er at han befinner seg innelåst i en trang boks i fengselsvognen sammen med sin datter Yona (Ko Ah-sung). De er begge dessuten narkomane, og snakker knapt et ord engelsk. Mens Curtis og kumpanene beveger seg gjennom togsettet slår den fascistiske ledelsen hardt tilbake, noe som leder til noen ekstremt brutale basketak med økser, kniver og skytevåpen. Dette er bare opptakten til en stadig mer komplisert sci-fi-historie som mest fungerer på det metaforiske planet. Dette er den mest ambisiøse filmen Bong Joon-ho noensinne har prøvd seg på, og angivelig den dyreste filmproduksjonen noensinne finansiert i Sør-Korea.
«Snowpiercer» er produsert av mesteren Park Chan-wook («Oldboy», «Sympathy for Lady Vengeance»), som ved siden av Joon-ho er en av landets aller fremste filmskapere. Ikke rart at de har klart å samle sammen en så sterk, internasjonal rolleliste. «Snowpiercer» har mange innflytelser; fra dataspillserien «Bioshock» og Karl Marx til «Atlas Shrugged», men den mest åpenbare er Terry Gilliam. Så åpenbar at en av figurene i filmen er døpt etter ham. Tonen i «Snowpiercer» er ikke like absurd som i for eksempel «Brazil», men Tilda Swintons eksentriske Margaret Thatcher-parodi som mellomsjefen Mason balanserer hårfint på kanten til en burlesk karikatur. Swindon står i fare for å dytte filmen ut av likevekt, men er en så glimrende skuespiller at hun slipper unna med overdrivelsene. Hvorvidt «Snowpiercer» slipper unna med sine logiske brister er helt avhengig av hvor bokstavelig du tar historien. Dette er slett ikke en film for folk som foretrekker plausible framtidsvisjoner fast forankret i spekulativ realisme, men «Snowpiercer» er et gullfunn for alle oss som liker fantasifull sci-fi som leker med store ideer, politiske metaforer og filmmediets uendelige muligheter.