4
DRAMA
«Verk uten skaper»
Regi: Florian Henckel von Donnersmarck
Ty./It. 2019
Litt av et navn, som virkelig er en riksmarskalk verdig. «Verk uten skaper» er bare den tredje filmen han har regissert, etter Oscarvinneren «De andres liv» (2006) og Johnny Depp møter Angelina Jolie-fiaskoen «The Tourist» (2010). Til gjengjeld føles «Verk uten skaper» som minst fire forskjellige filmer smadret inn i hverandre.
* Den ene er et rystende drama om hvordan nazistenes menneskefiendtlige «teorier» rundt rasehygiene rammer en følsom ung kvinne med bipolar lidelse.
* Den andre filmen en kjærlighetshistorie om betente familieforhold i skyggen av andre verdenskrig.
* Den tredje en skildring av det eksperimentelle kunstmiljøet i sekstitallets Vest-Tyskland.
* Den fjerde filmen er en lett forkledd biografi om den tyske kunstneren Gerhard Richter.
Hver og en av disse historietrådene er såpass spennende at det er mer enn nok til å fylle en film, men Henckel von Donnersmarck prøver heltemodig å kombinere alt sammen på en gang. Kanskje ikke så rart at «Verk uten skaper» føles så fragmentert, ujevn og ufokusert. Den inneholder noen av de beste scenene jeg har sett på kino i år, men det er vanskelig å påstå at dette henger veldig godt sammen som en velfungerende helhet. «Verk uten skaper» endte allikevel opp med to Oscar-nominasjoner; for beste fremmedspråklige film og Caleb Deschanels elegante filmfoto.
Mest av alt kan «Verk uten skaper» beskrives som en filmatisk «bildungsroman»; som horver over drøyt tretti år av tysk historie, mens en ung mann finner sitt kall. Kurt Barnert (Cai Cohrs) vokser opp utenfor Dresden under andre verdenskrig, der hans apolitiske far motvillig melder seg inn i nazipartiet for å styrke sin stilling som lærer. Kurt er særlig nære sin unge tante Elisabeth (Saskia Rosendal) en fri kunstnersjel som får en mental kollaps etter å ha delt ut blomster til Adolf Hitler på bytorget. Hun oppfordrer Kurt til å «aldri se bort, for alt som er ekte har skjønnhet». Så guttungen viker ikke blikket mens tanten blir dratt inn i en bæbubil for å låses inne på et asyl, der hun senere blir tvangssterilisert og sendt til gasskammeret. Kurt viker ikke blikket da hans far henger seg på loftet, eller de allierte bomber Dresden til ruiner.
Etter krigens slutt blir et totalitært regime byttet ut med et annet. Som ung mann (nå spilt av Tom Schilling) starter Kurt studiene på kunstakademiet i Dresden, der han faller for klesdesignstudenten Elizabeth (Paula Beer). Hun deler ikke bare navn med den avdøde tanten hans, men er nærmest en dobbeltgjenger. Hun er dessuten datteren til gynekologiprofessoren Carl Seeband (Sebastian Koch), en tidligere SS-offiser som sto bak drapet på Kurts tante. Professoren viser seg å være en manipulativ, narsissistisk psykopat med en imponerende kapasitet for ondskap, som går forferdelig langt for å sørge for at datter hans ikke ender opp sammen med den genetisk underlegne Kurt. Og det er omtrent på dette tidspunktet «Verk uten skaper» minner mer om en såpete Harold Robbins-filmatisering enn det gripende David Lean-inspirerte eposet Florian Henckel von Donnersmarck åpenbart prøver å lage.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Filmen tar seg betraktelig opp etter at Kurt og Elizabeth (eller Ellie, som han konsekvent kaller henne) rømmer over til Vest-Tyskland for å starte et nytt liv på begynnelsen av sekstitallet. Vi får en skikkelig interessant skildring av det revolusjonerende kunstnermiljøet rundt Kunstakademie Düsseldorf, der Kurt for første gangen får muligheten til å finne sin stemme med total kunstnerisk frihet. Mens nazistene og kommunistene raste mot «dekadent, falsk kunst» og kun var interessert i å bruke den som propaganda for å fremme sin egen ideologi, finner Kurt for første gang et miljø som verdsetter personlige uttrykk og egenart over noe annet. En lang sekvens helt uten dialog lar oss ta del i hvordan Kurt finner inspirasjon til å skape maleriene som bli hans store gjennombrudd – og fanger opp den kreative prosessen bedre enn noen annen film jeg kan huske å ha sett. Det er i denne siste timen det blir veldig åpenbart at «Verk uten skaper» er basert på livshistorien og kunsten til Gerhard Richter, som innledningsvis samarbeidet tett med Florian Henckel von Donnersmarck.
Regissøren holder seg overraskende tett til biografiske fakta, og selv de mest usannsynlige elementene har sin rot i virkelige hendelser – som ble avdekket i 2002 av gravejournalisten Jürgen Schreiber. Filmen gjør det klart at Gerhard Richters oppsiktsvekkende «foto-malerier» hadde en dyp personlig betydning, som kunstneren selv var ukomfortabel med å innrømme – og muligens kom rett fra hans underbevissthet. Skikkelig interessante greier, men «Verk uten skaper» vrir samtidig de virkelige hendelsene rundt for å skape dramatikk, på en måte kunstneren selv sterkt mislikte. Richter har i ettertid beskrevet filmen som «et overgrep» og «en grov forvrengning» av livshistorien hans. Henckel von Donnersmarck har sikkert et poeng i at dette «er en film for alle unntatt ham». Dette hadde nok fungert optimalt som en tolv timer lang miniserie. De mer melodramatiske elementene torpederer helhetsinntrykket, men «Verk uten skaper» er imponerende ambisiøs og full av fascinerende elementer.
For visningstider, se cinemateket.no