---
5
TEATER
«Varm melk med honning»
Av Maiken Schjøll Frisch
Regi: Kristi-Helene Engeberg og Maiken Schjøll Frisch
Med Maiken Schjøll Frisch og Vilde Moberg
Salt i Oslo
---
«Varm melk med honning» er en sjelden teateropplevelse, vittig, viktig og dyptgripende, men samtidig varm og underholdende. Maiken Schjøll Frisch som også spiller rollen som Ronja – den ene av de to jentene stykket handler om – har skrevet en tekst som knapt kunne vært mer aktuell og velkommen. Det handler om kjærlighet, det handler om å være skeiv både på et personlig plan, i et forhold, men også i lys av hvordan omgivelsene oppfatter det å være skeiv. Slik plasserer «Varm melk med honning» seg midt i feiringen av at det i år er femti år siden homofili ble avkriminalisert.
Samtidig skal man ikke legge for stor vekt på akkurat den tidsbestemte knaggen. I videre forstand handler det om bruke scenen og teatrets virkemidler til å fortelle en kjærlighetshistorie man i sammenhengen knapt har sett før, enn så vanlig og gjenkjennelig selve «følelsen» måtte være for alle, uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet. Dette er skildringen av et nært, intimt og turbulent forhold mellom to jenter, og det er ene og alene deres historie uten at den er lagt til som en fargeleggende sidehistorie eller et alibi for mangfold i en større fortelling. Oda og Ronja er to helt vanlige jenter, men som de selv sier har de en helt vanlig uvanlig historie. At den treffer er publikums uforbeholdne reaksjon et ufravikelig bevis på, som om de blir bergtatt av at noen endelig forteller historien om dem selv eller noen de kjenner.
«Varm melk med honning» spilles på Salt i Oslo, og når vi benker oss under det skråstilte taket inne i Salts «fiskehjell» ligger to skikkelser i sengen hele stykket skal spilles i og rundt. Oda, som spilles av Vilde Moberg, våkner etter en dundrende fyllekule og husker ikke noe, og hun skriker til da hun oppdager at det ligger en jente ved siden av henne. Sjokkert, forvirret og hysterisk slår hun rundt seg og messer om at hun aldri har hatt jentesex før og aner ikke hvordan man har jentesex: «Og jeg kan jo ikke ha jentesex jeg» roper hun ut. «Sex», svarer Ronja rolig, «Det heter bare sex».
Det er lett å forestille seg at et slikt anslag kunne peilet stykket ut i parodien, inn i det karikerte eller det belærende moralske. Når det ikke skjer er det fordi Frisch har skrevet en usedvanlig god tekst, og de kunstneriske grepene hun og medregissør Kristi-Helene Engeberg har valgt gjør det til en lekende fryd å følge fortellingen om Oda og Ronja gjennom livet, fra de møtes til de blir gamle. Det er ikke en dans på roser uten torner, og det vonde og temperamentsfulle spiller inn på måter som er gjenkjennelige for de aller fleste, men kjærligheten, ømheten og omtanken som stråler ut av måten stykket er dramatisert på, manes fram på naturlig vis, som noe sterkt og vesentlig.
[ «Lille Eyolf» over stokk og stein i ny oppsetning (+) ]
Så har historien til Oda og Ronja også en ytterligere dimensjon. Om å innse det uvanlige i det vanlige. Ronja har alltid likt jenter. For Oda kommer det som et sjokk når hun møter Ronja. Hvordan skal hun fortelle det til moren sin? Og hvordan skal hun forholde seg til seg selv? Som hun sier i en av flere sekvenser hvor de sammen eller hver for seg henvender seg til publikum: «Jeg er et menneske, men er det nok? Et lesbisk menneske? Er det bedre? Og er jeg et lesbisk menneske? Vil jeg egentlig være det? Orker jeg det? Er det ikke lettere å bare la være? Når jeg likeså gjerne kan det? Jeg er jo med henne så jeg er jo teknisk sett et lesbisk menneske, men uten henne hvem er jeg da? Bi? Hetero? Og hvem var jeg før?»
Det handler om å være kjærester, om å vise omverden at de er kjærester, men også om hvorvidt de skal gifte seg, få barn og hvordan det skal gå for seg. Sengen blir miniatyrverdenen hvor alt skjer, og for eksempel behandling av sengetøy og kopper med øl eller varm melk illuderer sinnstilstander, hindringer og utvikling i forholdet. Fint koreograferte scener med kun bevegelser i drømmende visuelle tablåer viser alt fra hverdag til fest, elskov, krangling, omsorg og så videre. I noen grad bruker de publikum som «speil» på omgivelsene og projiserer reaksjoner og hendelser på fiktive personer. Som når de holder hender og de kommenterer andres blikk og holdninger. Her veksler de om å være den sterke parten, den som ser forbi eller hever seg over fordommer og hat.
Det er fint gjort, og fungerer som et supplement til sekvenser der særlig Ronja som den mest erfarne argumenterer ut fra fakta, om hvor lang eller kort tid siden homofili ble avkriminalisert, om lovendringer for samkjønnet ekteskap, om adopsjonsmuligheter for homofile. Noen av disse sekvensene blir litt leksikalske, men kan forsvares ut fra den funksjonen de har. At det er to jenter det handler om gjør det bare viktigere i lys av at de aller fleste historier vi har sett tidligere på en scene om det å være skeiv, utelukkende har handlet om homofile menn.
Videre løftes teksten gjennomgående av sømløse og nydelige overganger både hva gjelder emosjonelle stemninger og smarte og underfundige tidshopp. Alt som får lov til å ligge usagt mellom linjene, eller at ikke alle situasjoner må ende i en klar konklusjon, styrker de emosjonelle trykknappene og overgir fantasien til oss som ser. Det kan være så enkelt som en setning eller et ord, et utbrudd eller Odas lett angsthektiske anfall av pustebesvær som snur stemningen på femøren. Som en tredje medspiller skal musikken til artisten Tora trekkes fram, med låten «Hey Girl» som et slags mantra for Oda og Ronja og kanskje over hvordan det hele begynte: «Hey girl you look too fine to be walking home alone can I make you mine/Hey boy you’ve been standing in line but she’s coming home with me tonight». Flere låter av Tora (Dahle Aagård) brukes i stykket, og hun har supplert med spesialkomponert låter til stykket i landskapet mellom fengende, gitardrevne «hitlåter» og blåmelankolsk blues.
Det er nettopp der vektstangen i stykket generelt er plassert, mellom det lette og medrivende, og det essensielle og følelsesstyrte instinktive, det som gjør at de nødvendige valgene må tas. Som Ronja sier mot slutten av livet: «Tenk at vi måtte komme ut av skapet, i gamle dager (…) Også måtte vi grue oss til å komme ut derfra. Risikere å bli spyttet på og hatet, miste foreldre. Men vi måtte jo komme ut derfra. For å finne en å elske og bli elsket av».
Som skuespillere utfyller Frisch og Moberg hverandre perfekt. De smelter sammen to ulike personligheter til en enhet med innlevelse, varme og mye energi som holder oss fanget fra begynnelse til slutt selv om regien enkelte steder kunne vært strammere og mer poengtert. Det siste rokker ikke ved inntrykket av at «Varm melk med honning» er av en så kvalitetsbevisst og vesentlig støpning at stykket bør fanges opp i langt flere sammenhenger enn de få forestillingene som nå er planlagt på Salt i Oslo, det være seg alt fra den kulturelle skolesekken til gjestespill på de store institusjonsteatrene og festivalene.
Spilles nå på Salt i Oslo. Flere spilledatoer og -steder under planlegging, blant annet under Pride, på DNS i Bergen og i Hamar.
