På scenen

«Morgenstjernen» mellom himmel til helvete

Teaterversjonen av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen» er blitt et fascinerende puslespill av skjønnhet og horror, med djevelen lurende i de ambisiøse detaljene.

---

5

TEATER

«Morgenstjernen»

Basert på Karl Ove Knausgårds roman, dramatisert av Armin Kerber

Regi: Linus Tunström

Med: Katrine Dale, Eirik del Barco Soleglad, Tore Christian Sævold, Jonatan Filip, Reny Gaassand Folgerø, Emilia Roosmann, Sigmund Hovind, Svein Harry Schöttker-Hauge, Elisabeth Moberg, Gabriel Johannesen Sandvik, m.fl.

Den Nationale Scene i samarbeid med Festspillene i Bergen

---

Er det Bergen? Himmel? Eller Helvete? Alt dette og alt bortenfor der igjen flettes sammen når Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen» lyser opp Den Nationale Scene og varsler undergang og død, alt mens menneskene under stjernen er overlatt tilfeldighetene som griper inn i livet så vel som i døden. Men hva om døden forsvinner, hva skal vi da forholde oss til? Dette scenarioet fra «Johannes’ åpenbaring» står sentralt i Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen» (2020), som svenske Linus Tunström har regissert med utgangspunkt i Armin Kerbers dramatisering av romanen. Dens flettverk av historier og metafysiske reisverk bindes mer eller mindre sammen i en forestilling som på premieren passerte tre timer med god margin, og hvor liv og død smyger seg over i hverandres domener. Resultatet er storhet i det uperfekte.

Historien med utgangspunkt i Knausgårds ambisiøse første bok i det som er en planlagt serie på fem, kan tolkes på mange vis. Fra de dypt menneskelige erkjennelsesritualene, til klimakrisens glødende sensommervarme under stjernen eller hva det nå er som plutselig dukker opp på himmelen og trollbinder med sin skjønnhet. Det er en forestilling som ikke søker en fasit, men som åpner opp for fantasi og undring. Men først presenterer den oss for et helt vanlig tverrsnitt av befolkningen. I større grad enn i romanen plasseres figurene i Bergen og omegn, når de ved stykkets begynnelse introduserer seg selv og legger ut om hva de gjør og hvor de bor. Den lakoniske humoren ligger under og har fått tilført store doser lokal koloritt, det er lett og «hverdagslig», men det konkrete og sorgfrie i prologen slipper etter hvert taket.

«Morgenstjernen»

Videoprojeksjonens stadige lek med bokstavskiltet «Bergen?» som møter reisende til og fra Bergen lufthavn Flesland, minner oss om hvor vi er, men også hvor vi kan havne. Her er presten Kathrine (Reny Gaassand Folgerø) som flyr hjem, men som tar inn på hotell fordi hun ikke orker å dra hjem til ektemannen og sønnen. Hun opplever å begrave en mann hun møtte dagen før, og han må ha vært død på det tidspunktet. Uhyggen kryper under overflaten, sammen med ryktene om et black metal-band som er savnet, antatt døde.

«Morgenstjernen»

Tanken på døden er ikke noe man tar inn over seg før den kommer helt nærme, men da kan uhyggen også være direkte og vond. Som når barnehageassistenten Emil (Jonatan Filip) i et skjødesløst øyeblikk forlater en baby på stellebordet, eller den unge butikkarbeideren Iselin (Emilia Roosmann) er på vei utfor kanten og hallusinerer om rottene og brennende hus. Her er kunstneren (Elisabeth Moberg) som maler skyer, hvis veier krysses med journalisten Jostein (Eirik del Barco Soleglad) som er «degradert» fra krim til kulturjournalist i Bergen alt mens han sprader sjanglende rundt og drikker seg snydens både i og etter jobben.

«Morgenstjernen»

Jostein blir i teaterversjonen gjennomgangsfiguren foran noen. Kanskje fordi han er patetisk og smålig og dermed underholdende, kanskje fordi figuren i sin gjenkjennelige rølpete enkelthet kan bære en forestilling som på et overordnet plan handler om de store og mer uhåndgripelige metafysiske og religiøse sammenstillingene. Soleglad briljerer i rollen som den kynisk «scoop»-lystne Jostein som kjenner byens bartendere bedre enn sin egen familie, alt mens hans litt ustabile kone, sykepleieren Turid (Katrine Dale), «mister» en av pasientene (Tore Christian Sævold). De trekker inn i skogen, inn i skyggene der noe ondt lusker. Alle skuespillerne går for øvrig i større eller mindre grad inn og ut av ulike roller.

Karl Ove Knausgård kjenner sitt Bergen, men enda bedre fornemmer han vekten av en tilstand, og det er den mer enn geografien som definerer «Morgenstjernen». Gjennomgangssangen er Simon & Garfunkels «Sound of Silence», men vi kommer sjelden til refrenget. Det er anslaget i sangen som setter tonen, med tekstlinjene: «Hello darkness, my old friend / I’ve come to talk with you again / Because a vision softly creeping / Left its seeds while I was sleeping / And the vision that was planted in my brain / Still remains / Within the sound of silence»

«Morgenstjernen»

Vi skal inn i mørket, inn i det truende, inn i det som kryper og kravler, det som viser seg i drømmene, i mørke vinduer, blant rotter og daudinger og marerittaktige skapninger i skogen når stjernen på himmelen åpenbarer seg, som et tegn, som en gryende apokalypse? Men som sangen lulles vi inn i mørket gjennom det vakre og harmoniske, vel vitende om at alle bak maskene sliter med sitt. De fleste ser på den nye stjernen med lengsel, som om den har vært savnet på samme vis som friheten etter for eksempel en pandemi. Det kan være en lengsel med bismak. Menneskene i sitt dagligdagse slit stilles overfor trusler de ikke ser kommer, eller ikke vil se komme. Morgenstjernen lyser, Herren vandrer blant dem, lammene skal ofres, Jesus vender det andre kinnet til og det er hull i gjerdet til dødsriket.

«Morgenstjernen».

Den søkende Egil (Sigmund Hovind) er den som i størst grad fortolker tegnene religiøst og filosofisk, som en forlengelse av Knausgård idet idet prosjektet har endret karakter. Egils tese er at der Nietzsches tanker bare endret tekningen, har Jesus endret verden. Og «Morgenstjernen» er et navn på Jesus i «Johannes’ åpenbaring», og hos Jesaja er det et navn på Lucifer, den mektigste av englene som kastes ut av himmelen og styrtes ned i det mørkeste hull. For øvrig er Egil i likhet med de fleste andre et eksempel på hvordan den grenseløse egoismen styrer valgene som tas og konsekvensene av disse.

Musikken pumper, Tina Turners «Private Dancer» blir akkompagnement når Nietzsche gyver løs på Jesus i en av de mest oppfinnsomme sekvensene. Det er bare et av flere fine eksempler på musikkbruk. Kjente riff, sanger og melodier er med og driver handlingen. Nevnes bør særlig hvordan en stille bruk av Hellbillies’ «Det finaste eg veit» utgjør en rørende bakgrunn til den psykiatriske sengeposten.

«Morgenstjernen»

Forestillingen er todelt. Første delen har konkrete tilnærminger til historiene, med klare holdepunkter i scenografien, men også med blant annet et hyppig anvendt trommesett som etter hvert føles i utakt med den øvrige progresjonen. Bedre fungerer da bergensbaren Pingvinen som nå har oppstått i en kopi i «Morgenstjernen», og over det hele en videostrøm (av Alexandra Costa Pinto) med mer og mindre abstrakte landskapsformasjoner hvor blodet siver inn og ned i sprekkene. Hele denne første delen er langstrakt og viltert sprikende, men lykkes i å etablere både figurer og atmosfære. Ikke alle framstår som like sentrale og interessante.

Etter pausen er scenen en annen, fra det enkle og ornamenterte, til slående og mektige tablåer når skillene mellom det jordlige og det hinsidige åpner seg og umenneskeligheten kryper fram og inn blant det menneskelige. Og her fornemmer man at Tunström, scenograf Thilo Reuther og lysdesigner Linus Fellbom finner samstemtheten som tidvis gjør «Morgenstjernen» til et løft av det sjeldne. Som når de maner fram et fantastisk slående «draumkvede», hvor Christina Loverys kostymer og Mette Noodts masker slår mytologiske og horrorinspirerte kontraster idet Jostein faller som en Olav Åsteson på julaften.

«Morgenstjernen»

«Morgenstjernen» både som roman og nå teaterstykke føyer seg selvsagt inn i en lang tradisjon av fortellinger rundt apokalypsen, i nyere tid med blant annet filmer som Lars von Triers «Melancholia» og Adam McKays svarte komedie «Don’t Look Up», samt tegneserier som «Sandman». Linus Tunströms regi dyrker også det iboende filmatiske i «Morgenstjernen», spesielt i andre akt. Her pøses det gjennomgående og generelt på med referanser fra kunsten og popkulturen, særlig fra musikken. Her er klassisk og Händel på sitt mest sjablongaktige skjønnhetsutfyllende på den ene siden, snerrende black metal på den andre. Slik plasseres også «Morgenstjernen» mellom himmelen og helvete.

Kompleksiteten og volumet gjør at «Morgenstjernen» som teater blir et uhyre ambisiøst prosjekt, og de 666 sidene i romanen er naturlig nok sterkt komprimert, bearbeidet og tilpasset, hvor noen karakterer vektlegges på bekostning av andre. Det bærer, men det er ikke fritt for at det innimellom også brister. Og godt er det at de ulike historiene og trådene som legges ut ikke skal nøstes sammen. Linus Tunström har ut fra dette umulighetsprosjektet skapt en viltvoksende manifestasjon av det absurde og det overraskende, undrende og underholdende. Og i forestillingens mest fascinerende øyeblikk forenes dette sammen slik bare teatrets drømmende illusjonsverden kan makte på sitt beste.