«Lille Eyolf» over stokk og stein

---

3

TEATER

«Lille Eyolf»

Av Henrik Ibsen

Regi: Michael Thalheimer

Scenografi: Henrik Ahr

Med Stine Robin Eskildsen, Kristi-Helene J. Engeberg, Frode Bjorøy, Arthur Hakalahti, Anne Regine Ellingsæter, Knut Erik Engemoen

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren

---

BERGEN (Dagsavisen): Det er en liten begivenhet når tyske Michael Thalheimer for første gang gjester en norsk scene og gir seg i kast med Ibsen. Husregissøren ved først Deutsches Theater i Berlin og nå ved det prestisjetunge Berliner Ensemble er blant Europas mest ettertraktede scenekunstnere, men i Norge har han aldri jobbet før. Det nærmeste vi kommer er et par gjestespill, som med «Peer Gynt» fra svenske Dramaten under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2018, et prosjekt initiert av Dramatens daværende sjef Eirik Stubø. Det understreker noe av tradisjonen Thalheimer står i, hvordan han skreller bort staffasjen i klassikere for å komme til kjernen av det som ligger bak ordene. I «Lille Eyolf» gjelder det mystikken, men også den fordekte spenningen, begjæret og smerten i de opprevne båndene mellom ektefellene Rita og Alfred Allmers (Stine Robin Eskildsen og Frode Bjorøy) etter ulykken som rammet sønnen, og i stykkets overlappende trekantforhold mellom Rita, Alfred og hans halvsøster Asta.

Da Eyolf var liten ramlet han i et ubevoktet øyeblikk ned fra bordet mens foreldrene var oppslukt i sexakten, og deres nytelse ble guttens bane. Han ble kvestet for livet, mens Rita og Alfred når vi møter dem har gått samme veien. Om ikke fysisk så emosjonelt kvestet av skyldfølelse, skam og sjalusi. Rita gir Eyolf skylden for at hun og Alfred har glidd fra hverandre, og mens erotikk er forbundet med tragedie har hun et desperat og altoppslukende ønske om at alt skal bli som før. Alfred trekker seg unna i selvbebreidelse, men har samtidig et nær incestuøst forhold til Asta (Kristi-Helene J. Engeberg), som på sin side leker med følelsene til den stødige Borgheim (Knut Erik Engemoen), en av Ibsens typiske «husvenner». I «Lille Eyolf» utforsker Ibsen naturens iboende kraft, både den menneskelige og den konkrete, og Engemoen søker å forsterke dette i forestillingen med en nyskrevet monolog, et grep som ville fungert bedre om det hadde fått ro og plass til å utvikle seg.

[ Teaterversjonen av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen» er blitt et fascinerende puslespill av skjønnhet og horror (+) ]

De første minuttene av «Lille Eyolf» på Den Nationale Scene får deg til å tro at du går en helt usedvanlig teaterforestilling i møte. Scenen er gråsvart og truende, med bakerste del av gulvet skrånende bratt mot taket. Innrammingen er mørke vegger som snevrer innover. Lyset kommer bakfra, og dramatisk bruk av scenerøyk i taket utgjør et truende og rullende skylag foran fjerne formasjoner som gjør at man lett ser for seg scenen som en trang, inneklemt og stormherjet fjordarm med fjellene ruvende rundt. Ned «skråningen» kommer Eyolf glidende med de gamle trekrykkene spent ut som vinger, nesten nifs, som en rovfugl. Det er en slående scene hvor Arthur Hakalahti etter endt «flukt» stavrer seg ut på scenen med et manisk lengtende blikk.

[ Camara Lundestad Joof er opptatt av å ivareta psykisk helse når hun jobber med traumer i kunst (+) ]

Men snart rakner atmosfæren av ondt lys og rullende uværsskyer over den ustyrlige sorgen. Den drukner i et absurd og hektisk overspill. Alfred kommer hjem fra fjellet, og Rita tar imot, i en scene som er så hektisk og oppskrudd at det kan virke som om Thalheimer febrilsk vil løpe gjennom hele akten. Slik er det selvsagt ikke, snarere vil han nok framheve det påtatte, desperate og avstandsmessige mellom figurene, som snakker til hverandre og forbi hverandre, men ikke med hverandre. Det er gråt og latter i et overstadig helspenn fra første stund, som om skuespillerne ikke kommer seg ut av snaren de har lagt for seg selv hvor mye de drar, trekker, truer og skriker.

Grepet tjener verken teksten eller nyansene i det som nok er Henrik Ibsens svarteste stykke. Kun to skikkelser er det en slags ro rundt. I noen korte scener greier Hakalahti (kjent fra en rekke TV-serier og filmer) å stanse malstrømmen på scenen, men Eyolf er som alle vet ikke med lenge. En av Ibsens mest uhyggelige og mystiske skikkelser, Rottejomfruen, spilles her av Anne Regine Ellingsæter fra serien «Lykkeland». Thalheimer har gått bort fra Ibsens instruksjoner om Rottejomfruen som gammel og gråhåret med stikkende øyne. Ellingsæters «rottejomfru» er en ung, forlokkende «femmes fatale» med blodlepper som lurer på om herskapet har noe som gnager i familien. Hun reiser rundt som en Grimsk rottefangeren fra Hameln og lokker rottene der hun kommer ut på dypet hvor de drukner.

[ Sommerutstillingen på Vestfossen står i kvinnenes tegn (+)  ]

Blandingen av skjønnhet og grufullhet tiltrekker Eyolf. Han følger Rottejomfruen og drukner allerede i første akt. Foreldrene som knapt enset gutten mens han levde, eller de skjøv han fra seg, kan nå ikke bære at han ikke lenger er der. Ulykken skilte dem da Eyolf var liten, nå blir avstanden enda større. Rottejomfruen har lokket alt som nager og gnager til overflaten, og mens Ritas varmesøkende desperasjon stiger søker Alfred seg mot Asta.

Stine Robin Eskeland har enkelte fine øyeblikk av begjærlige stille skrik, men kommer ikke unna det manierte og hektiske når det tar av for fullt mellom henne og Bjorøy. I Asta finner Kristi-Helene J. Engeberg en avventende ro og en konklusjon som kommer til syne mot slutten. Grepet med å tydeliggjøre Astas ønske som liten om å være gutt, er av de mer vellykkede. Alfreds tese om at «forvandlingens lov», den tematiske kimen i Ibsens fordekte drama om følelsesmessige endringer mellom to personer, ikke gjelder mellom bror og søster, punkteres når Asta forteller at de ikke er søsken likevel. Scenografien, den gjennomskjærende bruken av Bert Wredes gitar på musikksiden, Geir Hovlands lys og undergangsstemningen generelt er tidvis imponerende, men tilløpene til en dypere intensitet og emosjonelle nyanser blir likevel slått ned av spillestilen og Thalheimers instruksjonsvalg som man ikke helt vet om man skal le eller gråte av.

«Lille Eyolf» er en samproduksjon mellom Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen