På scenen

Statsteatrets alternative norgeshistorie

Statsteatret går under jorda i «2066 – Atter ein konge», og setter med det punktum for norsk teaters mest elleville historietime.

---

5

TEATER

«2066 – Atter ein konge»

Av Yngve Sundvor

Regi: Yngve Sundvor

Med: Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen

Statsteatret

Spilles på Rogaland Teater, Oslo Nye Teater og Det Vestnorske Teatret

---

For en historie dette har vært, og ennå er det ikke over. Det føles vitterlig som om det er tusen år siden Statsteatrets skalder la ut på en reise gjennom norgeshistoriens høydepunkter fra 1066 til et tenkt Norge i 2066, i en verden som mest av alt ligner ei krasafaren steinbu for å si det med Hellbillies. Noe som for øvrig er helt naturlig når denne gjengen rir solnedgangen i møte i sitt aller siste prosjekt.

Det er ikke nødvendigvis slik at det vi andre regner som høydepunkter i norgeshistorien har vært naturlige nedslag når denne gjengen har tegnet kartet på nytt. «1066 – Slaget ved Stamford Bridge» var begynnelsen på det hele, og med ulik besetning opp gjennom «historien» har vi definitivt fått et alternativt syn på bergrøysa vi bor på. Nå er regissør Yngve Sundvor og fire skuespillere fra den opprinnelige besetningen, norsk teaters svar på The Goodfellas eller The Rat Pack – Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen – midt inne i den store finalen. Eller skal vi si tilbake i det store mørket.

Noe har skjedd mellom 2022 og 2066, og mantraet i stykket er «Aldri mer 1031». Det var da katastrofen inntraff, et ragnarok som sendte noen få overlevende under jorda. De har siden levd i troen på at selve jordens overflate er ubeboelig på grunn av lilla regn, ørkenstormer og andre ufyseligheter, og så har vi også myten om ravnesjuka, som er så fæl at den får fugleinfluensa til å minne om en spurv. Men det kan jo like gjerne være et sagn man skremmer barna med for at de ikke skal bevege seg til overflaten. Her nede i mørket regjerer atter ein Kong Harald, selveste redningsmannen i 2031, men som sin navnebror Hardråde, som falt i slaget ved Stamford Bridge, har makten gått til hodet også på dette stykkets monark.

Fra Statsteatrets «2066 – Atter ein konge».

Det heter at man lærer av historien, men her er det meste glemt og det som ikke er glemt er blitt bannlyst. Dermed er det duket for stor satire og slående humor i sedvanlig Statsteatret-ånd, selvsagt med store doser alvor og samfunnsanalyse som fundament. For selv om dette er det første stykket i Statsteatrets norgessaga som ikke tar utgangspunkt i en gitt hendelse eller karakteriserende tidsepoke, er det likevel et gjenkjennelig landskap de tegner opp, og som de kommenterer med humor som svinger mellom det intellektuelle og ren buskis.

Kong Harald er allmektig i dette opplyste eneveldet som har fordømt alt som skjedde forut for 2031 ettersom menneskenes egne handlinger førte fram til katastrofen. Akkurat hva som skjedde er ikke så nøye. Selve hendelsene hos Statsteatret spiller mindre rolle enn påvirkningen fra dem, og i «Atter ein konge» er det selve demokratiet som er lagt under lupen, og det har dårlige kår. Som det sies, det nytter ikke med håndsopprekning når verden står i brann.

Alle spor etter teknologi, legevitenskap eller industriell produksjon er radert vekk, og Kong Harald (Gard B. Eidsvold) har forbudt graving etter spesielt bøker og annen informasjon som kan kaste lys over tilværelsen før 2031. Men svartebørsmarkedet er stort, og noen av bøkene blir lest før de brennes selv om straffen er døden, og for mange er det ikke like selvsagt lenger at kongens sønn Halldor (Kim Sørensen) automatisk skal arve tronen. Halldor selv er en opprører som mener at folket bør opp på bakken igjen, og sammen med Sverre (Per Kjerstad), en av kongens betrodde menn, legger han en plan for å ta over tronen blant annet gjennom å midlertidig ofre Sverres bror Brage (Cato Skimten Storengen). Det er for øvrig Brage som forteller denne historien. Han forteller det til sin elskede som han mistet under katastrofen, men bildet av henne har han beholdt. Brage er kongens nærmeste og lydigste sverdmann i kampen mot kriminelle bokgravere og andre som søker informasjon og intellektualitet. Han skal bli offer for sin egen blindhet.

Fra Statsteatrets «2066 – Atter ein konge».

Yngve Sundvor og ensemblet formidler historien med enkle hjelpemidler. Som vanlig i dress, med raffe solbriller, revolverbelter, en videoskjerm, fandenivoldsk arroganse, forkjærlighet for westernreferanser og americanamusikk, samt noen enkle møbler på scenen. Her kan en krakk like gjerne kan være en gapestokk som, ja, en krakk, og så kongekronen da, og enkelte andre «effekter» som vi ikke skal røpe her. Egentlig trenger Statsteatret ikke annet enn scenen de står på, for hele grunnlaget for ensemblets unike grep om eget materiale er hvor sammensveiset de er, ikke bare som skuespillere, men også i forståelsen av hvordan humor, absurditeter og galskap kan være den beste formidleren av debattskapende alvor og tematikk til ettertanke.

Fra Statsteatrets «2066 – Atter ein konge».

All staffasje er skrellet bort, og tilbake står kjernen i teksten og personinstruksjonen som blåser opp personlighetene til det gjenkjennelig groteske. En konge blir ikke mer tåkelagt innful enn når han spilles av Eidsvold, mens en vinglete overløper knapt kan bli mer blottlagt enn når han foredles av Per Kjerstad. Storengen og Sørensen fyller ut med komisk timing og megetsigende brodd. Og sluttscenen er storartet, også som avslutning på hele denne lange sagen gjennom tusen års historiekomprimering.

Statsteatrets ti produksjoner hadde vært i mål på like mange år om det ikke hadde vært for pandemien. Men at det tok et par små år ekstra, forringer på ingen måte at «Norge 1066-2066» står igjen som et usedvanlig teaterløft hvor de med millimeterpresisjon har stukket hull på verkebyller, fordommer og forestillinger om Norge, nordmenn og vårt eget selvbilde på en måte som svir på humoristisk og treffende vis. De vil bli savnet, men fortsatt foreligger ti sterke og humoristiske nedslag i norgeshistorien som de heldigvis planlegger å spille flere ganger.