Menn i tåspissko og Gud som svart kvinne: Mats Ek er et koreografisk overflødighetshorn

---

5

BALLETT

Mats Ek: «…og Brahms»/«Hun var svart»

Koreografi: Mats Ek

Musikk: Johannes Brahms/Henryk Górecki

Scenografi og kostyme: Mylle Ek/ Peder Freij

Lysdesign: Erik Berglund/Ellen Ruge og Erik Berglund

Med: Nasjonalballetten

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

---

Det er tjue år siden sist Nasjonalballetten sist danset en koreografi av Mats Ek. Og det føles nesten som det var tjue år siden sist vi var på premiere i Operaen også. For etter noen tøffe runder med pandemi og streik åpner nå Operaen endelig opp igjen med skikkelig ballettpremiere på hovedscenen – og det er altså selveste Mats Ek som står på programmet. Dette er med andre ord ingen åpning å kimse av!

Selv om kveldens koreografier er nye for Operaens publikum, er de av eldre årgang i Mats Eks kunstneriske portefølje. «…og Brahms» er en videreutvikling av koreografien «Rättika» som hadde premiere ved Kungliga Operan i Stockholm i 2009. «Hun var svart» har tidligere vært gjort bl.a. som prisbelønt TV-produksjon. Forestillingen ble dessuten spilt nesten åtti ganger rundt om i verden fra premieren i 1995 til 2010. Og nå blir det altså noen runder til her på Operaen i Oslo.

[ Intervju med Samantha Lynch: – Vi kunstnere redder kanskje ikke liv, men vi gjør folks liv bedre ]

Under streiken i høst ble det avholdt to åpne prøver på denne forestillingen, der koreografiene ble danset på Operaens Scene 2 i fullt lys og med dansere i treningstøy. Det var en spennende måte å oppdage disse to koreografiene på, nettopp fordi det ikke var noen andre virkemidler i rommet enn danserne, musikken og bevegelsene. Særlig ble bevegelsesmønstrene i kveldens første koreografi, «… og Brahms» svært tydelige, og i den endelige versjonen på Operaens hovedscene nå, er det som om lys og kostymer stjeler noe av energien i denne koreografien. For dette er i utgangspunktet så sprell levende, fullt av innfall, ideer og enda flere ideer som hele tiden avløser hverandre, et hele tiden virksomt maskineri, et overflødighetshorn av rytme og form og en lekende energibombe.

Til tonene av Brahms fiolinkonsert i D-dur, makeløst fremført av solist Guro Kleven Hagen og Operaorkesteret, leker åtte kvinnelige og åtte mannlige dansere seg gjennom tre satser med musikk. Brahms musikk er romantisk med en klassisistisk, noe streng struktur, og kanskje er han ikke den aller mest spennende blant romantikerne. Men Mats Ek gjør Brahms spennende! Denne ikke-fortellende koreografien, som veksler mellom soloer, duetter, trioer, kvartetter og hele ensemblet samlet, er så fantasifull og kraftfull at selv den mest seriøse romantiker på trekke på smilebåndet og legge vekk all sentimentalitet.

[ Torshovteatret går bokstavelig talt i svart med teaterforestillingen «Den skinnende byen» (+) ]

Og så må Douwe Dekkers’ fremragende solo i sølvdress mot svart og sølvdekortert scenebakgrunn trekkes frem. For en skarphet, stødighet og overbevisende formidlingsevne han har! Jeg er i like fascinert av «…og Brahms» nå som jeg var da jeg så den på Scene 2 i høst, men skulle ønske at scenen ikke hele tiden lå i halvmørke, og at kostymene hadde gjort mer for å understreke kroppenes arbeid i stedet for bare å se morsomme ut. Men det skal de i alle fall ha, at humoren i disse tekstilene, som skimrer i gull, sølv og bronse og har mønster fra kyr, aviser og tigre, gjenspeiler den lettbente stemningen i dansen på en fortreffelig måte.

Mats Ek vrir iblant på den klassiske ballettens manns- og kvinneoppgaver i disse koreografiene, og i den første får vi bl.a. se en trio der to kvinner løfter en mannlig danser, mens det jo normalt er kvinnene som blir løftet. I kveldens andre nummer, «Hun var svart», er en av gjennomgangsfigurene en mann i tåspissko. «Hun er svart» er et surrealistisk stykke, også ikke-fortellende, som foregår i et merkelig rom med en halv trapp, et skjevt bord og en forvridd søyle. Tittelen siterer en Beppe Wolgers-revy, der Gud refereres til som en svart kvinne.

[ Det visuelle fyrverkeriet «Brannen» gjør Vesaas brennende aktuell ]

Revy og klassisk ballett – for en kombinasjon! Men kanskje ikke unaturlig for en koreograf med samme opphavsland som både Wolgers, Povel Ramel og Hasse og Tage. Og det er jo noe folkelig, løssluppent over Eks arbeid også. «Hun var svart» fungerer veldig godt på hovedscenen, og selv om dette ikke er et fortellende stykke, aner vi her noe som handler om et parforhold – en lykke på kanten av et stup, kanskje, en relasjon med mye melankoli og en del disharmoni.

Da er det kanskje ikke så dumt at en mystisk kvinneskikkelse (Samantha Lynch) kledd i heldekkende svart drakt kommer inn og sørger for at mulighetenes hav fortsatt er åpent. Polske Henryk Góreckis musikk, som befinner seg i det mer modernistiske landskapet, bidrar til det disharmoniske, det tunge og massive preget som følger denne koreografien. Iblant er det så tungt at danserne ikke beholder synkroniteten i uttrykket. Enkelte dansere henger litt igjen, kommer ikke helt på slaget i taktene. Allikevel er det et jevnt driv, og igjen denne enorme fantasirikdommen i bevegelsesformene, som er uhyre spennende å følge med på. Mats Ek viser oss stadig noe nytt, overrasker hele tiden og lar ikke et sekund gå til spille. Her skal tid og rom brukes fullt ut.

Helhetsinntrykket etter denne aftenen med Mats Ek er ganske massivt. Det er både folkelig og elitistisk, både løssluppent og alvorlig. Danserne får særlig vist seg som ensembledansere fordi mye av koreografien er laget for større grupper, og selv om solister som nevnte Dekkers og Samantha Lynch gjør seg bemerket, er dette koreografier som først og fremst samler danserne og har fokus på et felles uttrykk. Og skulle noen spørre meg hvilke nålevende koreografer som er blant de største, ville Mats Ek vært et selvsagt navn. Helt uten tvil.