Verk produksjoner om kunsten vi ikke skal ta for gitt

5

TEATER

«Opening Night»

Av Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Per Platou, Anders Mossling

Med Håkon Mathias Vassvik

Verk Produksjoner, Black Box Teater

Teatrets rolle som institusjon og uttrykksform har åpenbart vært utgangspunktet for «Opening Night» av Verk produksjoner. Den opprinnelige spilleperioden på Black Box scene i slutten av februar i år ble rammet av koronanedstengingen, og «Opening Night» ble spilt kun for teatrets egne ansatte og for kritikere. Så da ble spørsmålet, eksisterer teatret selv om ingen ser det? Svaret definitivt ja, og nå kan vi endelig ta tittelen bokstavelig. Nå er premieren både for stykket og skuespilleren helt reell.

Verk produksjoner er et av Norges fremste frittstående teaterensembler med over 20 års fartstid. Stykkene deres spilles på programmerende teatre og festivaler over hele landet, og «Opening Night» er særlig interessant av flere årsaker. Blant annet kan ingen av dem som står bak ta tiden som kommer for gitt, det være seg på grunn av pandemi, økonomi eller konflikt.

I likhet med fjorårets «The Big Dream», som ut fra brevvekslinger framsto som en performance og en monolog framført av Solveig Laland Mohn på vegne av ensemblet, er også «Opening Night» et soloshow når det gjelder aktører på scenen. Skuespiller Håkon Mathias Vassvik gir bokstavelig talt kropp og sjel til hele teatret der han står i en rødfarget trikot med duskbånd knyttet til lendene og med blomsterbuketten festet til livet, som om han både var sceneteppe, scene, ensemble og regissør. Kostymet er også åpenbart inspirert av Pantalone-figuren fra Commedia dell’arte-tradisjonen, som blir utgangspunktet for «Opening Night»s fortelling om teatret som kunstform.

[ Nordic Black Theatres «After The Dream» setter drømmen under lupen (+) ]

Vassvik starter med det helt grunnleggende når han forteller om teatret som skole, med utgangspunkt i et eget narrativ. Her skritter han opp scenens ulike soner og teatrets ulike retninger, som for eksempel nettopp Commedia dell’arte, samt Antonin Artauds teser om (det grusomme) teatret og ulike former for folkeforlystelse. Det siste er helt i tråd med Verk produksjoners visjon om at teatret skal være for alle, uten at de intellektualiserte stykkene deres nødvendigvis vil oppfattes som allment tilgjengelige av den grunn.

Verk produksjoners «Opening Night» blir en abstrakt framstilling av teatrets streben om å nå et mål, og i tittelens undertekst sies det at stykket også er en reise til et rom. Vassviks navnløse figur sirkler inn rommet. Det framstår som både et fysisk avtegnet område og som en imaginær destinasjon, og han gjør det med utgangspunkt i Verks ofte tydelige forkjærlighet for det fysiske teatret. Som å slå fra seg med en øks, eller på sitt mest elektriske framstå som Heinrich Hoffmanns Struwwelpetter-skikkelse med strittende hender og fingre og håret samlet i en like strittende krone. På finurlig vis fanger han flere av teatrets sinnsstemninger i spekteret komedie til tragedie.

[ Olav Waastad triumferer som gutten som slutter å vokse i Kjersti Horns forrykende teaterversjon av Günter Grass’ «Blikktrommen». ]

Med rommet som en egen «karakter» også i «Opening Night», understrekes den røde tråden gjennom Verks virke. Vi kan tenke oss parallellen til «sonen» i sceneversjon deres av Andrej Tarkovskijs film «Stalker». Men også til «The Big Dream», det sterkt David Lynch-inspirerte stykket der en svart boks, en slags «The Black Lodge», var i sentrum. Det var i likhet med «Opening Night» en hyllest til teater som kunstform.

Også denne gangen eksperimenterer de med lys, uttrykk og formidling ut fra det tomme rommet, som blir omdreiningspunktet for Vassvik. Et sett lyskastere omkranser et kvadratisk hvitt felt midt på scenen, mens resten ligger i mørke. Det hvite blir en reflektor for lyset som varierer i styrke, i tråd med den omsluttende musikkens og fortellingens nyanser. På sitt sterkeste blir det hvite nærmest altoppslukende, slik det svarte slukte omgivelsene i «The Big Dream». Slik blir de to stykkene stående som hverandres motsetninger, til tross for tematiske fellesnevnere.

«Opening Night» kan virke noe marginal sammenlignet med Verk-oppsetninger der de har mønstret rike og mangfoldige universer utenom det vanlige. På den annen side ligger det mye dybde i teksten Vassvik framfører, signert hele ensemblet, mens Jakob Oredssons lysdesign igjen imponerer.

[ Carte Blanche etter pandemien – gnistrer av intensitet og kreativitet (+) ]

Om det du ser på scenen er sparsommelig, er det på ingen måte noe minimalistisk over tyngden som ligger i musikken, og det til tross for at den absolutt minimalistiske Max Richter er en av komponistene som benyttes. Bruken av musikken løfter «Opening Night» betraktelig. David Lynch kan høres her også, mens Verks egen Per Platous elektroniske puls binder sammen utdrag fra blant andre den tyske filmmusikk-komponisten Boris Salchow og den kompromissløst og eksperimentelle franskmannen Ghédalia Tazartès. Tazartès’ selvlærte tilnærming til musikk passer i høy grad et stykke som «Opening Night», som dyrker så vel det mytiske som det mystiske som omgir teatret, scenerommet og den som opptrer. Tazartès døde for øvrig 9. februar i år, 73 år gammel, bare dager før urpremieren på «Opening Night». Innlemmelsen av hans musikk aktualiserer ytterligere Verks hyllest til scenekunstens omskiftelige bestandighet.

Anmeldelse er basert på den lukkede urpremieren i februar 2021. Spilles for publikum på Black Box scene fra 27. september.